Siri K. Gaski: – Samen snakker det språket hun vil

I min tidlige ungdom var klesmerket FUBU en sånn passe stor greie, og på ett eller annet tidspunkt rundt konfirmasjonsalder, lærte jeg meg hva de fire bokstavene i klesmerket Daymond John skapte sto for. Av uvisse årsaker har jeg heller aldri glemt det, og med jevne mellomrom dukker frasen «for us by us» opp.

Daymond Johns «us» er ganske ulikt mitt «vi», men det hender fortsatt at jeg ser på samiske kulturuttrykk og lurer på om de er ment for oss, eller, som en venn av meg en gang sa om en ikke navngitt samisk artist, «hen lager sånn samisk musikk som de liker i Tyskland». Ikke til forkleinelse for hverken tyskere eller andre ikke-samer som vet å sette pris på forskjellige former for samisk kultur, altså.

Pragmatisk kaffelattesame

Jeg snakker ofte om samisk kultur. Ikke bare er det jobben min, det har også vært det jeg studerte, det jeg vokste opp i, det jeg er, og titt og ofte det jeg gjør – selv om jeg er mer kaffelattesame enn reindriftssame. Mer bysame enn en enkelt identifiserbar pittoresk same. Det er flest av oss, vi uidentifiserbare. Synlige, stødige, men sjelden mystiske.

Samisk kultur, slik jeg ser den, består ofte av en pragmatisme som forsvinner når den observeres av utenforstående. Man kan ha et pragmatisk forhold til at noen kan stoppe blod, til havet, naturen, døden, sånn er livet og det får vi ikke gjort så mye med, men hva skal vi gjøre med situasjonen vi er i? Det er en pragmatisme som av andre lett kan leses som spiritualitet, samer som naturmennesker. Samen som et vakkert, rent vesen, med dette mystiske språket og disse fargerike draktene. Det er enkelt å tro på det selv også, å bli bitt av basillen om urørt natur og et enklere liv. Troen på en kunst som er uangripelig i sin naturlighet, å ende opp med å lage sånn kunst som «de andre» liker. Leser, jeg mener sannsynligvis deg.

Distraksjonens politikk

Graham Smith, en forsker fra Aotearoa/New Zealand, har skrevet om «the politics of distraction», som matcher et kjent sitat fra Toni Morrison:

“The very serious function of racism … is distraction. It keeps you from doing your work. It keeps you explaining, over and over again, your reason for being. Somebody says you have no language and so you spend 20 years proving that you do. Somebody says your head isn’t shaped properly so you have scientists working on the fact that it is. Somebody says that you have no art so you dredge that up. Somebody says that you have no kingdoms and so you dredge that up. None of that is necessary.” (“A Humanist View,” a 1975 speech Morrison gave at Portland State University)

Majoritetssystemet gjør oss for opptatt med å reagere til at vi kan agere, eller i vårt tilfelle, lage kultur, lage kunst. Den typen diskusjoner som forsvinner ut i intet fordi noen bruker rasisme-ordet og andre dermed ikke klarer å se annet enn at de ble kalt rasist og det er uakseptabelt.

Storpolitikk eller joikakaker

Men på norsk heter det at den som tier samtykker, så om vi ikke protesterer er vi åpenbart enige i det som blir sagt. Har man ingen motargumenter kan man være stille, men selvmordsstatistikken blant unge reindriftssamer viser med all tydelighet at stillhet dreper. Men å stadig måtte kjempe dreper også.

Tenk om samer slapp å bruke energien sin på å forklare hvorfor Joikaboller burde skifte både navn og innpakning, men heller kunne gjøre hva som helst annet.

Det er helt greit at du kanskje har joikaboller som livrett, men samisk ungdom er travelt opptatt med å slåss mot fjorddeponi og vindindustri på reinbeiteområder, la dem bruke den resterende energien sin på kunst og kultur og hva som helst annet de måtte synes er gøy, ikke banaliteter rundt middagen din. Du kan spise kjøttkakene dine uansett hva slags navn de har og farge på innpakninga, men vi kan ikke spise reinkjøtt om staten lykkes med strategien om å presse ut alle reindriftsutøverne.

Det samiske mirakel

Hvert år må noen skrive en tekst som leses av ikke-samer. Dette er ikke nasjonaldagsteksten jeg hadde skrevet henvendt til en samisk leser, og det er helt ok. Man må kjenne sitt publikum, og du er sannsynligvis ikke samisk. Du behøver ikke forsvare deg med en samisk oldemor for min del, det går helt fint, hverken du eller jeg kan gjøre noe med årtier eller århundrer med fornorskningspolitikk som stjal muligheten til å gjøre det til en naturlig del av identiteten, det er sånt som skjer.

Selv er jeg født i riktig tiår av foreldre født på riktig tid og sted, barnebarn av mennesker bosatt i Finnmark som ikke ble tvangsevakuerte under krigen. Hvert menneske er et mirakel i seg selv, men samiske barn som vokser opp uten tvil i sin sjel rundt sin samiske identitet har vunnet livets lotteri minst tre eller fire ganger på rad. Det er et privilegium, men ikke ett vi burde måtte forsvare.

Kunsten blir ikke uinteressant bare fordi man er trygg på identiteten sin. Hvor mange kulturreportasjer med samiske kulturarbeidere har jeg lest hvor poenget «er jeg samisk nok?» blir trukket fram i overskrift og ingress? Det finnes ingenting norske medier liker bedre enn en same som føler hen ikke er samisk nok. Utenforskap i minoriteten er tross alt morsommere å beskrive for majoriteten enn å eventuelt skulle ta tak i alle problemene majoriteten skaper for minoritetene.

Sprekker troll i sola?

Jeg har en jobb hvor jeg stadig møter på det forskere sier om oss, det utredere og offentlig ansatte mener er viktig å vite. Jeg bidrar selv i dette økosystemet av offentlig samisk informasjon. Selv denne teksten er en del av det, skrevet for ikke-samiske lesere som vil gi seg selv en klapp på skuldra for å bry seg, være positiv til samiske saker. Sånne folk som vet at det heter nasjonaldag og er bevisst på å bruke det.

Jeg klager ikke, det er så mye bedre enn alternativet – din positive interesse gjør meg glad, det er mange nok som mener vi krever for mye bare vi påpeker at vi fortsatt finnes. Sånne som, da vi sa «vi var her først» på spøk, tok det som at vi trenger en historieleksjon for å bevise at det ikke er sant. Sånne som tror «førstemann til mål» betyr at ideen om «en stat på territoriet til to folk» må forkastes. Hvem vet hva de tror målet er, jeg kunne sagt kulturell utryddelse, men da kaller jeg dem rasister og det kan de ikke ha på seg. De sier at troll sprekker i sola, spør du samer bruker trollene sannsynligvis solenergien på å skrive leserinnlegg.

Språkløft gjennom Minecraft

I Sápmi har vi to store språkpriser. Det vil si, vi har flere, men på norsk side av Sápmi kan man si at vi har to. Den ene, som dekker hele Sápmi, er Gollegiellaprisen. Den andre er Samisk språkløftepris. Man kan skille dem ved å si at Gollegiella (Gullspråket, navnet kommer fra et klassisk samisk dikt) oftest går til folk som har gjort en varig viktig innsats for å bevare samisk språk, mens den andre går til noen som gjør en innsats her og nå for å løfte språket, som navnet tilsier.

Gollegiellaprisen 2020 «ble delt mellom Ellen Pautamo for sitt arbeid med å utvikle samisk fjernundervisning, og Jonar Thomasson for sitt arbeid med å samle inn og formidle sørsamisk språk og fortellinger» ifølge en pressemelding fra Kommunal- og moderniserings-departementet. Jeg vet ikke hva det sier om samiske saker generelt at vi tydeligvis skal moderniseres, men det er en annen tekst. Sametingets Språkløftepris for 2020 gikk til Lemet Máhtte Eira Sara for å ha oversatt 14000 ord i dataspillet Minecraft fra engelsk til nordsamisk.

Hva er ungdommens språk?

Det er en langvarig debatt om hvilke oversettelser man skal prioritere med den begrensede potten med språkpenger Sametinget har til rådighet. Er det egentlig fornuftig å oversette sakspapirer til samisk når nesten ingen leser sakspapirer?

Men å forsøke å oversette «sånt ungdommen liker» må jo være et fånyttes prosjekt, ingen vet hva ungdommen liker i 2022, og det er sannsynligvis da oversettelsen av det de likte i 2019 kan ferdigstilles, om man skal halse etter ungdomskulturen. Sametinget har lenge prioritert oversettelse av barne- og ungdomslitteratur til samisk, fordi det er viktig å gi barna enkel tilgang til språket. Og kan vi i det hele tatt være sikre på at samisk ungdom spiller Minecraft på samisk bare fordi de får muligheten?

Nye ikoner

Før Ella Marie Hætta Isaksen vant Stjernekamp hadde hun vunnet Sámi Grand Prix – den samiske varianten av MGP. SGP foregår i Kautokeino, og er av mange regnet som et høydepunkt under den årlige påskefestivalen som arrangeres der. Vinnerne av SGP går videre til Liet International, en slags minoritetsspråkversjon av Eurovision. Ella Marie vant den også. Før mange av oss begeistret fulgte med i uke etter uke av Stjernekamp hadde vi allerede vært på flere konserter med bandet hun er i, Isák.

Perkusjonisten i bandet, Aleksander Kostopoulos, spilte i Adjágas. For dem som enten har en viss kjennskap til samisk musikk, eller et veldig nerdete forhold til Stjernekamp, var den ene finalesangen Ella Marie framførte der laget av dem. Det hender jeg tar meg selv i å tenke at Adjágas løp for at Ella Marie kan fly (i denne metaforen tror jeg Mari Boine gikk før Adjágas løp).

Poenget her er uansett at Kostopoulos kanskje ikke er same, men han er litt vår, han også. Dette er ikke bare en småsær form for namedropping når teksten nærmer seg en avslutning, det er en gradvis tilnærming til å ville si noe fornuftig om Isák, om Ella Marie som artist.

Selvfølgelig samisk

Ella Marie er født omtrent på den tida da jeg først så folk vandre rundt i hettegensere med enorme FUBU-logoer. Hvem vet om hun har et forhold til klesmerket – med dagens nittitallsnostalgi kan man aldri være sikker. Ella Marie (og jeg forsøkte å referere til henne som Hætta Isaksen, men det går ikke) har kanskje aldri tenkt på utsagnet «for us by us», men jeg tenker stadig på det når jeg hører på Isák. Det er en selvfølgelighet i det samiske i Isák, det føles ikke laget for å tiltrekke seg ikke-samiske lyttere som vil oppleve noe eksotisk. Det samiske er en uunngåelig del av livet til ganske mange av oss, for mange gir det seg utslag i hva man jobber med, enten i kunsten eller i arbeidslivet ellers.

Det er en velkjent klisjé i skriveundervisningen at det som er mest spesifikt gjerne er det som treffer best hos leserne, uansett bakgrunn. Isák leverer en uredd kombinasjon av samisk og engelsk, og joik. Det er en språkveksling i sangtekstene som føltes helt naturlig fra første gang jeg hørte den. Sofia Jannoks album Orda inneholder noe av det samme.

Det finnes et sitat jeg aldri har tatt meg bryet med å sitatsjekke, fordi innholdet er bra nok til å ignorere kilden. Det forteller at «nordmannen snakker det språket han kan, mens samen snakker det språket han vil». Samen synger det språket hun vil, for oss, av oss, til oss. Du er velkommen til å lytte, du også.