«Spionen» er etterrettelig i de store linjene. Og sabla spennende.

Før vi skulle se film i historietimene på videregående, hadde min historielærer alltid et fast ritual. Han minnet oss på at historiske filmer gjerne fortalte oss mer om tiden den var laget i enn om perioden handlingen skildret.

Dermed kunne Kubricks Spartacus fra 1960 – om gladiatoren som ble opprørsleder for en slavehær som tvang hele det romerske imperiet i knestående, før han ble korsfestet langs Via Appia sammen med soldatene sine fordi ingen av dem ville angi ham og heller utbryte kollektivt at «I’m Spartacus!» – fortelle oss noe om både sosialistiske strømminger og McCarthyismens angiveri i liberale Hollywood. Og samtidig, 35 år senere, kunne Braveheart gjenbruke omtrent nøyaktig samme dramaturgi forflyttet til det skotske høylandet på 1300-tallet –  men her si noe om barske, karismatiske, kompromissløse ledere som samlet et helt folk for så å nobelt gi sitt liv for dem, i individualismens, eksepsjonalismens og selvdyrkingens tid.

I lys av dette: Hva forteller Spionen oss om vår tid?

Subjektiv historiefortelling

Filmen tar for seg historien om skuespiller Sonja Wigerts rolle under krigen som dobbeltagent for Sverige. Den nøyaktige sannhetsgehalten i filmen fra scene til scene skal jeg ikke uttale meg om. Gitt filmens komplette, åpenbart overlagte lydighet til spionsjangeren, med alt det innebærer av dramatiske fortellergrep og tilskrudd nerve, er noe her nesten nødt til å være forenklet, fortettet og spisset. Men det gjelder i større eller mindre grad alle filmer som skal ta for seg virkelige hendelser. Virkeligheten forholder seg ikke til aristotelisk dramaturgi. Narrativ historiefortelling er i sin natur subjektiv, og vil aldri kunne gjenskape virkeligheten, kun fortolke og rekontekstualisere den fra et gitt ståsted.

Mitt inntrykk er uansett at Spionen er etterrettelig i de store linjene, og sånn sett fungerer godt som inngangsport og historisk skildring av en underbelyst del av norsk krigsinnsats. I tillegg er den sabla spennende.

Men det er andre aspekter ved filmen som gir den en aktualitet i dag, og som kan trigge diskusjoner og refleksjon i klasserommet langt utover de faktiske historiske forhold den tar for seg. Filmen har tolvårsgrense, og selv om den vel kan karakteriseres som et «dampende spiondrama» og tidvis er ganske intens, er den såpass lite eksplisitt at den neppe vil fremprovosere rødmende kinn hverken hos ungdomsskoleelever eller deres lærere ved et eventuelt skolebesøk på kino.

Nå skal vi gjøre historien levende, folkens

Filmen åpner i svart-hvitt, der en nattkjolekledd Sonja (Ingrid Bolsø Berdal) lister seg i mørket til et skrivebord fylt med sensitivt etterretningsmateriale, og fotograferer det med mikrokameraet sitt. Om du fortsatt var usikker på hva slags film du var i ferd med å se etter å ha lest tittelen, bør du ha tatt hintet nå. Rolf Lassgård som den svenske etterretningssjefen Akrell presenterer Sonja Wigert for oss, og begynner med sin brumlende stemme å fortelle hennes historie. Sakte kommer fargene til syne i det monokrome bildet, og i en velfungerende, om ikke direkte ny metafor, sier den oss to ting: Verden er ikke svart-hvit, og nå skal vi gjøre historien levende for dere, folkens.

Det kan høres litt cheesy ut, og toleransen din for et godt brukt formspråk som dette vil nok påvirke din opplevelse av filmen. Filmens svenske regissør Jens Jonsson (som blant annet står bak serieversjonen av Jegerne) har stålkontroll på spionsjangerens virkemidler på godt og vondt. Penselen det males med er bred, og det vil sikkert være lett å avfeie dette som uoriginalt, men samtidig er det noe beundringsverdig med filmer som er seg selv nok, og heller omfavner sjangeren sin, snarere enn å prøve å distansere seg eller heve seg over den. I hvert fall når det er så godt utført som her. Det er tross alt en grunn til at dette formspråket kan oppfattes som klisjéfylt: Det funker som juling.

Jeg håper jeg aldri blir for råflott for skikkelser som venter i mørket når noen kommer inn et sted de trodde de var alene, eller et kamera som glir elegant over til andre siden av et rom når noen forlater det, for å ende opp på et bakhode som snur seg mystisk i retning den tomme døren.

Dessuten er historien her både god og godt fortalt, med et stramt og funksjonelt manus av Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland. Da kan jeg finne meg i det meste.

Terbovens prydpike

Wigert var altså den norske skuespillerdivaen, med karriere på scene og lerret både i Norge og Sverige. Hun nøt et bekymringsfritt liv på toppen av landets sosietetshierarki uten å ta videre stilling til krig og fred og sånn. Hun er, som hun sier, ikke interessert i å «sette livet og karrieren på vent bare fordi alt dette skjer.» Med alt dette mener hun altså andre verdenskrig.

Faren, Sigvald Hansen (spilt av en hostende Erik Hivju. Broren hennes, Linge-mann og skuespiller Knut Wigert, er ikke til stede i denne filmen), rynker på nesen av hennes fraternisering med nazisympatisører, som Tante Pose-regissør og senere NS-mann Leif Sinding (Anders T. Andersen). Sinding introduserer henne for rikskommisær Terboven (Alexander Scheer), som har fått øynene opp for den nordiske skjønnheten. (Finnes det noe mer gåsehudfremkallende for en diva i et okkupert land å høre enn «det er noen du er nødt til å møte»?)

Terboven vil ha henne som prydpike når selveste propagandaminister Goebbels kommer på besøk, og hjulene begynner ubønnhørlig å rulle. Mens ekteskapet i Stockholm havarerer, blir Sonja forsøkt rekruttert av Akrell, både fordi hun synes å være Terbovens karismatiske akilleshæl, men også fordi hennes skuespillerferdigheter kvalifiserer henne til dobbeltspillet som denne livsfarlige rollen krever. Ferdigheter vi for så vidt får inntrykk av at hun allerede er vant til å bruke flere steder enn på scenen: Den svenske ektemannen rettferdiggjør sin egen utroskap med konas opportunistiske promiskuøsitet i norsk showbiz, uten at vi får vite særlig mer om de faktiske forhold her. Men det er en interessant parallell til hovedplottets gjensidige paranoia og mistro, som også pirker borti ideer om moderne kjønnskamp og sex og seksualitet som våpen. I krig, kjærlighet og showbiz er som kjent alt lov.

Glitrende Bolsø Berdal

Sonja avviser både Terboven og Akrell, men når en krenket rikskommisær sender faren på Grini, innser hun ikke bare at verdens tannhjul ikke bryr seg så mye om at hun helst vil sitte stille i båten til alt dette er over, men også at hun kan slå to fluer i en smekk: Ved å gi Terboven det han vil ha, kan hun få faren fri. Ved samtidig å hjepe Akrell, kan hun ta hevn over de bøllete nazistene, og få familien i sikkerhet i Sverige. Hun får kodenavnet Bill, og jakten på å avdekke spionen Maria leder henne inn i Terbovens salong, indre gemakker, og etter hvert også sengekammer. Samtidig lever hun en i forelsket bobletilværelse i Stockholm med den ungarske kjekkasdiplomaten Andor Gellért (spilt av belgieren Damien Chapelle, ikke La La Land-regissøren Damien Chazelle, for de som synes sånt er moro).

Snart begynner naturligvis de separate verdenene å flyte sammen, venner blir fiender, allierte blir forrædere, et bunnløst gap oppstår mellom Sonja og hennes nærmeste, som tror hun har forsaket både dem og nasjonen. Det er etter hvert vanskeligere og vanskeligere for henne å vite hvilken maske hun skal ha på seg til enhver tid – såpass vanskelig at filmens klimaks lider litt under at det er forvirrende å henge med på hva vi skal tro, håpe og frykte, og hvem vi skal heie på. Det er intenst og dramatisk, tidvis gripende, forankret i en ganske så glitrende rolleprestasjon av Bolsø Berdal, som gjerne blir bedt om å spille minst tre lag oppå hverandre til enhver tid. Hun klarer å formidle hvor vanskelig det er for Sonja, men får det til å se enkelt ut selv.

Nåtidig dilemma

«Krig tvinger deg til å velge side» forteller Akrell oss i starten av filmen, i noe som kan synes å være filmens tematiske premiss, og det er her det største rommet for senere refleksjon og diskusjon ligger. Selv om tematikken gjør seg mindre gjeldende etter hvert som Sonja er så langt inne i dobbeltagentlivet sitt at hun i praksis ikke lenger har noe annet valg enn å stå løpet ut, og hun heller ikke synes å ha noen videre bevissthet rundt dette, betyr ikke det at vi som seere ikke kan ta inn over oss at Sonjas bekymringsfrie status quo på gjerdet forrykkes og tvinger henne inn i en verden der hun hele tiden må ta aktive valg. Om hvem hun er, hva hun vil gjøre med makten hun har og hvilke konsekvenser det kan få. Det er her film og historier kan si oss noe om virkeligheten: Både mennesker og rollefigurer defineres av valgene de tar og handlingene de gjør, ikke av det de påberoper seg å være.

Bare det å lage en norsk krigsfilm som handler om noen andre enn de tapre norske gutter og piker som valgte rett side fra starten av, kun i kraft av at hjertene deres allerede var foredlet av høymoralsk, norsk malm, kjennes pirrende annerledes ut. Filmen gjør en god jobb, spesielt i starten, i å unngå etterpåklokskapens moralisering. Sonjas valg fremstilles heller ikke som ikke selvsagte, mer som et løpende, nåtidig dilemma mellom to onder. I hvert fall for det selvsentrerte individet i sentrum av sin egen storm.

Mangefasettert rollefigur

Wigert fremstilles på mange måter som et ganske grunt menneske i den forstand at hun ikke har noe ideologisk fundament å bygge valgene sine på. Dette må ikke forveksles med at vi her nødvendigvis ser en grunn rollefigur. Bolsø Berdal spiller henne som egoistisk og ærgjerrig, sjarmerende, karismatisk, manipulerende og kynisk, pragmatisk, opportunistisk, sta og ikke så rent lite drikkfeldig. Samvittigheten og lojaliteten ligger til henne selv og den nærmeste familie, ikke til abstrakte størrelser som frihet og fedreland. Her er ingen moralsk omvendelse av den typen Oskar Schindler får når han ser jenta i den røde kjolen.

Kort sagt kan Sonja minne mye om oss selv, mennesker av i dag, godt vant, i en privilegert posisjon, som lenge har sluppet å ta stilling til så mye utover oss selv og vårt. Men som nå synes å være på vei inn i en polarisert tid, en kriserammet tid, der vi ikke lenger kan lukke øynene og late som om valgene om hva som er rett og galt blir tatt for oss. De må tas aktivt av hver og én, hver dag, hele tiden.

En tid der det blir vanskeligere og vanskeligere å si at dette ikke angår meg, at man ikke vil sette liv og karriere på vent, bare fordi alt dette skjer.