Skuddsikker programmering i nord

Det vises i festivalprogrammet at barn og unge har vært et satsingsområde under Festspillene i Nord-Norge. Programmeringen for det yngre publikummet har både en bredde som favner spesielt dette sjiktet, og forestillinger med tematikk og visuelt uttrykk som gjør dem interessante også utenfor målgruppen. Selv om det mer omfattende NUK ++, hvor ungdom og unge utviklingshemmede tidligere har hatt et eget program integrert med resten av festivalen var et savn for dem som kjenner det fra før, har årets programmering like fullt mye å by på.

Ledes av stemmer

Tilbudet til barn og unge strekker seg fra en park med aktiviteter som er flittig besøkt av barnehagene i byen, gratisarrangement og workshops for ulike alderstrinn i dans, foto, skriving og annet, til forestillinger i tradisjonelle og utradisjonelle scenerom. Av forestillingene er Mørkemodig av teaterkompaniet Katma en produksjon som skiller seg ut både i sjanger, scenografisk uttrykk og i relasjonen mellom utøvere og tilskuere.

Forestillingen er opprinnelig produsert i samarbeid med Festspillene og Figurteatret i Nordland, og er laget spesifikt for barns energinivå og fysiske størrelse. Her kan barna ta del i universet de presenteres for, krype inn i små telt, dukke ned eller gjøre seg usynlige i en kappe som utdeles ved forestillingsstart. Stoff i klare farger, glitter, og små installasjoner som kan undersøkes med forstørrelsesglass gir inntrykk av at det stadig er noe nytt å følge med på.

Sammen med kappene får vi under forestillingen også et sett med hodetelefoner. Gjennom dem tilbys en hemmelig venn på øret, en alliert som guider oss gjennom forestillingen. Stemmen jobber med å bli modig og ikke være mørkeredd, og inviterer oss til å bli med inn. Mørkemodig er oppmerksomhetskrevende, men interaktiviteten består stort sett av at publikum følger instruksjonene som gis.

Karakterene vi møter er akkurat så mystiske og surrealistiske at vi tror på dem og stoler på stemmen som leder oss fra sted til sted i rommet. Stemningen gir tidvis assosiasjoner til den amerikanske kultfilmen Donnie Darko, hvor hovedpersonen ledes ut i det ukjente av en skikkelse med kaninkostyme som minner mye om kaninen som blir en slags hovedperson i Mørkemodig. Men her ledes man til en mye hyggeligere slutt enn Donnies, og forestillingen nøster sammen tråder til en løsning som ikke gir alle svar, men nok klargjøring til at publikum kan spinne videre selv.

Instrukser på sparket

Forestillingen til Billig brus baserer seg på improvisasjonsteater med en gruppe som vanligvis er tilknyttet Hålogaland Teater. Her er det publikum som gir instruksjoner til en historie som er fullstendig åpen ved start. Salen er stappfull av barnehagebarn i neongule refleksvester da forestillingen begynner, men det går ikke lang tid før jakker og vester tas av slik at de mest ivrige barna kan bli med opp på scenen for å spille alt fra en gris i et kjøleskap til en fe på et sykehus, eller rekke opp hånden og foreslå hvor noe skulle foregå. Med sang, humor, og enkle instrukser oppstår en historie der barna føler eierskap og engasjerer seg i prosessen, og hvor skuespillerne er drivende dyktige til å ta instrukser på sparket og lytte til det som kommer fra salen.

Dystopi og miljøkomikk

I hørespillet Himmelriket med Rimfrost Teaterensemble og Ferske Scener, skrevet av Einar Schwenke, får publikum en timelang lesning av et dystopisk science fiction-drama som både kaster et blikk på en mulig fremtid og gir en slags advarsel om hva som allerede foregår i vår tid. Lesningen foregår på biblioteket i Harstads komfortable sofakrok, mens handlingen utspiller seg i en kontainer hvor en familie har søkt dekning mens de venter på en bedre framtid som virker stadig fjernere.

Verden utenfor er farlig, og mat serveres av roboter noen få ganger i døgnet. I denne klaustrofobiske tilstanden smuldrer familien gradvis opp, men dystopien er samtidig halsbrekkende morsom og bryter til tider ut av hørespillmønsteret slik at tilstedeværelsen til skuespillerne markeres og løfter fortellingen. Et visuelt rent uttrykk med kremhvite skjorter og bukser på samtlige utøvere gir rom for at bildene av kontaineren, av en mulig verden utenfor, og av den fysiske handlingen, dannes inni hodene våre mens vi ser og hører på. Målgruppen er ungdom, men som voksen publikummer føler jeg at den like mye snakker til min generasjon og tid, noe som er en klar styrke både i manus, regi og fremføring.

Et langt mer klassisk skille mellom sal og scene var grunnlaget for Penguin People av østerrikske Teater Asou, som hadde Norgespremiere under årets Festspill. Den er en visuelt vakker og er en nesten ordløs forestilling, men historien er for tynn til å holde på publikums oppmerksomhet fra start til slutt. Pingvinene bor mellom flyttbare isfjellinstallasjoner og her er både komikk når de hopper og balanserer på et gammelt oljefat eller pingvinpappaen ruger egget, og mer alvor når isens bevegelser og smelting leder tankene hen til global oppvarming. Skuespillerne ikledd pingvinkostymer evner å fremstå som troverdige og svært menneskelige pingviner i isødet, men vi kommer aldri helt under huden på dem som mer enn søte og rare selv om det langt fra er tiden det står på her. En strammere regi hadde både hjulpet dem og tydeliggjort hva forestillingen egentlig ønsket å si.

Pedagogisk pauserom

For det eldre sjiktet av barn og unge manglet altså de langvarige verkstedene i NUK ++ dette året, men i noen av verkstedene var det likevel kortere verkstedopplegg. Snakk for dæ sjøl ledet av Rebekka Brox Liabø arrangerte skrive- og filmkurs for en liten gruppe i tillegg til en forestilling som ble vist under festivalen. Tekster ble publisert på en blogg underveis, og lest opp av ungdommene selv siste dagen av arbeidet. På denne presentasjonen var det flere av tekstene som holdt et høyt refleksjonsnivå, og tok utgangspunkt i forestillinger deltagerne hadde sett på festivalen. Hendelsen kastet et nytt blikk på disse forestillingene, både for dem og for meg som tilhører – en styrke som gir grunn til å forvente mer av dette kompaniet i fremtiden. Andre innspill i denne seansen ble for pratsomme eller uklare, og en strammere regi med klare valg av hvilket materiale som er for offentlig presentasjon og hva som er del av den indre utviklingsprosessen, hadde styrket denne åpne delen av verkstedet.

For de aller minste var Babyloungen et nytt prosjekt tilrettelagt av kunstneren Aggie Peterson. Det bestod av et rom hvor foreldre og barn kan være sammen med myke, grønne tepper, ingen sko, fargerike sopper og andre leker, og en liten kurv med økologiske smoothies som til sammen tilrettela for avslapning og lek. Det var varierende besøkstall de gangene jeg var innom, men det virket som et rom der barna følte seg fri til å både slappe av og leke. Det er vanskelig å dømme om dette stemmer uten å ha testet på egne barn, men jeg kom aldri helt utenom at det lignet mer på et pedagogisk riktig pauserom enn et kunstprosjekt som sådan.

Fullverdige publikumsgrupper

Et fellestrekk ved de fleste av de nevnte forestillingene er at de har tenkt og truffet målgruppen, med kunst som møter barna og spilles i format de kjenner seg igjen i. Bredden i programmet er heller ingen svakhet, for det er både rom og kvalitet for alle aldersgrupper, med god variasjon i grad av interaktivitet og ulike sceniske uttrykk. Barn og unge behandles som fullverdige publikumsgrupper i årets festspillsammenheng, men jeg skulle gjerne skulle sett mer teater som var mindre pedagogisk riktig og som gikk tydeligere ut av den gjennomregisserte tryggheten – spesielt for de yngste publikummerne. Med så mye sterkt på programmet, har man også råd til å ta noen ekstra sjanser.