Sterk og modig Wendy frisker opp Peter Pan

Hvem har vel ikke hørt om Peter Pan? Klassikeren av J.M. Barrie tar opp viktige temaer som lek og verdien av barndom. På Den Nationale Scene (DNS) i høst spilles Ella Hicksons moderniserte versjon av fortellingen: Wendy & Peter Pan. Hickson setter Wendy i sentrum for historien, og åpner dermed for mer gjenkjennelige jentekarakterer.

Peter Pan ble først introdusert som et teaterstykke i 1904, og har siden blitt fortalt gjennom filmer, nye bøker og ulike teateroppsetninger. Bare i 2019 har det vært flere oppsetninger i Norge: Teater Ibsen hadde en utendørsforestilling i sommer, og Brageteateret har hatt en oppsetning av originalhistorien tidligere i år. Hicksons versjon ble først presentert i 2013 ved The Royal Shakespeare Theater i Stratford-upon-Avon i England, og hadde stor suksess.

I Barries originalfortelling møter vi Peter Pan, gutten som aldri blir voksen, som tar med seg Darling-barna til «Aldriland», en fantasiverden med pirater, havfruer og en tikkende krokodille.

I DNS’ oppsetning av Wendy & Peter Pan er det derimot 13 år gamle Wendy Darling som er stjernen i historien. Grepet er godt gjennomført og sørger for det beste fra begge verdener: Den klassiske historien om «Aldriland» og alt det fantastiske som skjer der består, samtidig som hun utvikler karakterer som vi i dag lettere kan kjenne oss igjen i.

Det nye i det klassiske

Fortellingen begynner, slik de fleste kjenner den, i London, hos en øvre-middelklasse-familie på begynnelsen av 1900-tallet. Barna reiser ut gjennom vinduet på barnerommet til «Aldriland» sammen med Peter Pan.

Men der hvor Barries karakterer er kjønnsstereotypiske og preget av århundreskiftets kjønnsroller, har Hickson har gjort tydelige grep i historiens behandling av jenter.

Barries Wendy er en ung dame i en barnekropp – som plasseres i den rollen som er forventet av en kvinne: morsrollen. Hickson snur dette på hodet. Når Wendy blir utfordret og overtalt til å fungere som mor for de bortkomne guttene, kommer det tydelig fram at dette ikke passer for vår Wendy. Hun er og skal være et barn i denne forestillingen.

Hicksons Wendy portretteres som en karakter som barn i dag kan bli inspirert og motivert av. Som Wendy sier ved flere anledninger i oppsetningen: «Eg e´ Wendy og eg e´ sterk, modig, og eg skal på en ekspedisjon!». Wendy er aktiv og hun blir en heltinne i fortellingen. Vi får se at Wendy kan redde situasjonen, som hun gjør sammen med de to andre fremtredende kvinnelige karakterene i fortellingen: Tigerlilje og Tingeling. Den feministiske fremstillingen av Wendy er ikke Hicksons oppfinnelse alene. Blant annet bearbeidet teatersjef ved Haugesund Teater, Erik Schøyen, en lignende oppsetning av Peter Pan i 2017, med Wendy i sentrum.

Det er en frisk og nødvendig lesning av Peter Pan i vår samtid. Men denne endringen av Wendy-karakterens funksjon gjør samtidig at moralen i fortellingen blir noe annerledes. Hos Barrie står barndomsnotalgien i fokus, og på mange måter fungerer den som et vindu for den voksne til å se tilbake og kjenne på savnet etter barndommen. Også Hicksons budskap er i stor grad rettet mot den voksne tilskueren, men fungerer heller som en påminnelse om å la barn være barn når de kan. Barndom varer ikke evig, og voksne må la barna få muligheten til å nyte den mens de har muligheten. For barna fungerer forestillingen som en inspirasjon til å være dristige og stå opp for det man mener er viktig.

Wendy vs. Tingeling

Det er et tydelig preg av «girlpower» i hele forestillingen. Samholdet mellom jentekarakterene blir et tydelig budskap i seg selv, og jentene er like mye med på å kjempe mot piratene sammen med Peter Pan og de bortkomne guttene. Wendy er handlekraftig og selvstendig, men også Tigerlilje fremstilles som en robust jente som er kampdyktig og fryktet av flere pirater.

Derfor er det underlig å se hvordan Tingeling forblir en karakter som på flere måter er en møteplass for flere negative fordommer mot kvinner. Enkelte karakteristikker ved Tingeling, slik som at hun er tydelig opptatt av å få oppmerksomheten til Peter Pan, er tydelig i både Hickson og Barries fortellinger. Men fremstillingen av Tingeling på DNS er med på å synliggjøre denne stereotypien, både i valg av kostyme og regi. Det rosa kostymet fungerte som et stempel på at Tingeling er en kvinne og dermed skiller seg sterkt ut fra gjengen med de bortkomne guttene. Dette skillet mellom kjønn kommer også tydelig frem på et tidspunkt i forestillingen der hun sitter og strikker, mens resten av gjengen med de bortkomne guttene og Peter Pan leker og tøyser. Slik synliggjøres stereotypien som Barrie vektla i sin originalhistorie: Gutter har ingen obligasjoner og kan fylle dagene med lek og tøys, mens jenter, i dette tilfellet Tingeling, bruker tiden sin til pragmatiske og fornuftige handlinger.

Samtidig fungerer Tingeling som en motsetning til Wendy, og hun er derfor med på å belyse de positive karakteristikkene til Wendy-karakteren. Ved å inkludere en kjønnsstereotypisk karakter som Tingeling, tydeliggjøres den rollen vi er ment å identifisere oss med, nemlig Wendy. Slik har Wendy & Peter Pan en interessant blanding av karakterer som både bekrefter og avkrefter stereotypier om kjønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Levende formidling

Forestillingen tar i bruk både dans, musikk og imponerende lysdesign (produsert av Ola Bråten), og publikum blir stadig presentert for nye impulser fra scenen. Dette bidrar til en levende formidling av historien, med blant annet elegant utførelse av flygescener og iøynefallende kostymedesign av Anette Werenskiold.

Regissør Ivar Tindberg benytter seg av mange ulike virkemidler, som koreografier til å fremheve sentrale elementer i historien og video-introduksjonen som introduserer Peter Pan og dermed transporterer publikum inn i fortellingen. Forestillingen har tydelige referanser for de voksne, men også mye humor for barna. Særlig latterliggjøring av de voksne virket å være en stor suksess for de yngste i publikummet.

Kristi-Helene Engeberg som Wendy formidler den moderne versjon av karakteren på sjenerøs måte. Hun gjør Wendy aktiv med sterk tilstedeværelse på scenen. Peiman Azizpour spiller Peter Pan på en energisk måte, bare med en tidvis noe overdrevet tolkning av karakteren. Svein Harry Schöttker Hauges Kaptein Krok og Kim Fairchilds tolkning av Tingeling er desidert en av styrkene ved oppsetningen. Hauge og Fairchilds beundringsverdige publikumskontakt, spesielt med barna i publikummet, førte til magisk stemning i salen.

Wendy & Peter Pan fungerer svært godt som familieforestilling. Peter Pan er hos både Barrie, Hickson og på DNS, en mystisk og magisk figur, basert på ren fantasi. Han representerer den bortkomne barndommen, og synliggjør den voksnes savn etter denne «uskyldige» fasen i livet.

Barrie konstruerte karakteren i en tid hvor barndommen var romantisert, og Peter Pan var hans måte å la voksne ta del i denne etterlengtede tiden på.

Wendy & Peter Pan er en forestilling som er ment for det moderne publikum, og snur på budskapet uten å gjøre det ugjenkjennelig: På DNS blir vi, som i Barries originalhistorie, stadig minnet om at barndommen er dyrebar. Men sluttpoenget er ikke voksennostalgi, heller at vi må la barna nyte den uerstattelige tiden for det den er verdt.