Teater for «de glemte barna»

De kommer inn i rommet. Noen virvler inn full av fart og energi, noen er nølende, noen blir trillet inn, noen trenger en hånd å holde i, noen har øreklokker og for noen blir det litt for skummelt. Slik er ett av møtene Unge Viken Teater har med sitt publikum underveis i utviklingen av forestillingen Smeltasang. Her skal det skapes noe som resonnerer hos barn og ungdommer med og uten verbalt språk, hos dem som har lyst til å delta og dem som helst vil se på fra bakerst i rommet. Ambisjonen er å oppnå kontakt på den enkeltes premisser og åpne et rom som gjør verden litt større.

Vi trenger alle å bli sett.

Unge Viken Teaters mantra er at ALLE barn og unge fortjener scenekunstopplevelser som treffer og resonnerer i dem, og som er utviklet spesielt for dem der de er, i sine liv. Det er et stort ansvar. I de fleste tilfeller er det jo ikke det unge publikummet selv som bestemmer hva de vil se og når de vil se det, men opplevelsen blir valgt for dem.

Kunsten må bli til i møte med publikum

Vi kan mene mye, både som kunstnere og mennesker, om hva som er god scenekunst for det unge publikum, men det er først i møtet mellom kunsten og barna at vi ser om det faktisk stemmer. Derfor utvikler Unge Viken Teater alle forestillinger i tett kontakt og dialog med vårt publikum, fra første stund og gjennom hele prosessen frem til premiere. Vi har en grunnleggende respekt og tillit til barnet som selvstendig individ med egne interesser, perspektiv og behov.

Dette blir ekstra viktig når vi skaper kunst for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Jeg våger meg til å si de glemte barna fordi de så altfor ofte ikke inkluderes på samfunnets ulike arenaer. Det er vi som samfunn som skaper barrierer fordi vi stort sett bygger ut fra det normative perspektivet som passer for noen, men ikke for alle. Det er vårt ansvar å romme dem, ikke deres ansvar å tilpasse seg det som blir umulige forhold for dem. Det unike gjør verden rikere.

Skreddersydd for barn og unge ved spesialskoler

Å skape en forestilling for barn med funksjonsvariasjoner er en kompleks prosess som krever en egen tilnærming og sensitivitet. Mennesker med funksjonsvariasjoner er en enormt stor og sammensatt gruppe. Noen er bevegelseshemmede, noen har nedsatt kognitiv funksjon; noen har redusert hørsel eller syn, andre har en kombinasjon av ulike funksjonsnedsettelser. Vi hadde derfor behov for å spisse prosjektet og konsentrere oss om en liten gruppe barn som sjelden blir inkludert i profesjonelle kunstopplevelser. Teamet i Smeltasang har jobbet tett med elever og lærere ved to spesialskoler i utvikling av forestillingen, med faglig veiledning fra spesialpedagoger og de som kjenner barna best.

Smeltasang er en forestilling som aldri vil bli spilt i åpent salg, men er forbeholdt barna vi har laget den for. Den spilles på spesialskolene der barna er kjent og har trygge voksne rundt seg. Det er her vi når de barna vi ikke treffer gjennom Teater i barnehagen eller Den kulturelle skolesekken, og som har akkurat like stor rett til å møte kunst som alle de andre barna.

Alene sammen

I Smeltasang oppstår forestillingen i møte med hvert enkelt barn, og feirer det unike. Forestillingen er i konstant endring og tilpasser seg hvert enkelt møte, fordi publikum er så sammensatt. Impulsene flyter mellom utøverne og barna; rommet løses opp, og samles igjen. Det hoppes, det snurres, det beveges, det vugges og det åpnes. I dette rommet bli verden litt større.

En liten hånd strekker seg forsiktig frem, prøvende, søkende, møter skuespillerens hånd. Smelter sammen.

Menneskerettighetene gjelder for alle

5. februar sendte regjeringen ut en pressemelding om at de vil gjøre FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne til norsk lov, og ta det inn i menneskerettsloven.

Dette er både veldig gledelig og overraskende. Gledelig fordi det er en grunnleggende menneskerett å bli sett og inkludert i samfunnet, men også svært overraskende at dette blir innlemmet i norsk lov først i 2025.

– Med inkorporering av CRPD (FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, red. anm.) i menneskerettsloven gir vi det sterkeste signalet vi kan gi – menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelser plasseres sammen med de andre menneskerettighetene som vi mener er mest grunnleggende. Det er her de hører hjemme, uttrykte kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery i pressemeldingen.

Skaper noe mye viktigere enn inntekter

Som institusjon har vi stadig økende krav om egeninntjening. Er det da riktig å bruke offentlige midler på en forestilling som når en svært liten gruppe, som koster mye penger og er å anse som et økonomisk tapsprosjekt? Svaret er et stort og rungende JA. Det er ingenting som føles mer naturlig, viktig og riktig. Gevinsten i prosjektet er ikke målbar i kroner og øre, men i noe som er langt viktigere. Verdien ligger først og fremst i møtet mellom barna og kunsten, men også i å innfri en grunnleggende rettighet. For meg er det langt viktigere å åpne nye dører til fantasi og opplevelser for disse barna enn å stenge de samme dørene ved å innføre svimlende billettpriser.

Denne uken skal Lubna Jaffery være med ut på en spesialskole for å oppleve Smeltasang sammen med barna. Jeg håper og tror at hun også hun vil se verdien og erfare magien som oppstår i rommet, i møtet mellom kunsten og barna. At hun vil løfte dette opp på den politiske agenda og inn i sine budsjett, og sørge for at disse barna ikke blir glemt.

En kropp snurrer rundt og rundt. Smelter sammen med musikken og rommet.

Hør PeriskopPOD-en der vi samtaler med blant andre skaperen av «Smeltasang» om å lage teater for barn: