Spellemann-nominert: Hallaisiken med plate for tweens

Uttrykket hallaisiken er et portmanteau-ord satt sammen av «hallaisen» og «helsiken». Det fungerer som en litt spøkefull hilsen primært brukt av de godt voksne i vestlandets hovedstad. Litt på samme måte er den godt voksne musikalske duoen Hallaisiken sin debutplate 1000 skjermer en blanding av to egenskaper; barnlighet og modenhet. Dette kommer noen ganger frem i form av moderne og trendy produksjoner som spiller under tekster eller tematikk fra et barnlig perspektiv, eller andre ganger ved å pakke inn modne og viktige tema i en litt barnslig drakt. Resultatet oppleves ofte som en sterk kontrast mellom tekst, tema og det musikalske materialet, heller enn at de to egenskapene, barnlighet og modenhet, møtes i et musikalsk og tematisk skjæringspunkt.

Nykommere

Platen dukker opp snaue to og et halvt år etter Hallaisikens store suksess-låt Vi e’ Bergen, som var et bestillingsverk for og fra Bergen kommune i forbindelse med byens 950-årsfeiring. Denne låta var også produsert av Thomas Tomtom Haugland, som senere ble fast følge på 1000 skjermer. Om man skal se på popularitet gjennom rene strømmetall, kan det bli vanskelig for albumet å følge jubileumslåta – i skrivende stund har den innhentet til sammen rundt 600.000 avspillinger på Spotify og YouTube, der albumets største hit Irritert ser ut til å ligge på om lag 2000 avspillinger.

Låtskriverne og vokalistene i Hallaisiken, Kristine Bjånes og Elin Hestenes, er utdannet kordirigenter og jobber med barn og unge til daglig. Idéen om å skrive 1000 skjermer ser ut til å ha kommet fra arbeidet deres med tweens. Kanskje har de sett et behov for musikk som er spesiallaget for akkurat denne aldersgruppen. Denne uka kan de stikke av med Spellemannsprisen 2022 i kategorien Barnemusikk. Blant de nominerte står Hallaisiken som nykommerne, mot Rasmus og Verdens Beste Band, Aslak Brimi og Mandarinsaft, som alle har flere nominasjoner (førstnevnte også flere priser) i denne kategorien fra tidligere år.

Det en slik nominasjon medfører, er en legitimering av musikken som noe som fortjener en plass i den offentlige bevisstheten, der den vil stå sammen med musikken til artister som Geirr Lystrup, Christine Sandtorv, Maj Britt Andersen og Knutsen & Ludvigsen. Dette er selvfølgelig også noe å vurdere når vi nå skal sette 1000 skjermer under lupen.

ADHD

Plata starter sterkt med den kamprop-aktige tittellåta 1000 skjermer. Denne sangen gir lytteren en smaksprøve på noe av det de har å forvente av sound og tematikk på låtene fremover, dog uten at noen av dem helt klarer å leve opp til en like catchy earworm igjen senere på albumet. Teksten belyser hvordan det er å ha ADHD, som Elin Hestenes i duoen selv ble diagnostisert med for noen år tilbake. Hun forteller:

For meg er det som å ha 1000 skjermar i hovudet som kjemper om merksemd samstundes. Det blei derfor ekstra viktig å skrive ein song om korleis det er å ha ein hjerne som aldri står stille, og kor alt skjer – samstundes

Begrepet «1000 skjermer» fungerer allerede godt som en metafor for ADHD, men besitter også tilleggsbonusen av å referere til det kortere oppmerksomhetsspennet barn og unge sannsynligvis opplever ved mye bruk av smarttelefoner i dag. Denne parallellen understrekes også i produksjonen, ved bruk av varslingslyder fra sosiale medier-plattformer som Facebook Messenger og Twitter i introen.

Bergensk signatur

Produksjonen på denne, og majoriteten av låtene på albumet, oppleves å ha en nesten bergensk signatur, med bruk av teknikker som vocal chopping, pulserende bass, digitale synthlyder og harde stor- og skarptrommeslag – og minner om låter som kunne vært akkompagnert av artister som Gabrielle eller Lars Vaular. Disse produksjonsteknikkene er det nærmeste plata kommer en helt særegen estetikk, og de er gjennomgående i låtene fremover, med noen få unntak. I motsetning til de tidligere nevnte bergenserne, så finner vi ikke en like glattpolert vokalproduksjon hos Hallaisiken, der det er flere instanser av litt sur intonasjon og ikke helt optimal diksjon. Dette høres kanskje ut som en litt krass kritikk, men tvert imot mener jeg at dette, i de fleste tilfeller, er gjort med overlegg og fungerer i deres favør – da mye bruk av effekter som auto-tune ville skapt en alt for sterk kontrast til barnekoret som ofte akkompagnerer i refrengene. Det gir også tekst og melodi en ektefølt autentisitet når temaet trenger det, og ellers en leken spontanitet når det trengs.

Tusen skjermer, tusen tanker

I låter som Dykkermaske, Si det og det avsluttende sporet Unnskyld klarer Hallaisiken å blande viktig tematikk og fin tekst med god produksjon. Disse er catchy på en Eurovision-ballade-aktig måte, og kunne helt sikkert vært ideelle kandidater der om de hadde bakt inn en modulasjon i siste refreng. Tematikken til førstnevnte speiler på mange måter tittelsporet ved å fokusere på det indre følelsesliv, men erstatter tusen oppmerksomhetssøkende skjermer med å dykke ned i tusen tanker som ikke klarer å skyves bort. Si det starter kun en kort telefonsamtale unna 2012-hiten Call Me Maybe, men utarter seg heller til en litt roligere ballade med et tekstlig fokus på å styrke og myndiggjøre sin egen stemme.

Barnslig eller eks-barnslig?

Avslutningssporet tar for seg den vonde følelsen av å bli uvenner over noe du har skyld i selv, og gir, i medvirkning med barnekoret på siste refrenget, et ganske følelsesladd Disney-aktig avslutningsnummer. Barnekoret medvirker også i låta Irritert, som dukker opp cirka halvveis i albumet. Her har vi et godt eksempel på en leken og sofistikert fremstilling av et tema som barn kan relatere seg til, som å bli irritert på søsken eller foresatte. Låten har også skåret ut plass til et lite segment der barn forteller om sine irritasjonsmomenter, lagt over en stødig beat som er skrudd ned litt i intensitet. Barna og deres små verdensproblemer bryter med den litt voksne beaten på en måte som er ganske unik og forfriskende – men spørsmålet blir vel om disse problemene egentlig er litt mer påtrengende for unge barn enn for tweens?

Aldersgruppen er sagt å ha hatt en økende sosial modning de siste tiårene, som har resultert i en forkortelse av barndommen – og en stor del av fasen går ut på å erklære seg som eks-barnslig. Og da er jeg litt usikker på om de bruker mye tid på å irritere seg over småsøsken som prater om promp, eller å måtte komme og spise middag. Kanskje et aktuelt tema kunne vært å ta opp irritasjonsmomenter rundt begrensninger av skjermtid? Det at man ikke er voksen før man tør å være barnslig er nok noe Hallaisiken er fullt klar over – men spørsmålet er om tweensa skjønner det ennå.

Bjørn og blåbærpai

Etter cirka seks minutter fartstid i plata, og to fine låter bak oss, kommer vi frem til den akustiske Eg har fått en idé. Her tar den «bergenske produksjonen» et kort opphold på benken til fordel for noe mykere, søtere og nærere – der hele lydbildet fylles ut av Hestenes og Bjånes i a cappella, sammen med en litt tilbaketrukken kontrabass. Her finner vi et overskudd av kreativitet i låtskriving og produksjon, men teksten og tematikken gir muligens litt sekvensiell nakkesleng. Som en 30-åring som hører hjemme i millenniumsgenerasjonen, er det litt vanskelig for meg å garantere hva som klaffer hos 10-til-14-åringer i dag, og det er selvfølgelig et forbehold for hele problemstillingen jeg jobber med i denne teksten. Men jeg mistenker at Hallaisiken sikter litt for lavt på aldersstigen med låter som denne, og at det blir litt for barnslig.

Det er selvsagt ikke noe gærent med musikk som er barnslig. Rasmus og Verdens Beste Band synger om å søle chili på tissen. Og det er på ingen måte noe galt i at Hallaisiken synger om å invitere en bjørn på blåbærpai. Problemet er, ironisk nok, at det akkurat er i bruken av mer barnlige temaer og tekster jeg opplever at de distanserer seg mest fra målgruppen de selv har valgt. Jeg tror Hallaisiken spiller knallgodt til tweensa når lydopplevelsen er en symbiose av tekster om viktige temaer over en kul og gjennomgod produksjon, men dessverre opptar disse stundene ganske lite av den allerede korte spilletiden på plata. Og dette er ganske synd, for det er masse fint å finne i det litt mindre tweens-vennlige materialet. Her er noen eksempler:

• den kreative produksjonen og søte melodien i Eg har fått en idé
• morsomt samspill mellom vokalistene i Tørr asfalt, som også har et refreng med skikkelig landeplage-potensial
• beaten i Verden snurrer, akkompagnert av «ooh»-ing og «aah»-ing fra barna i bakgrunnen, i kjent disco-stil.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

22 minutter god produksjon

Det selvutnevnte tusenkronersspørsmålet i denne teksten var om plata lander hos tweens, eller om den faller mellom to stoler. Om vi ser på sporlisten, vil jeg si at vi ender opp med en fordeling på 60/40 mellom låter som lander og låter som ikke gjør det. Hallaisiken har et talent for å skrive låter som fenger, og byr her på 22 minutter  med gjennomgående god produksjon, mange fine tekster, mye godt humør og mye sangglede. Låtene er som oftest enkle nok til å sette seg ganske fort, men med akkurat nok variasjon til å ikke stagnere.

Resultatet man sitter igjen med er ikke noe som nødvendigvis flommer over av nye idéer og inntrykk, men heller noe litt enkelt, kort, komfortabelt og catchy. Disse kvalitetene er kanskje ikke noe som historisk sett er synonymt med å ta hjem en Spellemannpris, men – hvem vet – kanskje vi er i en brytningstid der det er nettopp det som gjør plata prisverdig. Når det er sagt, tror jeg ikke de helt har lykkes i å skreddersy musikken til en aldersgruppe som sannsynligvis allerede i stor grad er eksponert for populærmusikk gjennom sine egne skjermer. Den tidligere nevnte 60/40-fordelingen gjør det nemlig slik at prosjektet oppleves å være litt for barna og kanskje litt for tweensa. Og jeg tror 1000 skjermer ville oppleves som et mer helhetlig prosjekt, med en glattere jevnhet og en rødere tråd, om de i forkant ikke hadde spesifisert hvem de ville skrive musikken for. Men her har de, i samsvar med tweensa, også kanskje en modningsprosess foran seg.