Dette ser vi frem til våren 2017

– Først ut, Mona Gjessing, i fjor skrev du om både visuell kunst, kunstprosjekter i det offentlige rom og musikkforestillinger for oss her i Periskop. Hva vil du denne våren ha på agendaen når det gjelder kunst for barn og unge?

– Jeg mener at det å anmelde Den kulturelle skolesekken-produksjoner rundt om i landet er av stor betydning, det være seg teater, musikk, dans eller kunst. Det blir en form for kvalitetssikring av velmente og kostnadsrike produksjoner. Er resultatene like gode som intensjonene? Jeg tror også det at det er et viktig signal til kunstnere at kunstprosjekter i det offentlige rom følges opp. Dersom en skole berømmes for sine kunstprosjekter og dette kommer elevene for øre, så tror jeg dessuten at de unges bevissthet rundt det visuelle i nærmiljøet stimuleres.

– Ida Habbestad, musikk- og kulturkritiker, redaktør i Ballade og styremedlem i Periskop: Hvilken samtale synes du det er på tide at vi tar våren 2017 når det gjelder kunst rettet mot barn og unge?

– Både som kritiker og redaktør er jeg veldig opptatt av selve samtalen om kunst. Nå som det etterhvert finnes arenaer for kritikk av kunst for barn og unge, kunne jeg gjerne tenke meg at vi er enda mer visjonære. Vi har ingen sterk tradisjon for å snakke om kunsten vi erfarer. Én ting er at kritisk virksomhet står under press — man er mye mer villige til å legge penger i å markedsføre noe i dag, enn til å snakke om innhold, betydning og ulike kvaliteter.

En annen er ting er at kritikk, som så mye annet, er spesialisert. Vi overlater gjerne den kritiske virksomheten til de som har høy fagkompetanse og øver oss ikke så mye på å beskrive og ta stilling selv. Fagkompetent kritikk er viktig, men jeg tror at både den og kunst som sådan får spille en større rolle i samfunnet dersom vi gjør det til en mer umiddelbar og naturlig del av en kunstopplevelse å snakke om den.

Jeg har etterhvert holdt mange kurs for ungdommer om å skrive kritikk, og synes det er spennende å se hvor mange meninger og tolkninger som finnes der ute, når man bare kommer forbi sjenansen for å dele en mening, ideen om at læreren sitter på en fasit man skal frem til, eller for den del av verket bare har én betydning. En utvidelse av den type arbeid, ønsker jeg meg for 2017, og dette er arbeid jeg tror at skjer i skolen eller i kunstinstitusjonen like mye som i tidsskriftene som jobber med kritikk av kunst for barn og unge.

I Ballade kommer vi til å forsøke å utforske mer hvordan vi kan la de unge stemmene komme til uttrykk i vurderinger av kunst rettet mot dem. Vi kommer også til å legge vekt på å følge utviklingen i Kulturtanken. Det ligger an til en utjevning av fagfeltene i DKS, og da blir det viktig for oss som musikkavis å følge med på om musikktilbudet blir svekket, det være seg kvantitativt og kvalitativt.

– Judith Dybendal, du er en av våre faste scenekunstskribenter: Fortell oss om hvilke kunstprosjekt du skal følge godt med på i våren som kommer.

Denne våren vil jeg i alle fall sørge for å få med meg Hordaland Teaters oppsetning Eg ringer mine brør, et teaterstykke av den svenske forfatteren og dramatikeren Johan Hassen Khemiri. Forestillingen tar for seg integrering og utenforskap. Etter bombingene i Stockholm i 2010 opplevde svenske innvandrere for første gang hvordan det var å bli mistenkt for å være terrorister bare på bakgrunn av utseende og i Eg ringer mine brør møter vi hovedpersonen Amor. Forestillingen griper rett inn i et aktuelt, betent og vanskelig tema mange unge har kjennskap til og spilles også i Den kulturelle skolesekken i Bergen. Det er lovende at Hordaland Teater velger å satse på å spille ny dramatikk for et ungt publikum. Jeg er også spent på å se hva slags festivalprogram Mini Midi Maxi presenterer for sitt publikum i Bergen i juni, da festivalen for først gang avholdes på våren i en periode på over én uke, fra 5.-18-juni. Med et slikt format har de mulighet til å gjøre nye, interessante ting med festivalkonseptet sitt.

 – Venke Sortland, dansekunstner, du skrev i fjor at diskusjonene rundt hvordan kontekst påvirker kunst ikke har sivet ordentlig ned i praksisfeltet, og at filosof Jacques Rancière sin tenkning (hvis norgesbesøk du dekket for oss) fungerer som en argumentasjon for å jobbe utenfor scenerommene. Fortell oss om hva du ser frem til denne våren, og hvorfor?

– Dansens hus har flere forestillinger for barn denne våren. Spesielt spennende blir det med gjestespillet fra Berlin, forestillingen Fly & Falle for barn fra 2 år av Florian Bilbao og Rafael Dziemidok. Det blir også interessant å se Hege Haagenruds forestilling Anatomi for nybegynnere for barn fra 5 år samme sted. Videre var det gledelig å lese at Black Box Teater også har et prosjekt rettet mot barn denne våren: PARTY av Alfredo Zinola & Maxwell McCarthy fra Italia/USA. Det at de største programmerende scenene for scenekunst er opptatt av barn og unge er viktig først og fremst fordi det gir denne målgruppen et alternativ og et tillegg til det tilbudet de får gjennom Den kulturelle skolesekken og de produserende teatrene. Videre opplever jeg det er viktig for synliggjøringen og fagligutviklingen av feltet dansekunst for barn og unge. I denne sammenheng er det bra å finne både norske og internasjonale kunstnere på programmene. 

– Aksel Kielland, tegneserieviter, TV- og filmviter og Periskop-skribent: Hva skal du følge godt med på i våren 2017 når det kommer til kunst og kultur rettet mot barn og unge?

– Det jeg først og fremst kommer til å følge med på er endringen i forståelsen av hva som er beregnet på barn og unge og hva som beregnet på voksne. I amerikansk populærkultur har dette lenge vært en sentral trend i underholdningsbransjen, med Hollywoods monomane fokus på blockbustere basert på superhelttegneserier, ungdomsromaner og plastleker som hovedeksempel, og i 2017 fikk den også sitt gjennombrudd i Norge, med den voksne omfavnelsen av ungdomsserien Skam og – i noe mindre grad – julekalenderen Snøfall. Dersom dette fenomenet brer om seg også her hjemme, og skillet mellom kultur for voksne og kultur for barn og unge smuldrer opp, blir det interessant å se hva det resulterer i, og hva slags samtaler disse resultatene avstedkommer.