Superhelter som andrespråk

Norskproduserte spenningstegneserier er ikke hverdagskost, langt mindre spenningstegneserier myntet på barn og ungdom. Så når Cappelen Damm kunngjør en ny serie med superhelttegneserier for unge, er det verdt å undersøke nærmere. Den nye serien har fått det lite Google-vennlige navnet 7 etter antallet unge supermennesker i hovedrollen, og er utviklet av Kristian Landmark og Ole Bernt Tellefsen. Første bind, Trusselen fra dypet, kom ut på tampen av fjoråret og er skrevet av Landmark og Tellefsen, med tegninger av Kenneth Iversen, farger av Karstein Volle og karakterdesign av Christoffer Grav.

Oppdelingen av arbeidsprosessen etter amerikansk modell gir en tydelig pekepinn på hva slags tegneserie vi har med å gjøre: Trusselen fra dypet består av en samling velkjente ideer og konsepter fra superhelt- og young adult-fiksjonens verden, satt sammen med tilstrekkelig særpreg til at den fremstår som et selvstendig verk, men uten ambisjoner om å bevege seg utenfor disse rammene.

Populærkulturelt byggearbeid

I Norge har superhelten tradisjonelt blitt oppfattet som et symbol på amerikansk kulturimperialisme, og brorparten av de norske superhelttegneseriene som er produsert opp gjennom årenes løp er parodier og satire. Denne skepsisen til superheltsjangeren har historisk sett vært svært utbredt i Europa, men på 00- og 10-tallet har man sett en ny omfavnelse av sjangeren, uplettet av tidligere tiårs ironi og sarkasme. Like fullt bærer europeiske superheltserier fortsatt tydelig preg av at de produseres under helt andre økonomiske og strukturelle forhold enn de amerikanske – for ikke å si mangelen på 80 år med publiseringshistorie å spille på. 

Dette gjelder også Trusselen fra dypet, som handler om tolv år gamle Oscar fra Kristiansand, og som en dag rekrutteres til en hemmelig organisasjon hvis oppgave er å redde menneskeheten fra seg selv. Organisasjonen henter sitt mandat og sin overlegne teknologi fra vesener fra det ytre rom, og med base i en festning på Stillehavets bunn, rekrutterer de hvert sjuende år seks tolvåringer som kan overta de mystiske kreftene romvesenene betrodde menneskeheten tusen år tidligere. New Age-inspirasjonen i dette ancient aliens-premisset videreføres i koblingen mellom de unge heltenes superkrefter og auraene deres, som hver korresponderer til én av regnbuens sju farger.

Oscar representerer fargen fiolett, og kan bevege ting med tankens kraft. Syriske Noor kan bevege seg gjennom fast materie, Marqido fra Guatemala er supersterk, amerikanske Isabelle kan forsterke naturfenomener, Alex fra Uganda er hyperintelligent, og russiske Valentina har overmenneskelige sanser. I tillegg finnes en sjuende kraft som har havnet i hendene på skurkene i Den sorte orden, og som gir bæreren evnen til å overføre sin bevissthet til andre personer.

Entusiastisk middelmådig

På et idéplan har 7 åpenbare likheter med franchiser som Captain Planet and the Planeteers, Fantastic Four, Neon Genesis Evangelion og Harry Potter – for å nevne noen – uten at dette i seg selv diskvalifiserer den fra seriøs oppmerksomhet. Boka bruker stor plass på å introdusere rollefigurer og mytologi, hvilket gir den en tiltalende løs struktur, men mot slutten blir det åpenbart at denne løsheten går på bekostning av muligheten til å fortelle en avsluttet historie. Iversen framstår på sin side som en uferdig tegner, som har studert de overfladiske aspektene av sine forbilder grundigere enn sidelayout og fortellerteknikk: Tegningene hans formidler den informasjonen de skal men elegante er de ikke, og enkelte av actionsekvensene er rett og slett vanskelige å tyde.

Hva det håndverksmessige angår er Trusselen fra dypet altså verken spesielt mye bedre eller dårligere enn hva norske spenningstegneserier pleier å være – hvilket vil si entusiastisk middelmådig på en måte som er karakteristisk for tegneserieskapere som sjelden får sjansen til å utøve faget sitt. Mer problematisk er det at serien bygger på en ureflektert omfavnelse av en av young adult-sjangerens hyppigst forekommende klisjeer, nemlig det som kalles «arvelig protagonisme».

En oppsiktsvekkende stor del av vår tids mest framgangsrike ungdomsfortellinger – fra Star Wars til Harry Potter – sparkes i gang av at hovedpersonene får vite at de på grunn av genetikk, arv eller profetier er utpekt til å spille en sentral rolle i kampen mot ulike former for ondskap. Det er lett å se hvorfor denne formelen har så stor appell, all den tid den kombinerer tenårenes usikre rammer og uunngåelige selvopptatthet med et klassisk heltenarrativ, men samtidig er det en ideologisk tvilsom konstruksjon.

Disse fortellingene lærer nemlig ikke bare barn og unge at noen fra naturens side er bedre enn andre, de driller også inn viktigheten av at opprør og kamp mot autoriteter skal foregå innenfor autoritetstro rammer. Altså defineres det å slåss mot makta som noe man skal gjøre når de som bestemmer over deg – i Trusselen fra dypets tilfelle en hemmelig organisasjon på havets bunn – forteller deg at du skal gjøre det. Fortellinger har mange funksjoner, og én av dem er å fostre lydige barn.

Stereotypiske krefter

Selv om Landmark og Tellefsen har anstrengt seg for å skape en likestilt og tverrkulturell gruppe helter, er det et tydelig element av kjønnsstereotyper i fordelingen av superkreftene. Der guttene besitter tradisjonelt «mannlige» superkrefter som superstyrke (Supermann, Hulken) og overmenneskelig intelligens (Iron Man, Batman) er jentene utstyrt med mer «feminine» evner. som dematerialisering (X-Mens Kitty Pride) og evnen til å manipulere naturen (Storm, Poison Ivy).

Det er en liten detalj, men i superheltsjangeren resirkuleres konseptene og temaene såpass hyppig at det nettopp er detaljene som skiller de nyskapende og minneverdige verkene fra den store, glorete massen. I så måte er det verdt å nevne at introduksjonen av den syriske rollefiguren Noors hijabbruk er både klok og subtil, og at serien gjør en god jobb med å manøvrere unna de mest graverende etniske stereotypene. Likeledes er «bortforklaringsbiblioteket» som opprettholder de unge heltenes sivile identiteter en fin detalj som beriker seriens univers.

Ukritisk fascinasjon

Beklageligvis er det ikke nok slike detaljer til å dekke over det faktum at Trusselen fra dypet bygger på en ukritisk fascinasjon for en amerikansk tradisjon den ikke forstår at den står på utsiden av. Når man bruker åtte år på å lage en 108 sider lang bok med stive permer og en prislapp på snaue tre hundre kroner gir det for eksempel liten mening å avslutte med en cliffhanger, midtveis i en fortelling, som om historien fortsetter neste måned. Særlig ikke når all erfaring med norske spenningsserier tilsier at det kan bli veldig lenge til neste bind.

Og ettersom fortellingens setting i Japan, Egypt og Marianergropen marginaliserer forankringen i en norsk virkelighet, er det først og fremst språket og den litt famlende utførelsen som gjør Trusselen fra dypet gjenkjennelig som norsk. Tiden vil vise om serieskaperne vil ta tak i noen av disse problemstillingene etter hvert som historien fortsetter. Slik dette første bindet av 7-serien foreligger er det imidlertid grunn til å spørre hvorvidt forlagets og opphavsmennenes ambisjoner strekker seg lenger enn å lage en norskspråklig versjon av kommersiell amerikansk underholdning.