– Så lenge vi bare gjenforteller de samme historiene i nye forkledninger, er det ikke plass til andre erfaringer

– Hvis teater-Norge vil ha flere mangfoldige stemmer og historier for barn, må de også skape mulighetene, slik som den jeg har fått, mener Amina Sewali. Hun er dramatikeren og komponisten bak hiphop-musikalen Hør’a, dagbok! som settes opp ved Riksteatret denne våren. Forestillingen har urpremiere 10. mars i Vadsø og skal besøke 65 kulturhus og spillesteder over hele landet.

Utprøvende arenaer

Selv grep Sewali en slik gylden mulighet da hun i 2021 søkte Rikteatrets første utgave av RiksPitch med ideen til hip-hop musikalen. Hun ble en av 12 finalister som fikk presentere sine idéer for teaterledere under Hedda-dagene. Pitsjen fra 2021 er nå klar for premiere i mars.

Opprinnelig skrev Sewali historien om Nansi, Tøyens svar på Tonje Glimmerdal, som teatermanus, men fikk først napp hos Aschehoug. De ga den ut som barneroman med Sewalis egne illustrasjoner i 2020. Siden har Hør’a, dagbok! blitt anbefalt lesning for alle landets 5. klassinger, nominert til Bokslukerprisen og også til Kritikerprisen.

Trenger utprøvende rom

«Hør’a, dagbok! blir en musikal som åpner øyne, ører og hjerter for hvem vi er i Norge akkurat nå,» skriver Riksteatret om hip-hop musikalen. Den er skrevet på slang og med en helt egen grammatikk. Fortellingen handler om 12 år gamle Nansi fra Uganda. Hun er ny i Norge, men full av pågangsmot og minst like tøff som mobberne i klassen. Nansi er ikke så god i norsk ennå og får tips om å begynne å skrive dagbok. Noe hun motvillig går med på, da hun er mest opptatt av å bli Norges største rap-stjerne.

– Hør’a dagbok! ble til som forestilling fordi jeg fikk muligheten til å pitche den på RiksPitch. Dramatikkens Hus sitt husdramatiker-program er også et flott eksempel på et slikt utprøvende rom. Hvis man skaper flere slike arenaer, så vil man også få flere nye mangfoldige historier og stemmer på banen. Og blant disse nye stemmene vil det med stor sannsynlighet også være noen som vil lage scenekunst for barn, sier Sewali til Periskop.

Fikk sjansen

Sewali er født i Uganda. Hun har treårig skuespillerutdannelse fra Det multinorske og har blant annet vært komponist ved Teater Innlandet og skuespiller ved Nationaltheatret, hvor hun også var med i talentprogrammet NyeNational (2020). Interessen for teater for barn og unge startet da hun som 19-åring fikk anledning til å være med og skrive teaterforestillingen Tæsjern på Grønland for ungdom ved Dramatikkens Hus (2010). Hun har også skrevet Patty og ulven (2012) for den yngre målgruppen, utviklet blant annet under TekstLab og akkompagnert av Oslo-filharmonien i Oslo konserthus.

– Da jeg fikk den muligheten av Dramatikkens Hus, kunne jeg ingenting om teater. Likevel ga de meg en sjanse. Etter det forelsket jeg meg helt i scenekunsten, og jeg fant etter hvert ut at det er scenekunst for barn jeg vil drive med, forteller Sewali. For tiden er hun i ferd med å videreutvikle barneteaterkonseptet Jenta som skulle bli konge, som hun startet arbeidet med under TekstLabs talentprogram Inkubator i 2016.

Mangfold på baksiden

– Det virker som norsk scenekunst for barn blir stadig bedre på å ha mangfoldige casts som gjenspeiler mangfoldet i samfunnet vårt. Etter hvert håper jeg at det blir mer mangfoldig også bak scenen, som for eksempel blant dramatikere, regissører, lysdesignere, dramaturger og scenemestere. Men vi kommer dit, sakte, men sikkert, sier Amina Sewali – som svarer følgende på hvordan hun har opplevd at hennes kulturelle bakgrunn både fra Norge og Uganda har blitt møtt i norsk teater:

– Jeg har for det meste blitt tatt godt imot. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle mulighetene jeg har fått gjennom årene innenfor scenekunsten. Men det er fortsatt en del jobb som må gjøres inne i institusjonene når man først er der, selv om det blir bedre og bedre.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Mangfoldsalibi

Sulekha Ali Omar er snart ferdig utdannet koreograf ved KHiO hvor hun arbeider med sin metode for et bevegelsesmessig uttrykk som overskrider forestillinger om identitet basert på hvor vi kommer ifra. Som danser gjennom mange år, opplevde hun derimot at hennes etniske bakgrunn i for stor grad definerte det kunstneriske handlingsrommet. Nylig fikk hun støtte fra Kulturrådet til sin soloforestilling Kameleonmennesket, med utgangspunkt i minner og erfaringer fra oppveksten i Kenya og møtet med vestlig kultur og skolert dans.

– Ethvert menneske har en uendelig stor kompleksitet i seg, men som danser innenfor scenekunstfeltet i Norge har jeg opplevd at andres forutinntatte forestillinger i stor grad har blitt projisert på meg. Det er mye nedlatenhet i spill, og mange går ut fra at du ikke vet og kan særlig mye, og at de representerer en slags kulturell overlegenhet. Det handler selvsagt om uvitenhet, men jeg har ofte hatt følelsen av at folk ikke egentlig jobber med deg som person, men på grunn av et mer utvendig behov for «mangfold.» Det er lett å oppleve at det er to ulike verdener, hvor jeg bare tilsynelatende er en del av gruppen, sier Sulekha Ali Omar.

Bevegelig identitet

Hun ble tildelt roller både som apen Herr Nilsson i Pippi Langstrømpe (Den Nationale Scene 2013) og eselet i Folk og røvere i Kardemomme by (Riksteatret 2008). Det ble etter hvert maktpåliggende for Omar å kunne definere de kunstneriske premissene selv ved å utdanne seg til koreograf.

– Jeg har alltid vært opptatt av å være fri i mitt uttrykk og er interessert i mange former for dans og stilarter. Men uansett kunstnerisk konsept og tilnærming, ble jeg som regel brukt til noe som har med «annerledeshet» å gjøre. Så jeg leverte det som var forventet av meg mens jeg følte meg stadig mer overkjørt og mistet interessen for å danse. Erfaringen førte til at jeg ønsket å skape et rom og en metode som kan utvikle et trygt sted for utøverne med alle de lagene et menneske kan ha, som gjør at det mangefasetterte i oss kan komme til uttrykk, uavhengig av hvordan vi ser ut og hvor vi kommer fra, forteller koreografen.

Hun bruker begrepene «sosial improvisasjon» og «empatisk bevegelse» for å beskrive rammeverket for sin kunstneriske tilnærming til identitet og relasjoner på scenen.

– Gjennom sosial improvisasjon ønsker jeg å skape et rom for både det å samle inn bevegelsesmateriale, og det å samles i et fellesskap. Det er alltid et lag av empati i improvisasjon og en anerkjennelse av en sameksistens i arbeidet. Det krever at det er plass til ambivalens og at vi kan møte hverandres forskjeller. Identitet er alltid i en foranderlig prosess, sier Omar.

Kroppens reise

Å skape broer mellom ulike erfaringshorisonter har vært en del av livet hennes fra hun kom til Norge og Harstad fra Kenya som ni-åring sammen med sine to søstre og moren, den norsk-somaliske sykepleieren Safia Abdi Haase. I 2014 ble moren utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sitt enestående arbeid for å skape forståelse og dialog mellom folk på tvers av kulturelle skillelinjer.

Allerede i koreografens første forestillingsprosjekt, Flokk (2016), presentert ved BIT Teatergarasjen og Nitja senter for samtidskunst, var motivet relasjonen mellom enkeltmennesket og gruppe-tilhørighet. I Kameleonmennesket undersøker hun det å tilhøre flere deler av verden samtidig. Prosjektet gjøres i nært samarbeid med barndomsvenninnen Ida Marie Lyså, førsteamanuensis i tverrfaglig barne- og ungdomsforsking ved NTNU, og med Tori Wrånes og Ilse Ghekiere som mentorer.

– Kameleonmennesket handler om å vokse opp i flere ulike kulturer, og det å tilpasse seg noe annet enn det man kjenner til, både gjennom verbalt språk og kroppsspråk. Forestillingen berører hvilken betydning begrepene innvandring, integrering og minoritet har hatt for meg, og hvordan et menneske lever med å bli tillagt dem. Forhåpentligvis kan mange kjenne seg igjen i det. Kameleonens egenskaper minner meg veldig om mitt eget eksistensielle dilemma og de ulike forsvarsmekanismene jeg har tatt i bruk i møte med meg selv, både i det norske og i det afrikanske samfunnet på grunn av hudfargen min og hvor jeg kommer fra, forteller Omar.

Intervjuet fortsetter etter bildet og annonsene. 

Behov for gjenkjennelse

Hun er opptatt av at Kameleonmennesket skal vises på en scene hvor den ikke presenteres med et fokus på etnisk og geografisk tilhørighet.

– Forestillingen skal ikke havne i noen annen kontekst enn at jeg er en kunstner som ønsker å dele et uttrykk fra scenen, og at jeg kan få spille på hele den mangfoldige bakgrunnen som finnes i meg, og ikke bare det at jeg er en svart kvinne. Det handler om at vi må forholde oss til hvem folk er på ordentlig, og ikke bare skrape på overflaten. Så lenge vi bare gjenforteller de samme historiene i nye forkledninger, er det ikke plass til erfaringene til veldig mange som trenger å kjenne seg igjen i at scenekunsten også handler om dem, sier Sulekha Ali Omar.