fred

I 2013 hadde jeg et av mitt livs største kunstopplevelser: Yoko Ono på Louisiana Kunstmuseum, i forbindelse med hennes 80–årsdag. Jeg fikk gåsehud i møte med hennes poetiske og selvfølgelige budskap, og ble en Ono-fan der og da. Med barneperspektiv-briller på hadde jeg store forventninger til Onos utstilling, på Fredssenteret i Oslo, denne sommeren. Tross noen fine interaktive stopp, ble det en sann skuffelse der Onos verk var presentert som info-plakater på veggen i et hvitt kjedelig miljø uten kuratoriske grep, med et tilsynelatende tilfeldig utvalg fra et 60 års genuint kunstnerskap.