– Skjerpet bevissthet rundt kritikken gjør den bedre

Guri Fjeldberg mener at norske kritikere er for snille mot barne- og ungdomsbøker. Bøker som roses opp i skyene i anmeldelser, har blitt avvist av innkjøpsordningens vurderingsutvalg. Fjeldberg mistenker at kritikerne først og fremst ser på seg selv som formidlere av god litteratur.

Vi har spurt tre kritikere om hun har et poeng.

Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Maya Troberg Djuve er litteraturviter og bokanmelder i Dagbladet.

Er norsk barne- og ungdomsbokkritikk for snill?

– Vel, jeg tenker ikke i kategorier som «snill» og «slem» når jeg leser og skriver kritikk. Jeg er mest opptatt av at kritikken er velbegrunnet. Når det er sagt, er det bra Guri Fjelberg reiser spørsmål om vi er for milde i vår vurdering. Skjerpet bevissthet rundt kritikken gjør den bedre.

Er innkjøpsutvalget for strenge?

– Nei. Jeg synes ikke det er et problem at innkjøpsutvalget bruker eller vekter kvalitetskriteriene annerledes enn anmelderen. Utvalget har flere hensyn å ta enn kritikeren. Kulturrådet har ikke ubegrenset med midler.

Når var du sist ordentlig streng i en anmeldelse av en barne- eller ungdomsbok?

– Tja, jeg skrev vel «stakkato og stiv» om Helene Uris nyeste roman. Ellers blir det mye firere og femmere i kritikken. Det skyldes delvis, i alle fall for min del, at en viss seleksjon skjer før anmeldelse. Kulturredaksjonen velger de mest interessante titlene, og jeg ønsker meg de bøkene jeg har forventninger til. Ellers tenker jeg at en firer eller femmer også kan være «streng», som du sier.

Djuve har også en direkte kommentar til Fjeldbergs kritikk av hennes egen anmeldelse av bildeboka Kjempefesten av Iben Akerlie og Inga Sætre.

– Jeg opplever faktisk at jeg også er streng i Akerlie-anmeldelsen, som er en av dem Fjeldberg nevner i artikkelen. Hun skriver om anmeldelsen at jeg «etterlyser språkvask, men velger likevel å gi terningkast 5». Jeg er litt usikker på om hun synes kritikernes / min anmeldelse er lettvint? Det er lett å få det inntrykket av omtalen. Hun nevner ikke at jeg vier et helt avsnitt, under overskriften «Dilemma», til å problematisere femmeren, og gir en begrunnelse for hvorfor jeg ender der. Å begrunne/tydeliggjøre premissene for vurderingen, er like viktig for meg som prikker på terningen. Dette er jo en bok som også har illustrasjoner.

Djuve problematiserer også hvem kritikeren bør føle forpliktelser overfor.

– Fjeldberg skriver også om kritikerens «forpliktelser». I den grad jeg kjenner på forpliktelser er det ovenfor leserne, og verket, ikke forlag og forfatter. Skjønt jeg akkurat i Akerlie-anmeldelsen peker direkte på forlaget, som burde gitt mer kvalifisert hjelp til en uerfaren forfatter, sier Djuve.

Artikkelen fortsetter under anbefalingene.

Kristine Isaksen, VG

Kristine Isaksen er formidlingsansvarlig i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og bokanmelder i VG:

Er norsk barne- og ungdomsbokkritikk for snill?

– Nei, dette er feil. Mange aviser er blitt mer tabloide og gir færre bøker omtale. Men omtalene får større flate, og derfor er det bra at det er de gode bøkene som oftest blir anmeldt. De beste bøkene fortjener mange terningøyne og mange lesere.

Er innkjøpsutvalget for strenge?

– Dersom de bruker opp budsjettet sitt til innkjøp, er de ikke det. Tallene for 2019 er ikke klare ennå, mange titler har ikke fått vedtak. Derfor er det for tidlig å konkludere.

Når var du sist ordentlig streng i en anmeldelse av en barne- eller ungdomsbok?

– Jeg er alltid streng. Statsminister Fahr & Sønn-trilogien til Lars J. Grimstad er fantastico, men hans siste bok, Meningen med Leif, ga jeg i november tre på terningen.

Anne Cathrine Straume, NRK

Anne Cathrine Straume er kulturjournalist og litteraturkritiker i NRK. I 2017 ble hun kåret til Årets litteraturkritiker, av en jury bestående av blant annet Guri Fjeldberg.

Er norsk barne- og ungdomsbokkritikk for snill?

– Jeg tror ikke man kan skjære norsk barnebokkritikk generelt over én kam. Den er både streng og for snill. I dagspressen blir barnebøker ofte tilgodesett med kort spalteplass, og da kan det være mindre rom for nyanser i analysene. Med liten plass er det lettere å vektlegge det positive ved et verk og formidlingsbiten. Men det store rommet finnes jo også, for eksempel i fag-nettsteder som barnebokkritikk.no eller Periskop.

Generelt trekker Straume fram verdien av erfaring og kompetanse, når det gjelder hva som kan få anmeldere til å våge å være kritiske.

– Norsk presse har et solid kritikerkorps som har anmeldt barne- og ungdomslitteratur gjennom mange år. Disse er klart mer kritiske enn anmeldere som skriver om barnebøker på mer tilfeldig / con amore-basis. Eksemplene fra Guri Fjeldbergs artikkel viser vel at barnebokkritikere jevnt over med fordel kan skjerpe kritikken.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Er innkjøpsutvalget for strenge?

– Jeg har lest for få av de påmeldt bøkene til å kunne uttale meg entydig om innkjøpsutvalget. I Rune Belsviks tilfelle er jeg klart uenig i juryens dom, selv om Fugleguten ikke er Belsviks beste bok. Når det gjelder Kjempefesten av Iben Akerlie og Inga Sætre, er jeg enig i vurderingen.

Når var du sist ordentlig streng i en anmeldelse av en barne- eller ungdomsbok?

– Den siste gangen jeg var ordentlig streng i en anmeldelse av en barnebok, var nettopp i omtalen av Kjempefesten. At ikke forlaget sikret et bedre produkt før de utga denne boken, synes jeg er skremmende. Logiske brister og språklig slurv preget utgivelsen. Jeg skrev vel noe om at her måtte forlaget ha sovet i timen. Da er det helt på sin plass at medlemmene i innkjøpsutvalget er våkne.