Stil, stemme og håndverk i visuell historiefortelling

Fascinasjonen min for visuell historiefortelling begynte på Malmö Stadsteater. Gjennom oppveksten ble jeg ofte dratt med dit for å se opera, ballett, teater eller fysisk teater. Det var de ordløse forestillingene med dans og fysisk teater som tiltalte meg mest. Kanskje fordi de skapte sterkere scenebilder enn i vanlig teater med tale. Jeg trengte ikke å konsentrere meg om å henge med i dialogen, men forsto fortellingen intuitivt gjennom bevegelsen til kroppene, musikken, lyset og scenografien.

Scenebildet tok snarveien forbi intellektet og rett inn i mellomgulvet. Jeg oppfattet situasjonen – gleden, farene, sorgen eller hva det nå skulle være. Og på et millisekund hadde jeg tatt inn mengder med informasjon som det ville tatt mange, mange ord å beskrive. Til og med tusen ord, kanskje, hvis jeg nå skal ta i bruk et forslitt uttrykk. I tillegg kunne scenebildet beskrive et uuttalt mellomrom. Bildene fortalte ikke bare historien, men de kunne også uttrykke komplekse følelser som ikke var mulige å beskrive med bare ord.

Denne fascinasjonen fikk meg smått om senn til å utdanne meg til scenograf, og har gitt meg muligheten til å jobbe med visuell historiefortelling både på scenen, i film og i bøker opp gjennom årene.

Bildets funksjon

Det finnes mange likheter mellom den visuelle historiefortellingen i scenografi og billedbøker. Men det er forskjell på å være scenograf og illustratør. Som scenograf var det sjelden at noen kommenterte stilen min. Men det prates ofte om de forskjellige stilene til illustratører.

En personlig strek er fantastisk å få oppleve. Og det er klart at alle har en stil, enten man vil eller ikke. En slags signatur. Illustratører, scenografer, forfattere, regissører og lyssettere – alle har sin helt egen personlige stemme. Den ligger som et pledd over verket.

Men i illustratørens tilfelle kommenteres den personlige stilen først, mens håndverket kommer i andre rekke. Det er som om man går ut ifra at illustratøren ikke tar bevisste valg om uttrykket, eller som om stilen er det eneste verktøyet illustratøren har til sin disposisjon. Det er en bagatellisering av arbeidet til illustratøren. Visuell historiefortelling er en sammensatt kunnskap der stil bare er ett av mange verktøy for å forsterke intensjonen i fortellingen.

Bildene i billedbøker har en konkret funksjon, de skal ikke bli bilder som henges på veggen, men være en del av en fortelling. Målet for bildene er å fortelle historien og drive den fremover. Ett oppslag i en billedbok er som regel ikke interessant nok til å stå alene, tatt ut av sammenhengen. For oppslaget er en del av en bevegelse. Bildet har ingen verdi i seg selv, men er bare ett av tannhjulene som driver fortellingen. Det er intensjonen til teksten som styrer utformingen og uttrykket til bildet.

Bildene bygges opp av flere fortellende lag. De forskjellige lagene består av tekst, dramaturgi, tid, rytme, lys, farger, materialvalg og komposisjoner. Man må kunne fortelle like godt med alle disse lagene, og kunne sette dem sammen til en helhet. Til et helhetlig univers. Jeg tenker på billedbokskaperen som både manusforfatter, regissør, karakterdesigner, storyboardartist og tegner.

Alle scenografer og illustratører har forskjellige arbeidsmetoder. Det er ikke mulig å beskrive i generelle vendinger hvordan en illustratør jobber. Men jeg tenkte jeg skulle beskrive hvordan jeg, med utgangspunkt i scenografi, tenker rundt de ulike bestanddelene i arbeidet.

Bilde med en fortelling som utgangspunkt

Det første jeg begynner med er teksten. Hva slags historie har jeg? Skal jeg bruke et tre, kanskje? Hvilken farge skal treet ha? Blått? Eller kanskje rødt? Som billedkunstner må jeg vite hva som skal fortelles.

Forskjellen mellom skrevet dramatikk og annen skjønnlitteratur er at dramatikk og filmmanus er skrevet for å fremføres. De består nesten kun av dialog, noen scenehenvisninger, men aller mest dialog. Det gir rom for tolkning når teksten er såpass åpen. Tolkningsrommet gir plass til scenografen, regissøren og skuespillerne.

Malende beskrivelser i en roman gjør at leseren selv skaper bilder inni hodet. Dialogen krever mer av leseren for å kunne avkode konflikt, karakterer, rom, tid og så videre. Derfor har jeg egne teknikker for å lese og avkode manus. Disse teknikkene bruker jeg også når jeg skal illustrere billedbøker. De hjelper meg å velge hva som skal illustreres med bilder og hvordan jeg skal gjøre det.

Som scenograf og illustratør vil jeg jo jobbe med å komme ordentlig under huden på teksten. Virkelig få en forståelse. Og hvis jeg klarer det, kan jeg skape et visuelt univers som ikke bare illustrerer det som står i teksten, men også utvide selve historien.

Karakteren og omgivelsene

Hovedpersonens vilje er som oftest motoren i historien. Det som driver fortellingen fremover. Og nesten alle historier inneholder en konflikt. Konflikten er noe som stopper hovedpersonen i å få det slik han eller hun vil. Jeg forsøker å tenke på om jeg kan skape et miljø som tydeliggjør konflikten. Viljen blir tydeligere avhengig av omgivelsene hovedpersonen befinner seg i.

Et typisk eksempel som man gjerne trekker frem i filmsammenheng, er at manusforfatteren heller plasserer en alkoholisert karakter i en konfirmasjonsfeiring enn på en bar. Forfatteren får dermed flere muligheter til å skape konflikt og en mer spennende scene. Det samme gjelder utformingen av karakterene. Hvordan skal de utformes slik at viljen deres blir tydelig? Gjennom karakterdesign og utformingen av miljøet kan scenografen eller billedbokskaperen forsterke konflikten.

Dramaturgi og storyboard

Når jeg har skrevet og illustrert billedbøker har jeg funnet mange likheter med film og teater. Det første jeg kommer på er formatet. En billedbok har et konkret, avgrenset format på 12, 16 eller 24 oppslag. Akkurat som i et teaterstykke eller en film, må jeg holde meg til en viss lengde, som gjør at jeg kan benytte meg av en enkel og tydelig dramaturgi.

En annen likhet er at billedboken kan deles opp i akter og scener. Billedbokens oppslag er som scenebilder som ligger etter hverandre. På den måten er det også enklere for meg å jobbe med sceneskiftene og rytmen i bladingen. Jeg ser også på hvert oppslag som et scenerom der jeg jobber med komposisjon av volum og retninger.

På liknende måte som man jobber med storyboardet til en film, kan man jobbe med storyboardet til en bok. I storyboardet til boken kan jeg se hvordan bildene ligger i forhold til historien, og velger når og hvordan bildene skal forsterke dramaturgien og rytmen. Jeg kan legge inn pauser eller raske klipp. Jeg kan jobbe med bevegelse, komposisjoner eller med å få frem variasjoner i nærbilder og oversiktsbilder.

Et vanlig triks for å få driv i fortellingen i et filmmanus er å skrive slik at hver scene stiller et spørsmål. I neste scene får man svar på spørsmålet og på den måten skapes det fremdrift i scenene. Billedbokskapere benytter seg også av dette som pageturner i den visuelle historiefortellingen. For eksempel kan jeg tegne en pil som fyker i vei på siden. Hvor lander pilen? Det må leseren bla om til neste side for å få vite.

Symboler og metaforer

I en teaterscenografi kan jeg velge hvor realistisk uttrykket skal være. Eller om jeg vil ha et abstrakt uttrykk. Jo mer abstrakt jeg jobber, jo mer åpner jeg for tilskuerens egen fantasi og tolkning. Er det realistisk bygget opp, krymper jeg tolkningsrommet.

Alle rekvisitter eller elementer på scenen, er med å fortelle og kan ikke være tilfeldig valgt. Med en presis og realistisk rekvisitt kan jeg vise publikum hvilken tidsepoke handlingen utspiller seg i, hvor man befinner seg, eller for eksempel hvilken klassetilhørighet en karakter har. Hvis jeg setter inn en radio fra 50-tallet på scenen, så festes handlingen til det tiåret.

Ofte består bildet av symboler og metaforer fordi det er raskere å formidle det man skal på den måten. Metaforer skaper også rom for tilskuerens fantasi. Et eksempel er treet som scenografisk element. Treet er jo et tydelig symbol, men det kommer jo også an på hvilken måte jeg bruker treet. Hvilket uttrykk det har. Uttrykket til elementet, fargen, formen og måten jeg bruker det på, er også med på å fortelle. Det samme gjelder for billedboken.

Bildefortellingen har spesielle egenskaper

Den visuelle fortellingen har helt spesielle egenskaper som det skrevne ord ikke har tilgang til på samme måte.

I et tegnet bilde, eller i en teaterscenografi, trenger jeg ikke å holde meg til samme grad av realisme. Det visuelle språket kan gjøres til en lek som styres av helt egne lag og regler for hvordan ting fungerer. Tegneren lager en kontrakt med leseren eller tilskueren om hvilke regler som finnes. Det gjør at det ikke finnes noen grenser for hvordan eller hva som kan uttrykkes visuelt. Bildene kan på den måten uttrykke komplekse følelser og tilstander.

En annen styrke i den ordløse visuelle fortellingen er at det er opp til meg å tolke og forstå. Det er ingen som legger føringer for hva fortellingen handler om. Som leser eller tilskuer blir jeg medskapende når jeg tolker bildet. Jeg får mulighet til å tolke bildene med utgangspunkt i mine egne erfaringer og forme fortellingen på mine egne premisser. Og det er først etterpå, når jeg kommer ut i foajeen og et godt stykke nedover gaten, når mine egne opplevelser har begynt å slippe taket, at jeg begynner å tenke over hva skaperne av forestillingen egentlig har villet si.

En egen kunstform

Visuell historiefortelling er en sammensatt kunnskap som kan brukes innenfor film, animasjon, teater, billedbøker, serier og grafiske romaner. De ulike mediene skiller seg fra hverandre, men har samme utgangspunkt – bildene skal fortelle en historie som gjør at man kan benytte seg av liknende verktøy.

Fortellende bilder er hverken billedkunst eller litteratur, og havner derfor ofte mellom to stoler. Det har ingen virkelig tilhørighet og får derfor heller ikke den statusen eller den anerkjennelsen som den visuelle historiefortellingen bør få. For meg ligger billedboken et sted mellom film og lyrikk. En kortfilm i bokform.

Den blandingen gjør at denne typen fortelling burde få status som en egen kunstform.