Skilsmissebarnets hjem

– Jeg kommer, jeg skal bare dø først!

Trettenåringen Maria roper til pappaen sin når han for n´te gang kaller henne inn til fredagstacoen. Men alle som har vært sausa inn i spillverdenen vet at det finnes ikke noe slikt som noe man bare skal gjøre først. Det ene tar det andre og tiden oppheves. Maria er det arketypiske skilsmissebarnet som deles i to like deler og uke for uke sendes fram og tilbake mellom foreldrehjemmene med skolesekken på ryggen. Det eneste stedet hun dermed føler seg hjemme i er det universet som åpner seg når hun har playstation-konsollen i hånda.

Ordet «noob» stammer fra gaming-universet og betegner en akterutseilt type som ikke er med på notene, som ikke skjønner kodene, en loser som det ikke er håp for. Ifølge mine informanter brukes ikke ordet så mye lenger, og dermed blir den som bruker det kanskje selv en noob. Dette kan selvsagt brukes som et billig poeng når den akterutseilte teaterbransjen skal prøve å gjøre seg selv relevant for ungdom som står i fare for å fortape seg i spillverdenen. Jeg kommer til å tenke på Bård Tufte Johansens uforglemmelige figur Ketil Mosleth fra Fylkeskommunen, «ungdommens vaktbikkje», som arrangerer Rock mot Statsbudsjettet og rett og slett ikke har skjønt det.

Kunnskapsløst, eller bare dumt?

Turnéteatret i Trøndelag har imidlertid tatt sjansen. Ikke bare har de lagd en hel forestilling om ungdom som er i gamingbobla, de kaller den også for Noob! Kunnskapsløst, eller bare dumt?

Ingen av delene, så vidt jeg kan se, men hva vet jeg. Mine barn er voksne og har for lengst klart å balansere spillinga opp mot sunnere og/eller mer matnyttige aktiviteter. Den yngste av dem sendte meg for ikke lenge siden en serie vakre bilder hun hadde tatt selv, av vidder og sollyset som spilte i trærnes blader. Midt i uka hadde hun og noen venninner latt studier være studier og frivillig oppsøkt helt ekte natur. Jeg skal ikke falle for fristelsen til å påstå at dette kan hun takke meg for, som sendte henne på dør med streng beskjed om å «finne på noe ute i frisk luft». Bare for å bli skikkelig bekymra når hun ti minutter seinere ringte på for å spørre om hun kunne komme inn igjen. Hva har skjedd med ungdommen liksom? Da jeg var ung klatra vi i trær og dro på epleslang, mens ungdommen i dag….

Pappafiguren i Noob er enda verre, en sånn som sender ut dattera si mens han selv sitter med nesa ned i smarttelefonen sin. Forestillingen hadde allerede, siden premieren i Verdal, vært på turné i halvannen uke da jeg hoppet på i Verkstedhallen på Svartlamon i Trondheim 23. oktober.

Hardt, tøft og vakkert

Det estetiske anslaget er hardt, tøft og vakkert. Det braker øyeblikkelig løs med et tungt rytmisk tema dandert med noe som låter som scratching. Noen mørke silhuetter står bak et persienneaktig forheng i hele scenens bredde bestående av svarte, horisontale strimler gjennomlyst av et fosforgrønt lys av den klassiske datatypen. Det viser seg at dette teppet er den sentrale ingrediensen i Gjermund Andresens enkle, men forseggjorte scenografiske univers. Forhenget snurres rundt ved hjelp av et hjul på hver side og gjør nytten vekselvis som vegg, skog, tak, lekeapparat og et mer abstrakt visuelt bakteppe.

Maria (Pia Aamodt-Løken) kommer altså hjem til Pappa (Erlend Smalås) etter skolen. Pappa søker fellesskap med jenta gjennom fotballkampen hun skal spille dagen etter. Men Maria er ikke interessert og hiver seg momentant inn i spillverdenen. Konflikten eskalerer raskt og Pappa ender opp med å konfiskere playstation-konsollen. Jenta er seg bevisst sine rettigheter, som skilsmissebarn vet hun hvilke motsetninger hun kan spille på og ringer sin mamma. Når hun, mot alle odds, ikke gir jenta noen støtte, vet ikke Maria annen råd enn å rømme hjemmefra.

I skogen treffer hun en annen figur som heller ikke kjenner seg hjemme i flokken sin. Men i motsetning til Maria fra den kultiverte sivilisasjonen er elgen (Sebastian Skytterud Myers) blitt brutalt sparket ut av sin mor (Siri Gjære) for å klare seg selv. Det er dette møtet, mellom kultur og natur og mellom to outcasts, som utgjør den dramatiske kjernen i dette stykket.

Handling, handling, handling

Å trekke fram det særegne hos skuespillere med bakgrunn fra HiNT/Nord universitet begynner nesten å likne en repetisjonsøvelse fra min side, men er heller ikke nå til å unngå ettersom disse skuespillerne er overalt, så også her: Pia Aamodt-Løken balanserer hårfint på grensa mellom den følsomme snøfnuggjenta og den opprørske utbryteren som forlater redet for å oppsøke artsfrender. Sebastian Skytterud Myers utgjør her det dyriske motstykket. Som «elg» er han nesten enda mer troverdig uten enn med maske. Det takket være et finstemt, nyansert fysisk og mimisk repertoar. De to tilhører forskjellige årganger, men det er likevel nærliggende å tro at det dirrende, til tider eksplosive samspillet dem imellom er et resultat ikke bare av deres individuelle talenter, men av en felles utdanningsbakgrunn hvor de er blitt stimulert til handling, handling og atter handling.

Prosjektet som helhet er nok et resultat av den teatral/musikalske alliansen mellom Ane Aass og Rasmus Rohde i det prisbelønte kompaniet Rohde Aass produksjoner. Måten musikken integreres i hele uttrykket på, både i form av ren lyd og som sang, gjør at de unngår å havne i sekkekategorien musikkteater. De skaper rett og slett sitt eget integrerte kunstneriske uttrykk.

Show don’t tell

Jeg er dog enig med Klassekampen-anmelder Amund Grimstad i at historien i seg selv ikke alltid når opp til stykkets øvrige kunstneriske standard. «Show don’t tell»-elementet i forestillingen for øvrig er så sterkt og tilstedeværende at det nesten er uforståelig at man har funnet det nødvendig å bruke visse overtydelige forklaringer for at det liksom ikke skal være tvil: Pappaens dobbeltmoral vises først ved at han forbyr dattera å spille mens han selv surfer på mobilen sin. Men ikke nok med det, når Maria påpeker det unnskylder han seg med at det er jobbrelatert, mens Maria helt tydelig kan se at han bare er på facebook. Så, litt seinere, gjenforteller pappaen, med ord henvendt til publikum, det de allerede har spilt!

Forestillingen hadde vært bedre uten, men jeg synes likevel det er til å leve med. Det kan være at tiden som har gått siden premieren har bidratt til å kna det hele sammen på en måte som liksom setter det, som ifølge Grimstad er «så openbert at det blir nesten pinleg», i skyggen av det som det virkelig svinger av.