Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Royalteen: Prinsesse Margrethe»: Kongelig, glatt samlebåndsfilm

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 22. mai 2023

Regissør Ingvild Søderlind får frem historiens alvor i «Royalteen: Prinsesse Margrethe», men sliter med å presentere et univers publikum kan engasjere seg emosjonelt i.

↑ Andre del av «Royalteen» fortsetter i samme øyeblikk som forrige film sluttet, men innfallsvinkelen er endret. Denne gang opplever vi innsiden av en kongelig tilværelse fra prinsesse Margrethe (spilt av Elli Müller Osborne). Foto: Netflix

I europeisk standard må man kunne si at det norske kongehuset er nokså uortodokst, med sin uhøytidelige tilnærming til pomp og prakt. Likevel tar de kongelige opp mye spalteplass i norske medier, alt fra ferieturer til sykmeldinger skal offentliggjøres. Kongefamilien er både statlige finansierte symboler og privatpersoner.

Den populære bokserien Halve kongeriket, seks bøker skrevet av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen (Aschehoug), handler blant annet om dette kunstige skillet, og skal vi tro forfatterne er dette krevende å balansere. Netflix-filmatiseringen av første bok, Royalteen: Arvingen (2020), ble en stor suksess i fjor. Nå er  oppfølgeren tilgjengelig på Netflix.

«Royalteen: Prinsesse Margrethe» minner ifølge anmelder mer om en episode av en tv-serie enn en fullkommen film. Foto: Jakob Ingason/Netflix

Royalteen: Prinsesse Margrethe


  • Slippdato: 11. mai 2023
  • Regi: Ingvild Søderlind
  • Utgiver: Netflix
  • Aldersgrense: 13 år
  • Sjanger: Drama, Romantikk

Filmplakat til Royalteen: Prinsesse Margrethe

«Rådebank» og «Blank» er eksempler på serier som bytter hovedrolle når ny sesong settes i gang

Skiftende narrativer

Royalteen: Prinsesse Margrethe begynner i samme øyeblikk som forrige film sluttet, men innfallsvinkelen er endret. I første film ble publikum introdusert for kongefamilien gjennom Lenas (Ines Høysæter Asserson) øyne, en 17 år gammel jente som var nyinnflyttet i Oslo. Årets film blir fortalt fra prinsesse Margrethes (Elli Müller Osborne) perspektiv, og hovedrollen fra forrige film er nå bare en birolle. Ikke et uvanlig grep, for etter NRK-serien Skam har skiftende narrativ nærmest blitt standard prosedyre i serier for ungdom, enten det er film- eller TV-serier. Rådebank og Blank er eksempler på serier som bytter hovedrolle når ny sesong settes i gang. Det tillater skaperne å utforske nye problemstillinger uten å etablere et nytt univers.

Royalteen: Prinsesse Margrethe er et glimrende eksempel på at dette grepet kan tilføye et ønsket skifte i et allerede etablert univers. Denne gangen har Ingvild derlind regien, og hun dykker dypere enn Per-Olav Sørensen gjorde i Arvingen. Søderlind følger samme estetiske oppskrift som mange Netflix-regissører har gjort før henne. Filmen er digitalt skutt, og har et gjennomgående glatt produksjonsdesign. Selv om Prinsesse Margrethe estetisk sett ligner en reklamefilm er den likevel tematisk interessant.

Selv om «Prinsesse Margrethe» estetisk sett ligner en reklamefilm er den likevel tematisk interessant

Hovedrollene fra første film «Royalteen: Arvingen» med Mathias Storhøi som kronprins Kalle og Ines Høysæter Asserson som Lena, har denne gang fått biroller. Foto: Max Emanuelson/Netflix

Spilletiden på 98 minutter setter noen begrensninger, og mange vil nok savne noen pustepauser mellom alt dramaet

Nøktern adaptasjon

Prinsesse Margrethe bygger på andre bok i Halve kongeriket, som har tittelen Drømmeprinsen. Allerede innledningsvis blir skillet mellom bok og film tydelig. Romanen begynner under lock-down, som kom på et beleilig tidspunkt for Margrethes del. I filmen ankommer prinsessen skolen uten at det har vært noen lockdown å gjemme seg bak. Hun er plaget av vonde minner fra ballet som avsluttet forrige film. Det hviskes høyt om en sykehusinnleggelse, en video hvor hun tar kokain er på avveie og presset om å bryte ut av fasaden blir stadig mer prekært.

Mye skal problematiseres på kort tid, blant annet forelskelse, utpressing, psykisk sykdom og gryende pillemisbruk. Spilletiden på 98 minutter setter noen begrensninger, og mange vil nok savne noen pustepauser mellom alt dramaet. For det blir en forhastet gjenfortelling av romanen da få scener bidrar til at publikum blir bedre kjent med rollefigurene. Har man ikke sett første film, vil flere av dem oppfattes som sjablonger. Universet har allerede blitt presentert i filmformat, men oppfølgeren kunne likevel rommet flere scener som ikke alene er til for å styrke konfliktene. Da ville dramaet også hatt større innvirkning på publikum.

Royalteen: Prinsesse Margrethe minner mer om en episode av en tv-serie enn en fullkommen film. Historien er lett å følge, og spenningen blir opprettholdt fra start til slutt, men Søderlind pløyer for kjapt gjennom filmens mange problemstillinger. Det vies for eksempel overraskende lite spilletid til en av filmens viktigste konflikter. En medelev besitter en video av Margrethe som tar kokain, og krever at prinsessen har sex med ham for å få ham til å slette videosnutten. Det er synd at akkurat denne konflikten faller i skyggen for andre, ikke fullt så viktige intriger.

Søderlind er riktignok god på å skildre ung problematikk, noe hun også viste i sin debutfilmen, Alle utlendinger har lukka gardiner (2020). I begge filmer makter hun å skildre alvoret både udramatisk og presist. Hovedrollens økende inntak av alkohol og angstdempende medikamenter er for eksempel konkret skildret, uten påklistret moral.

Søderlind er god på å skildre ung problematikk

Mye skal problematiseres på kort tid i «Royalteen: Prinsesse Margrethe», som forelskelse, utpressing, psykisk sykdom og gryende pillemisbruk. Foto: Jakob Ingason/Netflix

Hovedrolleinnhaver Elli Müller Osborne har bemerket seg ved flere anledninger de siste årene

Gode skuespillere, monoton instruksjon

Hovedrolleinnhaver Elli Müller Osborne har bemerket seg ved flere anledninger de siste årene. Med solide rolleprestasjoner i filmene Psychobitch (2019) og Håp (2019) har hun vist at hun både er en kontrollert og mangslungen skuespiller. Da er det synd at hun lider under monoton instruksjon. Osborne har den eneste fremtredende rollen i den andre Royalteen-filmen, så når publikum ikke får noen lengre avbrekk fra hennes karikerte, strengt tatt stive spillestil, oppleves rolletolkningen repetitiv.

Dette skyldes nok hovedsakelig det nedstrippede manuset og mangelen på flere hverdagslige interaksjoner mellom prinsessen og menneskene rundt henne. Et gjennomgående dilemma i filmen er Margrethes behov for å bryte fasaden, men så er hun usikker på hvilken innvirkning det ville hatt på familien og det norske monarkiet. At hun konstant føler hun må bære en maske fører med seg muligheter Osborne kunne utforsket i rolletolkningen, men i den ferdige filmen oppleves skuespillet stivt og grunt.

Det er flere andre kjente skuespillere i filmen, men ingen av dem kan sies å ha mer enn biroller. Det er synd, for både Frode Winther, som Margrethes far, og Julie Agnete Vang, som dronningen av Danmark, er mangefasetterte skuespillere som burde ha blitt gitt mer plass. Særlig Frode Winthers portrettering av den norske kongen ville vært relevant å se mer til. Publikum får et innblikk i livet kongen har valgt bort i fordel til monarkiet. Hadde dette blitt utforsket ytterligere, kunne det oppstått en spennende kontrast til hovedrollens utvikling.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

I følge Periskops anmelder byr oppfølgeren av «Royalteen» på en betydelig mer interessant fortelling, men begrenses av et nedstrippet manus. Foto: Netflix

I all hovedsak er dette lett fordøyelig underholdning, som verken kjeder publikum eller engasjerer dem emosjonelt

Verken kjeder eller engasjerer emosjonelt

Sett i sammenheng med den første Royalteen-filmen byr oppfølgeren likevel på en betydelig mer interessant fortelling. Der Arvingen var en kjærlighetshistorie på tvers av klasse, handler Prinsesse Margrethe mer om å være tro mot seg selv uten å gå på kompromiss med fasade og forventninger. Royalteen: Prinsesse Margrethe rommer et tyngre alvor, men er ikke av den grunn fullkommen. Som en videreførelse av bokserien Halve kongeriket, oppleves også denne filmen som en samlebåndsfilm fra Netflix. I all hovedsak er dette lett fordøyelig underholdning, som verken kjeder publikum eller engasjerer dem emosjonelt.

Hvis Netflix fortsetter å adaptere Halve kongeriket til strømmefilmer, bør de la publikum bli bedre kjent med rollefigurene. Nå hviler mye på problematikken, som i denne filmen rommer rus, utpressing og kravet om å ha på en maske, men publikum får likevel ikke et godt nok innblikk i hva som gjemmer seg bak fasaden.

Royalteen: Prinsesse Margrethe er best når filmen skildrer Margrethes tilflukt fra følelsene i alkohol og angstdempende. At også unge søker tilflukt i rus er viktig å belyse, for det gjelder ungdom uavhengig av klasse og bakgrunn. Skal riktignok alvoret feste seg hos seerne må filmene ha et mer levende og troverdig miljø.

Hvis Netflix fortsetter å adaptere Halve kongeriket til strømmefilmer, bør de la publikum bli bedre kjent med rollefigurene

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·