Den norske opera og ballett: Syngende monstre og et barnekor på topp

Operaspirer – en monsteropera er del av det pedagogiske prosjektet Operaspirer ved Den Norske Opera & Ballett (DNO&B), hvor barn mellom 10 og 13 år får et innblikk i operaens verden gjennom medvirkning.

Et åpent operaprosjekt for barn

Prosjektet er åpent for alle barn uavhengig av forkunnskaper, og gikk av stabelen for andre gang i august 2022. I fem dager på sommerskole får barna se alt som skjer i operahuset inkludert scene og verksteder, og de får bevegelsestrening og stemmetrening med sangpedagog. Sommerskolen avsluttes med at Operaspirene sammen med Operaens barnekor får være korister i en forestilling der utdrag fra operalitteraturen settes sammen til et nyskrevet eventyr om monstre og musikk i en magisk operaskog.

Høstens forestilling på Scene 2 på DNO&B er en videreutvikling av denne forestillingen med kun Operaens barnekor i alle roller, rettet mot publikum i alderen 4-10 år.

Klassisk eventyr for de minste

Handlingen i En monsteropera er klassisk eventyrlig, løst basert på eventyret om Hans og Grete: Søsknene trosser farens forbud mot å gå ut i den magiske skogen. Der møter de fire kjente eventyrfigurer og monstre: Kittelsens skogtroll med det lysende øyet, en rosa drage som vrøvler frem tøysete trylleformularer («lirum, larum, quid pro quo!»), et blått lite monster som egentlig ikke vil skremme noen og en heks som boltrer seg i kontratenorleiet.

Fortellingen når sitt klimaks når monstrene begynner å krangle, og Grete ser sitt snitt til å stjele heksens tryllestav. Hun lar monstrene smake sin egen medisin, og forhekser monstrene til å bli snille. Eventyret ender dermed godt. Barna i operaskogen blir befridd fra trolldommen, og alle på scenen stemmer i det obligatoriske sluttkoret før teppefall med ordene: «For nøden er størst, får de yngre hjelp og trøst».

Musikken er hentet fra den klassiske operalitteraturen komponert etter 1750, med utdrag fra operaer av Giuseppe Verdi, Engelbert Humperdinck, Wolfgang Amadeus Mozart, Giacomo Puccini, Bedřich Smetana og Edvard Grieg – med en snartur innom åpningen av Ludvig van Beethovens Skjebnesymfoni i starten av forestillingen.

Barnekor på topp

Prosjektet Operaspirer har en styrke i samarbeidet med Operaens barnekor, der deltakerne kan oppleve et felleskap med utøvere på høyt nivå allerede på deres egen alder. I forestillingen «Operaspirer – en monsteropera» holder Operaens barnekor som vanlig et særlig høyt nivå både klanglig og musikalsk, og solistene imponerer i alle roller.

Barnekoret utformer også et visuelt bakteppe for handlingen på scenen. De veksler mellom å iscenesette skogen med hendene formet som tretopper over hodet, og å være skogens forheksede beboere som etter hvert slipper fri fra monstrenes trolldomskunster.

Koret har også tidvis funksjon som den greske antikkens kor, og oppfordrer publikum til å bli med på jakten på monstrene i starten av forestillingen. Bruken av koret er fornuftig ettersom barnekoret i det pedagogiske prosjektet består av utrente barn som skal øve inn forestillingen på kort tid. I den videreutviklede forestillingen savner jeg likevel at barnekoret kunne brukes noe mer scenisk, som levende kulisser eller del av handlingen, for å skape større variasjon i et ellers litt statisk scenebilde.

Vellykket pedagogisk operaintroduksjon

Prosjektets musikkutvalg, arrangementer og besetning fungerer godt som en første introduksjon til operaens verden, og på samme måte kan forestillingen fungere slik for sitt publikum. Selv om stilskiftene kan oppleves litt brå innimellom, får vi bli lenge nok i hver opera til at stilblandingen fungerer bedre enn forventet – kanskje særlig for barna som uansett ikke har stilforståelsen (enda) for å skille Mozart fra Puccini.

Musikken er solid arrangert for en mindre orkesteroppsetning av musikalsk leder David Maiwald, men ligger ellers nær de originale komposisjonene. Mens operautdragene (med hell) har blitt omformet til andre musikalske uttrykk i tidligere pedagogiske prosjekter ved Operaen, velger monsteroperaen heller å holde fast ved opera-sjangeren og eksponere barna for noe ukjent de kanskje ikke visste at de kunne bli glade i. Musikalsk utvalg virker gjennomtenkt, med kontrasterende uttrykk som barna kan skille fra hverandre: kjappe karakterer i Mozarts persongalleri gir en kontrast til lyrisk orientalisme hos Puccini og storslåtte korpartier hos Verdi. I tillegg kan det hende at barna kjenner igjen stykker som Griegs Dovregubbens Hall og kanskje til og med Mozarts klokkekor fra Tryllefløyten.

De viktigste bestanddelene av opera-sjangerens form og besetning er også brukt godt: her finner vi både ouverture og finalekor, veksling mellom tale/resitativ og musikk, duetter og kvartetter og korpartier. Som helhet oppleves Operaspirer – en monsteropera som et vellykket og viktig pedagogisk prosjekt for å bli kjent med opera fra innsiden.

Haltende kontakt mellom sal og scene

Som forestilling opplever jeg imidlertid at «En monsteropera» ikke kommer helt i mål med regi og libretto. Uten å helt kunne sette fingeren på hvorfor, savner jeg litt mer engasjement i publikum og en tydeligere kontakt mellom scene og sal. Barna i publikum følger riktignok med, men det er sjelden de ler eller kommer med utbrudd som de bare ikke kan holde inni seg.
Det samme skjer fra scenen: Aktørene ser riktignok ut på publikum, men henvender seg sjelden til dem direkte med unntak av i åpningskoret. Barna blir derfor mer tilskuere enn å få bli inkludert i operaen.

Forestillingen har også et nokså hurtig dramatiske tempo, slik at jeg innimellom føler librettoen for raskt ledet over til neste punkt på programmet. Fordelen er at handlingen er veldig tydelig selv for små barn i publikum. Samtidig oppleves historien litt påklistret når eksempelvis et monster forsvinner med en replikk og et nytt monster dukker opp i neste replikk like etterpå.

De hurtige skiftene henger antagelig også sammen med at oppbygningen er klassisk og enkel, men at den oppleves som vel fortettet: Førtifem minutter er lite tid for å introdusere et univers, presentere syv karakterer, skissere fire utfordringer og nå et dramatisk klimaks før avslutningsbudskapet.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Mulig jeg ikke får med meg alle detaljene på grunn av fortellertempoet, men det blir tidvis også uklart både hvorfor monstrene er noe å frykte (ettersom to av fire egentlig er snille) og hvordan musikken hjelper i farlige situasjoner (ettersom trolldom og dagslys løser minst to av problemene). Operaen gir dermed ikke fullt ut hva den forespeiler tematisk, ettersom den presenteres med utgangspunktet i at sang og musikk kan gjøre deg modig og hjelpe deg gjennom farer – og til og med løse konflikter og gjøre monstre snille.

Både musikk og libretto kunne nok dessuten kostet på seg litt mer lek og fjas for å nå ut til sitt barnepublikum. Noen replikker glimter til, som når heksen forsøker å unnslippe Gretes tryllestav ved å erklære seg «allergisk mot trolldom», men humoren forsvinner litt i farten. Scenen der Hans og Grete danser med hip-hop-gester ikledd folkedrakter er delvis morsom, men den står så alene som referanse til vår tid at den oppleves noe malplassert i et ellers ganske tidløst eventyr.

Samlet sett fremstår prosjektet «Operaspirer – en Monsteropera» som en god introduksjon til operaens verden som et viktig pedagogisk prosjekt på opera-sjangerens egne premisser. Med et stort potensial i forestillingen, tror jeg likevel at et mindre hektisk og mer logisk handlingsforløp med større plass for humor i librettoen, kunne ha bidratt til at monsteroperaen som selvstendig forestilling kan nå enda bredere ut til sitt unge publikum på deres premisser.

Periskop informerer: Periskops fagredaktør Karen Frøsland Nystøyl er i familie med noen av de medvirkende i En monsteropera. Hun har ikke bidratt i arbeidet med kritikken.