Samtidskultur på timeplanen

Når festivalen Only Connect i år for første gang valgte å inkludere et eget barnearrangement, var intensjonen ifølge NyMusikk-leder Anne Hilde Neset ikke først og fremst å presentere samtidsmusikk for barn, men snarere å skape et møte med kunsten som unge kan lære noe av og bruke.

I mine ører lød sitatet som et pedagogisk ønske, og en slik ambisjon så også ut til å prege festivalen. Barneprogrammet til Only Connect var nemlig i realiteten delt i to: En skolevariant i samarbeid med Kulturtanken, der over 5000 barn fra bydel Østensjø i Oslo gikk opp løypa gjennom uken, og en åpen festivaldag for alle på lørdagen – begge med kollasjen som tema og form.

Under festivalutgaven, der jeg deltok, hadde Only Connect lagt opp til fri løype. Besøkende kunne få med seg tre livefremføringer – her kalt kollasjer – og to verksteder (eller «workshop»-er, som det engelskglade Only Connect-programmet insisterer på å kalle det).

Kollasj-konseptet gav Only Connect muligheten til å vise frem bredden i samtidsmusikken, både i utøvelsen og i arbeidsprosessen. Men i stedet for at barna fikk møte en fast sammenstilling av flere former, der summen ble større enn delene, virket helheten heller fragmentert. Det gjorde sitt til at det var vanskeligere å få tak på sammenhengene, selv om koblingene lå latent og enkelte av programpostene var glimrende.

Et trendformat

Det virker som om det har utviklet seg et slags eget format blant barnefestivalene i Oslo. De siste par årene har jeg anmeldt både Ultimas og Oslo World Music Festivals barneprogrammer. I likhet med Only Connect baserer disse programmene seg gjerne på flere stasjoner med ulike medier, der man tar sikte på å involvere barna så mye som mulig og å lære bort noe. Ofte kan barna også oppleve både livemusikk og andre kunstarter på de ulike stasjonene.

Rent praktisk settes disse festivalene opp som timeplaner, der verkene gjentas på forskjellige tidspunkt. Ulempen ved dette er at formen også skaper en viss forvirring: «Dere må vente til neste show klokken halv to,» sa en av de Only Connect-frivillige til en mor som hadde tatt med seg barna opp de marmorbelagte trappene på Sentralen. Klokken var halv ett. Like før hadde en lett brydd pappa spurt meg om jeg «visste hva klokka var».

Minnet om en resteforestilling

Denne lille forvirringen rundt programmet er ingen stor sak i seg selv, men jeg tror en fastere løype mellom programpostene ville ha vært en god idé også i barnefestivalvarianten til Only Connect. I Kulturtankens opplegg tidligere i uken ble skoleelevene organisert i grupper, som fikk guidet seg gjennom kollasjen. Der møtte de pop-up-dansere på planlagte stopp og fikk se videokollasjer som inkluderte bilder fra deres egen bydel, og kollasj-bilder fra en tidligere workshop de deltok på. Skoleløypa inkluderte i større grad barnas egen virkelighet. Lørdagsfestivalen under Only Connect ble på sett og vis en nedskalert variant med en mer tilfeldig tilknytning til barna som publikum.

Inngangspartiet og trapperommet til de elegante, men litt kjølige banklokalene på Sentralen virket også unødvendig glisne, noe som gjorde sitt til at festivalstemningen på denne lørdagen bar mer preg av andektighet enn fest. Kanskje bør Only Connect Kids lære av «Barnas verdensdager» på Grønland, der både gaterommet og bygningen er fullstendig farget av arrangementet, og hvor man aldri er i tvil om hvor det foregår en festival.

Til gjengjeld var rommene og gangene på Sentralen fylt med Kyrre Heldal Karlsens konkrete og stemningsskapende video- og lysdesign, og det manglet heller ikke på uttrykk for begeistring: «Skikkelig snodig», utbrøt en gutt på vei gjennom et folketomt rom, der det flimret snutter av T-banevogner, fugler og en ball.

Viste frem det fysiske ved samtidsmusikken

Snodig var også verkkollasjen i Marmorsalen, som ble en effektfull demonstrasjon av at samtidsmusikken kan ha et utpreget fysisk uttrykk. Som publikummere satt vi på gulvet midt i salen, og var omgitt av musikerne, lysdesignet og den fascinerende fire meter høye, dyptrungende oktobassen til Guro Skumsnes Moe i over 20 minutter.

Verk-kollasjen hørtes ut som en slags improvisasjon med noen klare forholdsregler, som i begynnelsen tok utgangspunkt i enkle, nærmest primale lyder: De insisterende stemmene til Nordic Voices enkeltvis og som sekstett, tre passiv-aggressive strykere, en enkelt perkusjonist som hamret ut et ostinat-preget motiv. Men etter hvert utviklet verket seg til en veritabel lydjungel, der vi vred på hodet for å følge med rundt oss, voksne som barn.

Av ansiktsuttrykkene å dømme, virket det som om barna syntes verket var både spennende og litt skremmende.

Når de voksne er i veien

En underlig side ved barnefestivaler er at det ofte er minst like mange voksne som barn der. I verkene kan man fint samles om å se og lytte, men når det er involveringen av barna som er selve poenget, opplever jeg som voksenperson iblant at jeg mest av alt er i veien.

Jeg lurer derfor på om ikke voksne og barn på enkelte steder i løypa heller kunne ha skilt lag. Danseren Marcus Andreassen reflekterte muligens over noe av det samme da han senere på dagen, i rollen som banksjef, forsøkte å få med barna på å danse: «Dere blir så sjenerte når foreldrene er her», sa Andreassen, som bare fikk invitert med seg et par nervøse dansedeltagere.

Skapte sammenhenger

Støymusiker Lasse Marhaugs eksperimentering med å spille av knuste og kappede vinylplater, som i programmet fikk navnet «vinylkollasjen», gjorde mindre forskjell på voksne og barn. Marhaugs kollasj kunne minne om en utålmodig og kyndig brukthandlers gjennomgang av et parti klassikere som nylig hadde ankommet butikken hans.

«Dette er kjedelig», utbrøt en gutt ved siden av meg høyt.

Marhaugs kollasj viste fint frem forholdet mellom menneske og maskin, der han frenetisk manipulerte låter som «Sound of Music» og «Jingle Bells». De hektiske skiftene mellom sjangre og kjente melodier som stakk seg frem skapte både gjenkjennelse og noen spennende brudd, men kollasjen ble også stillestående rent visuelt og virket ikke altfor inviterende, noe som slet på tålmodigheten til flere av barna.

Absurde koblinger

Det var derimot lett å se forbindelsen fra Marhaugs radbrekking av kjente låter til britiske Vicki Bennett (People Like Us). I live-videokollasjen bandt hun popmusikk sammen med filmsekvenser, og skapte absurde koblinger mellom Disney-eventyr og mer eller mindre kanoniserte låter og scener med tilknytning til verdensbyen London.

Jeg festet meg ved et visst oppheng i slikkerier og varehandel: Kassaapparater, kjærlighet på pinne, prislapper og reklameplakater. Selv om mange av referansene nok vekket flere assosiasjoner blant foreldrene enn barna (noen av klippene kunne ligne på variasjoner over Pushwagners «Soft City» og annen pop art-estetikk fra 70- og 80-tallet). Men forestillingene om storbyen, eventyret og det populære (både i kulturen og i vareproduksjonen), i det merkelig fredelige surrealistiske universet til Bennett, var både gjenkjennelige og tankevekkende.

Friske vinkler rettferdiggjorde formen

Kollasj-formen kan, på sitt svakeste, virke tilfeldig, lettvint og sammenrasket. Men selv om jeg mistenker at barna som tok del i Kulturtankens Only Connect Kids-opplegg fikk mer ut av hele kollasj-løypa, maktet festivalen med de to høydepunktene – videoen og verket – å benytte formen til å belyse temaer som det populære, det fysiske og det underlige fra friske synsvinkler.

På denne måten fikk barna som kom hit antydet en annen sammenheng enn den rent kommersielle og lineære, som preger mye av den mer salgbare barnekulturen. Dermed viet Only Connect Kids også plass til forestillingskraften til hver enkelt. Stort mer kan man kanskje ikke kreve av en festival.