Visuelt mangfold i litteraturen handler om øyet som ser

Periskop har tidligere skrevet om hvordan norske forlag jobber med mangfold i barnelitteraturen. Den gang understreket blant annet Ragnfrid Trohaug, forlagssjef i Cappelen Damm Barn og unge, at mye hvilte på illustrasjonene i bildebøker og annen illustrert litteratur. For mangfold er en vidt begrep. Det omfatter blant annet etnisitet, legning, funksjonsfriskhet, urfolk, nasjonale minoriteter og kjønnsidentiteter. I tillegg handler kunstnerisk mangfold også om form og uttrykk.

Dagens sak er den første i rekken av flere som tar for seg visuelt mangfold i barnelitteraturen.

I denne serien snakker vi med ulike illustratører om hva mangfold er, hva det kan være og hvordan de jobber med det. Men vi starter serien med å intervjue professor Hilde Kramer ved Universitetet i Bergen og litteraturformidler Veronica Salinas ved Norsk barnebokinstitutt. Hva ser de av mangfold i litteraturen, hva mangler, og hva kan vi gjøre med det?

Mer enn ytre markører

Veronica Salinas er ikke i tvil: Forlagene trenger større interkulturell kompetanse.

Salinas jobber med utvikling og mangfold innen litteraturformidling ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har observert at flere grupper er for dårlig representerte i barnelitteraturen i dag. Som eksempel nevner hun funksjonsnedsatte og døve.

– For å ikke snakke om ulike religioner og livssyn. Dette ser vi veldig lite av. I tillegg oversettes nesten ingenting av samisk litteratur til bokmål eller nynorsk. Da ender vi opp med barn som ikke får den nødvendige litterære selvbekreftelsen i bøker de leser, mener hun.

Derfor er det viktig å huske at mangfold skal romme flere, understreker Salinas. Her snakker vi om mer enn ytre markører:

– Mangfold handler også om oppvekstsvilkår, utdanning, arbeidserfaring, klasse, fritidsinteresser, familieforhold, om man bor i en stor by eller på landet, sier hun. 

Interkulturell kompetanse

Forlagene er blant aktørene som har en stor jobb å gjøre for at flere barn skal kunne kjenne seg igjen i barnelitteraturen som gis ut, mener hun.

– Vi trenger representasjon i alle ledd – fra vi sender inn et manus til boka formidles. Jeg vil ha representasjon blant illustratørene og på markedsavdelingen. Jeg vil ha representasjon på alle nivå – i media, på skoler, biblioteker. Og i styrene og rådene! 

Salinas peker for eksempel på foreningen NBU – Norske barne- og ungdomsbokforfattere. Der er det én tillitsvalgt med flerkulturell bakgrunn. Og den personen sitter som vara. De litterære rådene trenger også representasjon! sier hun engasjert.

– Vi lever i et demokratisk land. Viktige demokratiske rettigheter er ytringsfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, religionsfrihet og likestilling. Et annet viktig prinsipp i et demokrati er vern av mindretallet. I et demokrati er det flertallet som bestemmer, men det er viktig at også minoritetenes stemme blir hørt, og at deres rettigheter blir ivaretatt. Det er en viktig del av kulturorganisasjonene og forlagene sin oppgave å granske seg selv med et kritisk blikk. Spørre seg selv om det er noe man ikke får med seg, om man har overtatt nedarvede forestillinger som gjør at det er noe man ikke ser. Slik selvransakelse kan føre til viktige justeringer, tror hun.

Et bredere blikk

Salinas mener ledelse av mangfold krever ny kunnskap, innsikt og kompetanse.

– Det krever at vi som samfunn må være i stand til å lære hvordan vi kan bruke mangfold til verdiskaping. Involvering og inkludering har sine utfordringer. Forlagene må generelt  jobbe med et bredere blikk: Både være klar over at deres perspektiv ikke er det eneste og i tillegg jobbe for at deres perspektiv ikke skal være det eneste, sier Veronica Salinas.

Kulturblindhet

Hilde Kramer har siden 2014 vært ansatt som professor i illustrasjon ved Fakultetet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Hun har illustrert en rekke bøker, særlig bildebøker for barn.

I den første bildeboken hun illustrerte, Den svarte sekken (1988) av Toril Brekke, la hun vekt på at det ikke skulle være bare hvite mennesker i boken.

– Jeg husker at jeg var opptatt av at bildene skulle inneholde folk fra ulike bakgrunner, slik jeg så mangfoldet når jeg gikk i byen selv. I dag ser jeg at jeg kunne ha gått mye lenger i å få fram dette aspektet. Begrepet kulturblindhet fantes ikke den gangen. Men vi mennesker har lett for å sentrere vår oppmerksomhet rundt det som majoritetskulturen definerer som viktig, sier hun.

– Heldigvis er mange illustratører nå opptatt av mer mangfoldig representasjon. Men kanskje er det noen som kvier seg for å trå feil. For eksempel i små ting som detaljer rundt klesplagg man ikke kjenner til. Det handler også om å få fram nyanser i framstilling av folk med annet opphav enn oss selv.

Fra vi er spedbarn avleser vi verden omkring oss, forteller Kramer. Visuelt koder vi inn trekkene til menneskene som omgir oss.

– Uten nær kjennskap til folk som kommer fra andre verdenskanter krever det mer av den som illustrerer. At man klarer å få fram det som er individuelt og ikke bare etniske representasjoner, kan være utfordrende å få til som illustratør, sier hun.

Representasjon og flukt

For tiden leder hunforskningsprosjektetIlluminating the Non-Representable ved Kunsthøgskolen i Bergen.  

Utgangspunktet for noen av prosjektene knytter illustrasjon og identitet sammen. I 2016, da mange flyktninger kom til Europa, oppstod det et stort engasjement for å hjelpe. Ikke ulikt flyktningsituasjonen Europa står i denne våren.

– Men i 2016 så vi også foruroligende vekst til grupperinger som fremmer nasjonalisme og aggresjon mot flyktningene. Derfor gikk jeg inn i et nettverk av høyere utdanningsinstitusjoner. Sammen med studenter fra Polen, Tyskland og Norge deltok vi i workshops i Polen. Formålet var å bidra til nye formidlingsprosjekter om Holocaust i byen Łódź. Der hadde nazistene i 1940 etablert en ghetto. Tvangsarbeid, strategisk utsulting, sykdom og deportasjon førte til at minst 260.000 mennesker mistet livet bare i denne byen.

Andre sanser enn synet

I en tid som er så bildefiksert som vår, er det viktig å bidra til kritisk refleksjon, mener Kramer.

– Det kan blant annet skje ved å involvere andre sanser enn synet. Studentene arbeidet med podkast, med stedsbaserte applikasjoner der du kunne høre lyder fra hverdagsliv i ghettoen, de jobbet med animerte dokumentarfilmer og mye annet, forteller Kramer. Hun var nysgjerrig på hva som skjer når tilhøreren selv får rollen som illustratør.

– Kan det å framstille visuell informasjon gi deltakeren rom for kritisk drøfting og empatisk innlevelse? Kan det å tegne også være en minnehandling? Kan det være begynnelsen på en individuell dannelsesreise for å forstå migranters situasjon i dag?

Hun inviterte folk til workshop, hvor de fikk utdelt en liten pakke. Pakken inneholdt en stein som de skulle holde i hånden uten å se på den. Etter å ha utforsket den taktilt og senere studert den med øynene, skulle de tegne den, forteller Kramer.

Et nummer var knyttet til steinen, slik kunne man finne frem til personen steinen representerte. Så ble disse steinene lagt på et kart der man kunne finne adressen til den personen man hadde fått tildelt.

– Gjennom å studere hvor de bodde, kunne man få ny forståelse til deltakerne i workshopen. Hvis vi vet at en person bodde rett ved piggtrådgjerdet og kunne se forskjellen på levekår innenfor og utenfor ghettoen, hvordan kan vi forestille oss at et barn tenkte om å bli forskjellsbehandlet? Når vi finner identifikasjonspapirer på barn i 7-8 årsalderen som måtte delta i tvangsarbeid for ikke å bli deporterte til dødsleire, hva slags refleksjon skapes hos den som får lære om dette i vår tid? spør Kramer.

Minnehandling

Steinene representerte primært barn, fordi nazistene helt målrettet ville utrydde barna i ghettoen i Łódź i september 1942.

– Omtrent 6000 barn fra disse deportasjonene var mellom null og ti år. Vi vet at mange blir engasjerte når de får høre om dette. Minnehandlingen å tegne en stein avsetter spor hos dem som deltar. Det er sådd et frø for å selv forstå konsekvensene av hatfylt retorikk, og å se vårt felles ansvar for å motvirke at folkemord kan skje.

I prosjektet har de valgt ut personer fra forskjellige samfunnsområder og i alle aldre for å representere bredden av Holocaust-ofre.

– Fra et illustrasjonsståsted handler det om hvordan vi kan unngå representasjoner som kanskje blir stereotypiske. I de første tiårene etter krigen eksisterte det et brennende ønske om å vise verden hvilke overgrep Holocaust-ofrene hadde lidd. Dette kunne iblant gå på bekostning av å se personene som individer, sier Kramer.

Men når deltakerne først mottar en stein, som siden knyttes direkte til en identitet, rettes oppmerksomheten mot steinen. Å tegne denne steinen er en minnehandling for det mennesket hver deltaker har mottatt informasjon om.

– Ved at prosessen med å danne bilder tar tid, håper vi at at en forståelse av ofrenes situasjon kan bli implementert hos deltakerne. En god vaksine mot ekskluderende behandling av minoriteter handler om å få deltakerne til å spørre seg selv: Hva om dette hadde vært meg? sier Kramer.

Sitroner

Illustrasjon vil alltid inneholde to hovedelementer: Form og innhold, forteller Kramer.

– Innholdet er her historiefortelling som utforsker nye territorier gjennom nyskapende form. Den transformative rollen til illustrasjon handler om hva vi tenker at illustrasjon er. Den etymologiske roten til ordet illustrasjon handler om å lyse opp, å illuminere, sier hun.

De digitale mediene har gjort at det nesten ikke finnes noen grenser for hva illustrasjon kan være.

– I hele min karriere har jeg jobbet med mange ulike måter å illustrere på. Jeg har for eksempel laget bokomslag som perlebroderi og papirkollasjer. Nå jobber vi med tredimensjonal illustrasjon som en del av videreføringen av prosjektet om barna i Łódź. Vi ønsker å minnes disse ofrene med en performance, der vi lager en bok til minne om dem.

Et viktig moment i denne performancen er sitroner. Tyskerne sultet strategisk ut ghettoene i Polen, og Kramer har funnet en måte å illustrere dette på.

– Mange leger forsøkte å skaffe mat til de mest utsatte i ghettoene. Det fantes resepter for mat, og vi har fått tak i noen av dem. En gjenganger på disse reseptene er sitron. Så vi har laget glassblåste sitroner, som blir illustrasjonene i denne sammenhengen. Sitronene skal stilles ut under framføringen i september i år, som en del av bokverket. Det utfordrer våre forestillinger om hva en bok er, hva en leseprosess går ut på, og hva en illustrasjon kan være, avslutter Kramer.