Samtalekort gir barn et språk for overgrep

Å formidle grenser knyttet til kropp og ubehagelige opplevelser mellom voksne og barn – som for eksempel seksuelle overgrep – for barn i barnehagealder, er trolig ikke verdens enkleste oppgave. Dette er likevel problemstillingen Johan Reisang og Ela Buria har fått bryne seg på.

Reisang og Buria er en norsk kunstnerduo som er bosatt i Berlin. Ifølge Reisang arbeider kunstnerne med visuell historiefortelling, som omfatter illustrasjon, design og idéutvikling. De har stilt ut blant annet i New York, Berlin og Oslo. Da de ble spurt av Barnas verneombud i Private Barnehagers Landsforbund (PBL) om å lage samtalekort om kropp og grenser, ble duoen umiddelbart engasjert i problemstillingen.

– Problemstillingen PBL kontaktet oss med, var at de jobbet med å utvikle et verktøy for bruk i barnehager for å lære barn om kropp og grenser. PBL lurte i den anledning på om vi ville være med for å bidra med å utvikle den visuelle delen av det, og da primært illustrasjonene.

Gjøre verden tryggere

Det føltes med en gang som et meningsfullt prosjekt for kunstnerduoen bosatt i Berlin.

– Det føltes viktig, og vi så på det som en mulighet for oss å kunne bruke det visuelle språket til å gjøre verden barn vokser opp i, tryggere, forteller Reisang.

Duoen startet prosjektet med blanke ark. De 12 motivene vokste ut av ideen om fem kroppsregler. Én regel for hver finger, hvor da fem fingre til slutt utgjør en hånd som tydelig sier «stopp».

– Vi startet med å se på ting som hadde blitt laget før rundt samme problematikk. Utfordringen med de tidligere tingene som har vært laget om samme tematikk, var at det kunne oppleves veldig direkte og litt for hardt. Det var også ønsket å lage motiver som ikke skulle være «for farlige», i den forstand at hvis små barn skulle finne verktøyet ved et uhell alene, som i et skap eller i en veske til en barnehageansatt, ville en være sikker på at de ikke kunne skades ved å se på ting de ikke forstår, men som da ville tilhøre de mest mørke handlingene voksne kan gjøre mot barn, forteller de til Periskop.

Å finne balansen

Men balansen mellom å formidle sterke følelser rundt hva som er rett og galt når det gjelder forhold til egen kropp, kan være utfordrende. Og fungerer illustrasjonene avskrekkende? Om jeg selv skal ta på meg «det kritiske barneblikket» for å undersøke hvilke illustrasjoner som er mest skremmende, velger jeg illustrasjonen av «Vold i hjemmet, der barn er til stede».

Illustrasjonen er treffende fordi tematikken omhandler vold i voksne relasjoner der barnet er observatøren. Som voksen forstår man hva som kan ligge bak denne typen vold, og for barna formidles det godt gjennom skyggeleggingen. Illustreringen av skyggen får frem hvordan en voldsutøver kan oppfattes som et monster, av både barn og voksne; det er skummelt, samtidig som det gir assosiasjoner til tegneseriefigurer.

Men hvordan finner man balansen mellom å formidle noe alvorlig, samtidig som man ikke vil skremme vekk målgruppen – som i dette tilfellet er små barn? Det var nettopp et av de mest sentrale spørsmålene Reisang og Buria jobbet med gjennom dette prosjektet.

– Vi tenkte ofte at hvis vi hadde jobbet i en barnehage, og noen skulle komme og si til oss «kan ikke dere samle barna og snakke med dem om når det er normalt å ta seg på tissen», ville nok første tanke være at dette er noe jeg helst ikke vil gjøre. Vårt mål var derfor å finne «motivene» som kan sette tonen for et tema. Slik at ting som når man hører det fort kan virke som en vanskelig oppgave, i stedet føles som noe helt naturlig og viktig å snakke med barna om straks en ser motivet som presenterer det, forteller de.

Hva var de største utfordringene ved å illustrere en slik type tematikk? 

– Ela og jeg tror at kanskje dette har vært noe av det mest utfordrende vi har jobbet med, visuelt sett. Det var fordi motivene måtte greie å fange hele spekteret av følelsene våre, både på en fin og tydelig måte. Spesielt kan de positive og rene følelsene også være en solid visuell utfordring, og det er noe en også ofte ser litt tendenser til i kunsten generelt, sier Reisang.

Han viser til at det ofte er tunge og mørke uttrykk som er representert i kunsten.

– Det kan kanskje ha noe å gjøre med at det er mer medgjørlig. Det er mer direkte, og ikke så subtilt som kanskje følelser som uttrykker betroelse, varme, og godhet, tror Reisang.

Se mot tegneseriene

Illustrasjonene til Buria og Reisang kan trekke linjer til hvordan tegneserier i flere sammenhenger kan ha en pedagogisk funksjon. De siste årene har det norske barnelitteraturfeltet, sammen med tegneseriefeltet, bugnet over av pedagogiske bøker. Fra hvordan man kan møte eller håndtere ulike følelser gjennom Anna Fiskes Følelsesbiblioteket, til Nora Dåsnes tegneserieromaner om klimautfordringer og terrorangrepene 22. juli 2011, til Jenny Jordahls tegneserieroman om spiseforstyrrelser, for å nevne et par.

Hvorfor det har oppstått en boom av tegneseriebøker med pedagogisk innhold, kan trolig skyldes tilskuddsordninger og politikk på feltet, blandet med et engasjement for psykisk helse. Men det er også noe helt særegent med tegneseriens evne til å formidle vanskelig tematikk.

Gjennom begrepet grafisk medisin har tegneseriemediet vært gjenstand for akademiske analyser om hvorvidt mediet kan være nyttig å bruke i helsesektoren, for å formidle hvordan det er å leve med visse sykdommer eller hvordan det oppleves å være pårørende.

Men det er ikke slik at tegneseriene som kan gå under begrepet grafisk medisin først og fremst er laget med noe annet formål enn å formidle komplekse historier. Det er det jo i denne sammenhengen, med samlekortene om kropp og grenser. Forskjellen her blir da også at kortene ikke forteller én lineær historie, men heller flere små historier, hendelser – eller traumer; for å informere om og lære opp.

Uten ansikt

Det som er interessant å observere i Reisang og Burias illustrasjoner er hvordan de voksne er tegnet. I de skumle, nye eller uvante situasjonene er hodene tegnet uten ansikt; altså ingen øyne, nese eller munn. I tegneseriemediet er fjes elementært å tegne, nettopp for å formidle alle komplekse følelser menneskekroppen besitter. Jeg måtte rett og slett høre om Reisang og Buria hadde noen refleksjoner rundt dette valget.

De voksne har ikke fjes på flere av illustrasjonene – er dette et bevisst valg fra deres side? 

– Ja, vi har forsøkt å gjøre ting så nøytralt som mulig for å unngå at barn låser en situasjon til et bestemt kjønn, hudfarge eller kultur. Små barn er veldig sårbare, og en voksen med hensikter som ikke er gode kan enkelt forvirre eller lure dem. Vi har derfor, så langt det går, forsøkt å vise ting slik at det er litt «uklart», forteller de.

Reisang forklarer det med at i språket er det enkelt å gjøre ting uklart, men i den visuelle verdenen blir en tvunget til å ta valg hvis en ønsker å ha en viss realistisk tone i det. En person som slår må ofte ligne mer på en mann eller kvinne i utformingen. Alder spiller inn, det samme med hudfarge og klær. En greier ikke å slippe helt unna det uansett hva man velger å gjøre. De har derfor forsøkt å finne visuelle løsninger som gjør at disse tingene kommer mer i bakgrunnen.

På den måten skal barn eksempelvis lære at vold er knyttet til en handling, og ikke til en person.

– Bestemor kan også være en person som slår, så vel som hvem som helst annen. Men det er handlingen, det å slå, det handler om. Og det vil vi vise gjennom illustrasjonene at ikke er lov, utdyper Reisang.

Enkle å bruke

Kari Vold Jensen, utviklingsleder i Private Barnehagers Landsforbund, forteller at samtalekortene Reisang og Buria laget ble akkurat det de hadde behov for.

– Når PBL valgte å få laget samtalekort, var vi opptatt av at kortene skulle være enkle å bruke, at terskelen for de voksne skulle være så lav som mulig for å gå inn i og tørre å snakke med barn om et utfordrende tema, forteller hun.

Det er nettopp kortenes nøkternhet som gjør dem enkle å ta i bruk, mener Jensen.

– Vi har sendt ut samtalekortene til alle landets 7000 barnehager, og tilbakemeldingene er svært gode. Akkurat som vi håpet, så sier ansatte i barnehagene at kortene er enkle å bruke og at barna blir engasjerte i samtalene rundt kropp og grenser.

Hun forteller videre at PBL kommer til å trykke opp et nytt opplag for at enda flere skal få tilgang til verktøyet.

– Allerede nå har vi eksempler på at barn har fått språk for hva voksne har lov og ikke lov å gjøre mot dem. Dette har ført til at saker har kommet for en dag, og at barn har fått hjelp, sier Jensen.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Nøkkelen til å lykkes

Tilbakemeldinger på det arbeidet man bedriver, om det enten er å skrive eller å uttrykke noe visuelt, er svært verdifullt. Og ofte er tilbakemeldingen nøkkelen til suksess. Så lenge det er god og konstruktiv tilbakemelding.

– Gjennom PBL og det utrolig flinke temaet, forsøkte vi å forstå hvordan ting kunne løses visuelt på best mulig måte basert på deres fagkunnskap. Rent praktisk startet vi alltid med å sikte nokså bredt, og så forsøke å snevre det inn. Skisser ble derfor veldig viktige, og at vi da kunne ha mange ulike variasjoner med ulike elementer og tydelighet, og så jobbe ut fra hva tilbakemeldingene var fra dem.

Reisang og Buria så på sitt eget arbeid for PBL som en liten brikke i et veldig viktig prosjekt.

– Vi tenkte på oss litt som en «visuell oversetter» for PBL. Vi er veldig glade for at de har vært så positive gjennom prosjektperioden. Det har vært en stor glede for oss, avslutter de.