Rikskonsertene satser millioner på onlinespill

Teksten er en del av serien «Hvordan påvirker teknologien barns musikkerfaring?» og er utviklet i samarbeid med Ballade.no

Les de andre tekstene her

– Og sii meg så hva viiil du meeeerrree!

Olga Marie Mikalsen gauler sin klassiske versjon av «Hurra for deg» fra et Youtube-klipp midt på skjermen. Oppgaven er å finne ut hva som var slagordet i den kjente Solo-reklamen fra nittitallet. Huk av på riktig svar og gå videre til den første hovedoppgaven – lag din egen jingle, med ditt eget slagord og din egen musikk.

Ønsker mer medvirkning

Online-spillet Lyderia er fortsatt bare lansert i betaversjon, men skal rulles ut til barn fra 5.-7. klasse fra høsten 2015. Mekk en låt, skriv en tekst, løs oppdrag og mysterier – målet er å «sette i gang prosesser», og øke barns interesse for og aktivitet i musikk.

Med en tidsramme på to år for utvikling og lansering, og en prislapp på omtrent 10 millioner kroner er Lyderia det største digitale prosjektet satt i gang hos Rikskonsertene noen gang.

– Tradisjonelt har medvirkningsgraden i skolekonsertene vært ganske lav. Vi er mer opptatt av det nå. Lyderia skal være med på å forlenge konsertopplevelsen utover de to skoletimene med konsert elevene får hvert år, sier Kjetil Moen, prosjektleder for Lyderia i Rikskonsertene.

Det er ikke bare et innfall. I forskningsrapporten «Den kulturelle skolesekken»fra Uni Rokkan-senteret fra 2013, oppga 91 prosent av lærere og ressurspersoner i skolene at de mener elevene får mest ut av oppleggene gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS) når de selv er aktive deltagere.

Også elever selv etterlyser deltagelsen. Det britiske Creativity, Culture & Education gjennomførte samme år en kvalitativ undersøkelse gjort på 37 ungdommer. Den viser at medvirkning, aktivitet, tilbakemelding og klart læringsutbytte er blant kvalitetene elevene satte høyt i møtet med kunst og DKS.

Ikke bare knipsing og apper

– Skal det være bra, må det engasjere og skape relevans og engasjement. Målet vårt med Lyderia er å lage en situasjon der elevene erfarer og mestrer og lærer fordi de har lyst og det føles relevant for dem – ikke fordi det er en del av en læreplan eller fordi de må. Det kan forsterke opplevelsen av skolekonserten, sier Moen.

– Mange har nok opplevd å se elever på en såkalt passiv skolekonsert miste konsentrasjonen etter en halvtime. Men å få barna til å knipse med fingrene er ikke nok – det er heller ikke digitale verktøy som en app i seg selv, sier han.

Det er Lisa Marie Nagel, leder for det kunstneriske forskningsprosjektet SceSam – interaktive dramaturgier i scenekunst for barn, enig i.

– Deltagelse i barnekunsten er en trend vi har sett lenge, og teknologien legger til rette for at barn kan være deltagere. Men man trenger ikke å få trykke på en knapp for å ha en god kunstopplevelse, sier hun, og understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag, ikke spesielt om Lyderia.

Hun mener man bør være forsiktig med å ukritisk omfavne deltagertrenden uten å undersøke hva slags deltagelse og dialog som tilbys.

– Noe av det vanskelige med teknologiske kunst- og formidlingsprosjekter for barn i dag, er at mange barn er svært medievante fra før. Selv små barn veksler greit mellom å spille, se på film og høre på musikk på nettbrett, og ganske tidlige ser vi at de er aktive som både agenter og konsumenter av kultur gjennom internett. Utfordringen for et onlinespill som Lyderia vil derfor være at det skal konkurrere med andre digitale tilbud, tilbud som ikke er utviklet i en pedagogisk kontekst og som derfor i utgangspunktet kanskje er friere. I hvilken grad Lyderia kobler seg på barns egen medievirkelighet, vil være avgjørende for prosjektets suksess hos barna, tror hun.
Nagel peker på at Youtube er den mest populære mediekanalen for barn i Norden, blant annet fordi barna opplever at de der kan finne hva som helst, når som helst og hvor som helst. Hun er ikke overbevist om at barna vil velge et snevrere pedagogisk læreverktøy fremfor mer populære tilbud.

«Hei, hørte du hva som skjedde der?»

Undersøkelsene gjort for Rikskonsertene viser at mange skoler opplever skolekonsertene som en «her-og-nå»-erfaring, uten å bli satt i en større kontekst. Lyderia er et tiltak for å møte denne utfordringen. Nagel er positiv til bruk av teknologi for å utvikle kunstformidlingen til barn i skolen, og «forlenge konsertopplevelsen», slik Rikskonsertene ønsker.

– Formidling skjer ikke av seg selv. Å tolke en komplisert bok eller musikkstykke krever kunnskap. Hvis man ikke har noen til å si «hei, så du hvordan forfatteren gjorde det», eller «hørte du hva som skjedde der», så forblir opplevelsen en ren underholdning. Den koblingen oppstår ikke av seg selv, og det er her man kan komme til å oppleve at teknologien kommer til kort.

Hun er opptatt av at det finnes mange måter å inkludere barn på, og at spørsmålet vi må stille oss ikke handler om valg av medium, men hva barna mener når de etterlyser medvirkning.

– Når elevene sier de vil delta, hva er det de mener? Er det å sitte alene og «mekke en låt»? Er det å spille sammen? Eller er det å få lytte til musikk de ikke visste at de kom til å like? Jeg tror det handler det om at de vil bli inkludert i den kunstverdenen de ser at voksne forstår. Da må vi som formidlere av kunst spørre oss om hvordan vi gjør det på best mulig måte, sier hun.

Hun peker også på politiske og pedagogiske utfordringer knyttet til digital «egenlæring».

– Mangel på lærerressurser i kunstfag er et problem, og det er fint at Rikskonsertene prøver å møte dette med et tilbud. Men dersom suksessen i den andre enden skal måles med hvor mange som nås, og hvor fornøyde lærerne er med det, risikerer vi at konklusjonen blir at man ikke trenger musikklærere i skolen, sier hun.

– Vi må ikke glemme å snakke om innhold når vi diskuterer kvalitet. Det er forholdet mellom innhold og form som er interessant, ikke bare formen i seg selv. Hvordan gjøres konsertopplevelsen relevant for barna gjennom prosjekter som lokker med deltagelse, medskaping og dialog, spør hun.

Institusjonene har ikke kontroll lenger

Palmyre Pierroux er amanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på bruk av teknologi i kunstformidling og er positiv til gaming-tilnærmingen hos Rikskonsertene.

– Enhver form for aktivitet er motiverende for barn. Men det fører også med seg spenninger i institusjonene når barna aktiviseres på måter som gjør at de ter seg annerledes enn det som er vanlig, sier hun.

Hun har jobbet tett med Nasjonalmuseet i et forskningsprosjekt om digitale formidlingstilbud, og hun mener museumsledelsen har tatt innover seg at teknologien kommer inn med barna – enten man vil eller ikke.

– Det finnes fortsatt motstand mot å integrere teknologien i barns møte med kunst for eksempel i gallerier, men institusjonene ser også at det skjer allerede. Det er ikke noe man lenger har kontroll over, sier hun.

Individuell eller kollektiv kreativitet

Hun peker også på utfordringene knyttet til å gjøre digitale tilbud som Lyderia like integrert i resten av barnas medieverden.

– Et av de viktigste poengene er hvordan slike spill forholder seg til kollektiv interaksjon. Vi har sett at individuelle «hodet-ned»-aktiviteter ikke fungerer så bra i læringskontekst. Noe som kjennetegner såkalte 21st century skills er at kreativitet er et sosialt fellesprosjekt. Som en aktiv, teknologisk borger må du kunne jobbe kreativt i fellesskap.

– Forventer unge i dag større grad av deltagelse i møte med kunst fordi de er vant til å kunne styre alt selv gjennom Youtube og Spotify og andre medieplattformer?

– Jeg vet ikke om de forventer det, men det bryter i alle fall med hva de er vant til om de ikke får det. Men utfordringen med deltagelse er å skape kobling mellom leken og innholdet. Barn kan fint spille et spill helt uten å få med seg hva det egentlig handler om. Vellykket bruk av spillteknologi i formidlingen evner å integrere det man ønsker å lære bort i spillet, sier hun.

Kunst eller formidling?

Også Kjetil Moen tror det ligger stort potensial i å utnytte teknologi som barna bruker i hverdagen i møte med kunsten. Foreløpig er innholdet i Lyderia likt for alle – og gratis – men Moen håper at innholdet i fremtiden også kan tilpasses og knyttes til enkeltkonserter som elevene har vært med på.

– Er Lyderia først og fremst et selvstendig læringsverktøy eller er det tenkt som en del av barnas opplevelse av konsertene?

– Det kommer an på hvordan du ser det. Konsertene vil jo fortsatt være der, men Lyderia kan være med på å gjøre konsertene relevante for barna. Det er jo på en måte en del av opplevelsen, sier han.

Teksten er en del av serien «Hvordan påvirker teknologien barns musikkerfaring?» og er utviklet i samarbeid med Ballade.no