
Gje våre barn lesande heimar
Ein gong trudde ei mor at dei gode barnebøkene kunne skape fred i verda. Eg trur ho hadde rett.
↑ Foto: Yaroslav Shuraev / Pexels
Då eg var på Bokmessa i Frankfurt i 2019, fekk eg høyre at alle barn i Tyskland får ein bokpakke med kvalitetsbøker på eitt års-kontrollen på helsestasjonen. Ja, eigentleg er det vel foreldra som får bokpakken, og dei får også ein beskjed:
Les for barnet ditt! Minst eitt kvarter. Kvar dag. Frå ei god bok.
Ei leselystsatsing av det instruerande slaget med den gode boka som premiss, retta mot heimen og dei minste borna. Ikkje mykje lik på våre, her til lands. Stadig skal arbeidet skje i skulen, barnehagen og biblioteket sin regi. Ikkje èin gong, anna enn i eit sitat frå tildelingskriteria til Norsk kulturråd, nemner den nye, nasjonale leselyst-strategien kriteriet «kvalitet».
Dette har eg tenkt på og uroa meg over: Klart ungane må lese gode bøker, elles blir jo dei ikkje glade i å lese! Klart foreldra må lese gode bøker dei sjølve har glede av til ungane heime, elles ser jo ikkje ungane kva leseglede er! Slik har eg tenkt, men no veit eg at har tenkt for smått.
I jakta på leselyst og kvalitet sette eg meg på toget att, fem år seinare. Reisa skulle læra meg at oppgåva som kviler på barnebøkene er større enn som så: Gode barnebøker kan bygge fred.
Ikkje èin gong, anna enn i eit sitat frå tildelingskriteria til Norsk kulturråd, nemner den nye, nasjonale leselyst-strategien kriteriet «kvalitet»
Frå barnekonvensjonen til heimlandet barndom
Barnas gråt er eit internasjonalt språk som er likt for alle.
Slik prøvde den britiske barneskule-lærarinna Eglantyne Jebb å samle støtte til det ho kalla «Save the children Fund» etter første verdskrigen. No kjenner vi organisasjonen ho starta som Redd Barna. Ho vart først fengsla for dei visjonære tankane om at alle barn hadde like rettar, same om dei var barn av sigerherrar eller tapande partar i krigane.
No kjenner vi ideane hennar gjennom FNs barnekonvensjon.
Aldri har dei sameinte nasjonane vore så samstemde som då dei ratifiserte dei 42 punkta i 1989. Heile 192 land signerte konvensjonen. Framfor TV-skjermen signerte vi barna også, på blanke ark med fargestiftar. Så sende vi teikningane våre til Jens Petrus og Tøflus i Skomakargata.
Eglantyne Jebb fekk ikkje eigne born og skreiv lite om barnebøker i barnekonvensjonen. Når eg går om bord i toget på stasjonen i Bologna ein vårdag i april for å fotfølgje håpet om at gode barnebøker kan skape fred på jord, lyt eg la tida få gå forbi også den andre verdskrigen før eg kjem på sporet av visjonane eg nett har høyrt ekkoet av på verdas største barnebokmesse der i Bologna, om at vi kan bygge internasjonal forståing og fred med gode barnebøker.
Utanfor togvindauget er dei velstelte vinmarkene endelause i timesvis nordover Po-sletta, men så endrar landskapet seg. Fram frå eit tjærebrunt fjøshjørne ser eg ein viltert krøllete hårtopp over eit tindrande blått blikk, men kor blei ho av? Brune barneføter flyg oppover himmelbratte grasbakkar, latteren trillar som bekken nedover mot dalen der toget mitt klyv mot Brenner-passet i Sveits. Heidi smiler mot meg som frå ei hildring i heimlandet sitt. Følg meg! – seier ho.
Heidi og eg
Men det har eg då alltid gjort, tenkjer eg. Heilt sidan eg møtte Heidi første gongen på kino i grendehuset då eg var fire år, saman med mamma og pappa. Mamma og pappa, dei travle bøndene som hadde bygd ny fjøs, så dyr at dei måtte låne sparepengane våre til rentene. Mamma og pappa som aldri tok oss med til syden, aldri kjøpte alpin-ski, aldri viste oss legoland, dyreparken eller tusenfryd, men abonnerte på Barnas beste og Norsk barneblad. Mamma og pappa som ikkje sende meg i barnehagen, men til bestefar. Bestefar som lærte meg å spele kort og legge kabal, å lage fuglelydar i hendene, å seie alfabetet fortare enn fort, framlengs og baklengs, å synge alle versa på Mellom bakkar og berg like fint som Sissel Kyrkjebø. Bestefar som las eventyr og berre var sint på meg ein einaste gong. Det var då eg teikna med tusj i Snorre Sturlason.
Mamma og pappa tok meg med på kino fordi filmen var Heidi i Alpane. Morfar hadde lest boka til mamma då ho var lita, og det var hennar finaste barndomsminne. Følg meg, sa Heidi, og det var lett for meg. For eg var som ho. Eg hadde bestefar og bøkene og hestane og fjella og visste at det var heime eg skulle vere.
Frå barnebokmessa i Bologna. Foto: Janne Karin Støylen

Join the revolution! Good books to every child!
Join the revolution!
Vi er urolege for borna våre, også her i vårt heimlege hjørne av verda. Dei les mindre enn vi skulle ynskje og dårlegare enn vi likar å tru. No har regjeringa rigga ein ny leselyststrategi. Store ressursar fylgjer med. Kva skal borna lese? Utvalskriteria «variasjon og mangfald» er nemnde gong etter gong i strategidokumenta. Berre i eitt enkelt sitat frå tildelingskriteria til Norsk kulturråd, nemner strategien kriteriet «kvalitet».
I Bologna var stemninga annleis. På verdas største internasjonale barnebokmesse i april fekk vi utdelt invitasjonar til den store, internasjonale barnebok-kongressen i Trieste i august: Join the revolution! Good books to every child!
Slagordet omgav oss overalt. Når IBBY inviterer all verdas barnebokfolk til kongress, handlar det alltid om gode bøker. Slik har det vore heilt sidan tanken om å stifte ein internasjonal organisasjon for å fremje bøker for barn og unge først blei tenkt: Då den jødiske forfattaren og journalisten Julia Lepmann kom heim til Tyskland frå Storbritannia saman med borna sine etter andre verdskrigen, starta ho straks arbeidet med å sikre at ungar alle stadar skulle ha tilgong til bøker av høg litterær og kunstnarleg kvalitet, slik at dei kunne bli glade og gode lesarar. På denne måten ville ho bruke bøker til å bygge bru og skape forståing mellom folk og nasjonar.
Ei reise i tid
Julia Lepmann gjekk i gong med å bygge opp eit internasjonalt barnebibliotek I München alt i 1949. No reiser eg dit. Til slottet i Blutenburg der dei beste barnebøkene i verda framleis vert samla, år for år, for å lesast, snakkast om og skrivast om så heile verda kan få oppleve at dei beste bøkene gjev oss nytt håp om fred på jord.
Kunne eg reise i tid, ville eg reise til november 1951. I München har Julia Lepmann organisert eit møte under tittelen: International Understanding through Children’s Books. Ho håpar at 60 deltakarar møter opp, men 250 gjester frå 26 land kjem til møtet. Forfattarar, illustratørar, forlagsfolk, bibliotekarar, lærarar og organisasjonsfolk. Over heile verda skreiv avisene om møtet. På møtet stifta dei the International Board on Books for young people – IBBY. I det første styret sat mellom andre Jo Tenfjord frå Noreg og Astrid Lindgren frå Sverige.
Eg kan ikkje reise i tid. Eg reiser likevel til det internasjonale barnebok-biblioteket i München, og eg har drøymt om reisa lenge. Heilt sidan eg var på bokmessa i Frankfurt og fekk høyre om bokpakken med kvalitetsbøker på eitt-års kontrollen på helsestasjonen.
Det internasjonale barnebokbiblioteket i Blutenburg er eventyrlig - faktisk eit slott. Foto: Janne Karin Støylen

Eit kyss i ein hage
No går eg under dei svale eiketrea, og der framme opnar slottsplassen seg. Eit forelska par kjem gåande mot meg, men dei ser meg ikkje. Han har handa si mjukt inne i håret hennar, og no snur ho seg mot han og dei kyssar kvarandre. Så grip ho etter handa hans og dreg han mot ei dør. Michael Ende-museum, står det på døra. Eg går vidare til eit bord under eit tre. Ved nabobordet byssar ei bestemor ein baby i søvn. Bestefar trillar ein liten tass på trehjul-sykkel over plenen. Mamma og pappa er på Michael Ende-museet, ein del av barnebok-biblioteket i Blutenburg.
Eg treng berre late att augo der under treet, så høyrer eg opplesingane frå Momo og kampen om tiden på radioen i stova heime. Kanskje er eg ti år? Ikkje meir enn tolv. Uff, så redd eg var for dei grå herrane som stal tida! Eg forstod det heller ikkje heilt. Korleis kunne dei stele tida?
Eg forstår det no. Barndommar går forbi i lyset frå skjermane. Grå herrar stel tida frå ungane våre.
Michael Ende brukte litteraturen til å kjempe for barna sine rettar, humanistiske ideal og fantasien si kraft, les eg ved ein utstillingsmonter med eit stort portrett av forfattaren som ung mann, iscenesett nærast som ein trollmann. Og slik trur eg det var: At Michael Ende sine bøker var magiske for meg fordi dei opna portane til fantasiriket.
Barndommar går forbi i lyset frå skjermane. Grå herrar stel tida frå ungane våre
Det handler om barna på det internasjonale barnebiblioteket i Blutenburg. Foto: Janne Karin Støylen

Fred og kjærleik i eit barnebokbibliotek
Eg går til bøkene. Øvst i slottstårnet heng den faste utstillinga «Es geht um die Kinder» («Det handler om barna»). Utstillinga fortel frå Erich Kästner og Walter Trier sin klassiske etterkrigs-fabel «Dyrenes konferanse», der dyra har fått evig nok av menneska sine konferansar og krigar. Dei skipar til sin eigen konferanse. Her vert det ein gong for alle vedtatt å oppheve alle grenser og avslutte alle krigar.
Borna får lage sine eigne lover, reglar og visjonar i utstillinga. «Eg er Markus. Eg ønskjer meg fred og kjærleik for alle menneske og dyr» les eg på ein lapp med smågut-skrift.
Eg reiser frå Blutenburg med tankar, minne, songar og assosiasjonar som eit kaleidoskop i hovudet. I veska ligg katalogen The white ravens. Kvart år gir forskarane ved det internasjonale barnebokbiblioteket ut ein katalog over det dei meiner er dei beste barnebøkene som har kome ut i verda det året. Best, på kva måte?
Å lese er ei trening i å leve
Trening
I 2024 er 216 bøker frå 60 land med i katalogen. Fire av dei er norske: Oskar og eg av Maria Parr, Dronefangeren av Øyvind Torseter, Alle sammen teller av Kristin Roskifte og Aldri bedre av Alexander Kielland Krag.
Eg sit på bussen og kviler hovudet mot ruta. På netthinna ser eg forfattaren Erna Osland i eit minne: «Å lese er ei trening i å leve,» seier ho. Eg skal aldri gløyme det! At vi må prøve å forstå dei vi les om og får øvd oss i å vere empatiske. At vi må prøve forstå kva forteljinga gjer med oss og får øvd oss i å forstå oss sjølve. Dei som har empati og sjølvinnsikt, dei er gode medmenneske, er det ikkje slik?
Og så, kva vil skje?
Så er reisa til endes og eg blar i minneboka frå barnebokmessa i Bologna. I år var Slovenia gjesteland, i 2026 er det Noreg. Utstillinga av barnebøker derifrå bar tittelen And then what happens? Tittelen bøygde seg audmjukt for barnet si nysgjerrigheit, men var også ei påminning om at bøker og illustrasjonar kan bidra til optimisme og motivere til forandring i den krevjande tida som kjem.
Ei eiga utstilling kasta lys over dei særeigne kvalitetane ved illustrasjonskunsten frå Kina. Den store, internasjonale illustrasjonsutstillinga som er eit fast innslag på verdas største barnebokmesse, var nettopp det: Verdas største. Til over 80 illustratørar frå nesten like mange land vart diplom delte ut. Ein etter ein kom dei fram, side ved side tok dei i mot heider for arbeidet sitt. Dei frå Russland og dei frå Ukraina. Dei frå Israel og dei frå Palestina. Og alle dei andre.
Sterkast lyser minnet frå samtalen «Litterature as a driver of change» der den tidlegare vinnaren av HC Andersen-prisen, den verdskjende illustratøren og forfattaren Roberto Innocenti, deltok med ugløymelege refleksjonar som han oppsummerte slik: «Min kunst er eit opprør mot drapa på mødre og barn!»
Ikkje berre om barnelitteraturen som fredsarbeid, men også om at kunst kan vere for barn var Innocenti uimotseieleg:
It has been amazing to discover, after years of atrocious doubts, that children understand everything and are not afraid but even love the complications, and that simplifying on their behalf does not mask a sacrifice on the author’s part but a competent ignorance.
Artikkelen held fram etter annonsane.
Kva gjer dei gode bøkene gode?
Berre det beste er godt nok for barn
Lat oss slå oss til ro med innsikta om at berre det beste er godt nok for barn. Lat oss ikkje falle for freistinga til å forenkle og heller ikkje overlesse for å tilpasse tekst og illustrasjonar til barnelesaren. Dermed må vi heller ikkje velje bøker som tyr til slike grep i formidlinga. Difor må vi lære oss å kjenne att det gode når vi ser det og lære det vidare: Kva gjer dei gode bøkene gode? Deretter kan vi lage leselyst-strategiar, ikkje før.
Alle born treng ei Heidi, ei Pippi, ei Tonje. Og alle born treng å treffe dei heime.
«Det er heimar og vener og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig. Ikkje pengar,» seier Maria Parr si Tonje Glimmerdal til bestevenen sin, den gamle sauebonden Gunnvald. Slik er det også i litteraturformidlinga. Det er heimar og vener og pappaer og mammaer som viktige.
Ein gong ba Astrid Lindgren for dåpsbarnet sitt:
Å mektige feer! Gi mitt barn i faddergave ikke bare helse, skjønnhet og rikdom og alt det der som dere pleier å komme stikkende med. Gi mitt barn lesehunger, det ber jeg dere om med brennende hjerte. For jeg vil at mitt barn skal få i sin hånd nøkkelen til eventyrlandet, hvor man kan hente den skjønneste av alle gleder.
Om dei framleis lyttar, dei mektige feane, låner eg bøna og ber på nytt, for alle barn:
Å mektige feer! Gje våre barn lesande heimar! For der finst nøklane til eventyrlandet. Den gode lesaropplevinga gir håp for framtida og håp er det viktigaste av alt.
Annonser

