Spilleglede med slagkraft

Denne tåkete formiddagen i november får Siggerud ungdomsskole i Ski kommune besøk av SISU. SISU er et norsk slagverksensembel som i høst er på skolekonsertturne i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS) i Akershus fylke. De har meget god erfaring med å framføre samtidsmusikk, og har samarbeidet med en rekke anerkjente samtidskomponister. Ensemblet består av Tomas Nilsson, Bjørn Skansen og Marius Søbye og siden oppstarten i 1993 har de turnert inn- og utland gjentatte ganger, og har holdt skolekonserter siden midten av 90-tallet.

Sekvenser

Konserten startet med en muntlig introduksjon av stykket som skulle bli framført. Publikum skulle få høre en kontinuerlig komposisjon på omtrent 40 minutter, komponert av Tomas Nilsson. De tre utøverne startet konserten med å bevege seg blant elevene med trådløse elektroniske triggere, som de brukte til å improvisere med et abstrakt lydmateriale opp mot tunge beats. Slike triggere er håndholdt teknologi som gjør at man kan aktivisere lyder via en laptop som er koblet til et høytaleroppsett, samtidig som man beveger seg fritt i rommet. De tre utøverne var antrukket i neongule joggesko, sølvdressjakker og med romvesenantenner på hodet. Med humoristisk mimikk, i sammenheng med musikken, henvendte de seg til elevene som satt på gulvet i ring rundt instrumentene og det kvadrofoniske høytaleroppsettet som var satt ut i hvert hjørne av området SISU hadde som sceneplass, i midten av gymsalen. Kontakten mellom utøvere og publikum var fin, og det utviklet seg raskt en god tone mellom musikerne og folkene i salen.

Musikken beveget seg igjennom flere ulike sekvenser og stilelementer fra musikkformer som blant annet drum’n bass, techno, flamenco, hip-hop og brasiliansk perkusjonsmusikk ble satt sammen med et mer abstrakt og klangbasert lydmateriale. Alle sekvensene i stykket var basert på rytmer og fraser som SISU framførte lekent med stor innlevelse. Selv om konserten ble gjennomført med hovedsakelig elektronisk perkusjon ble akustisk perkusjon fint blandet inn. Utøverne beveget seg mye blant elevene og engasjerte dem til å aktivisere lyder selv, enten via de trådløse triggerne, eller I-padder som inneholdt Nilssons egenprogrammerte app for avspilling av trommelyder.

Spilleglede

Konserten var full av entusiastisk spilleglede som smittet over på publikum. Helt fra starten ble skillet mellom scene og publikum utvisket og SISU viste tydelig at de hadde elevenes oppmerksomhet. Framførelsen var preget av en avslappet letthet til materialet som ble framført. Musikken var formatert fint til både å ha sin musikalske respekt i behold, og samtidig henvende seg til elevene med en leken opptreden med rytmiske elementer de lett kunne assosiere med dagens popmusikk. Men musikken var kompleks, selv med sine pop-kulturelle referanser, og for mange uerfarne lyttere kan det være en utfordring for konsentrasjonen med et slikt langt og sammensatt musikkstykke. Dette førte til at utøverne mistet litt kontrollen over elevenes oppmerksomhet mot slutten av konserten.

Det kvadrofoniske høytaleroppsettet kunne godt vært plassert slik at elevene satt innenfor, og ikke utenfor, høytaleroppsettet. Slik ville de bedre erfart hvordan musikken beveget seg imellom de fire høyttalerne, noe som ville ha bidratt til en økt opplevelse av musikken for elevene.

Dette var kun konsert og show uten pedagogisk vinkling. Humoren virket aldri anstrengt men fungerte avslappet og lekent. Humorelementet ble mest en retorisk metode for å henvende seg til elevene, og virket å ha som formål å invitere dem til et avslappet møte med musikken, som selv med sine populærmusikalske referanser kunne virke overveldende.

Tilgjengeliggjøring av samtidsmusikk

Å presentere samtidsmusikk for barn og ungdom kan være en utfordring. Dette er en musikkform som kan oppfattes som et utilgjengelig kulturuttrykk med sin fokus på nye klanger og konsepter. Her ble elementer fra samtidsmusikken godt integrert med populærmusikalske referanser, og selv med alle stilelementene hadde stykket en god flyt, og det ble aldri en overflatisk oppvisning i forskjellige musikkformer. Dette var et godt forsøk rent musikalsk som ga et fint innblikk i hvordan perkusjonsbasert samtidsmusikk kan låte. SISU framstod i denne sammenheng som rutinerte utøvere, med en åpen holdning til hva som kan defineres som samtidsmusikk.

Når det er sagt kan forkunnskap hos elevene kan være med på å øke interessen og forståelsen for kulturuttrykket de erfarer, og være med på å gi en bredere pedagogisk plattform, slik at elevene bedre kan forstå hvordan erfaringen kan relateres til deres egen hverdag. Et slikt initiativ manglet i dette tilfellet. Selv om konserten var godt gjennomført, hadde det vært fint med en pedagogisk ramme som kunne bidratt til å gi elevene et enda større utbytte av opplevelsen.