Teaterhøgskolens sommerteater: Entusiasme og blafrende teltduk

Hver eneste sommer siden 1974 er et lite sirkustelt blitt reist på en høyde i Frognerparken. Der får andreårs-studentene ved Teaterhøgskolen i Oslo frie hender til å sette opp en barneforestilling etter eget ønske og på den måten de vil. De velger stykke og samarbeidspartnere og har selv ansvar for alt innen produksjon og markedsføring. På den måten får de en kjærkommen smakebit på den virkeligheten som flere av dem vil møte etter endt utdanning, i hvert fall de som ikke surfer rett inn på en av institusjonene. I årenes løp er stykker som Dyrene i Hakkebakkeskogen, Alice i Eventyrland, Momo eller kampen om tiden og ikke minst Jungelboken blitt satt opp, én eller flere ganger.

I år kan Sommerteatret i Frognerparken smykke seg med en sjelden uroppføring, Min venn romvesenet. At manusforfatter og regissør Kjersti Horn er datter av Ellen Horn som, sammen med Bentein Baardson, sto bak opprettelsen av teatret gir det hele, kanskje, en symbolsk følelse av at ringen er sluttet. Kjersti Horn, for tiden husregissør ved Nationaltheatret, har etablert seg i norsk teater med en rekke sterke oppsetninger som bærer hennes umiskjennelige bumerke. Min venn romvesenet kretser da også rundt et gjennomgangstema i mange av hennes forestillinger: Utenforskap.

Skuespillere som føler ansvar og eierskap

Det handler om seks år gamle Ellie som vokser opp i en mørk, ukoselig leilighet full av søppelposer, i en forfallen blokk i en klassisk «white trash»-familie. Den drikkfeldige mora, Bente, er sammen med en autoritær psykopat av en mann ved navn Roy. Ellies to brødre er spinnville og rampete og sjelden tilstede. Ellie blir pålagt, og tar på seg, et ansvar som ikke hører en seksåring til. Det lille som finnes av mat sørger hun for ved hjelp av panten på ølflaskene hos den snille nærbutikkinnehaveren Ben. Ellie klarer ikke komme seg på skolen. Livet er sørgelig, men når det ser som mørkest ut får hun besøk fra verdensrommet, via søppelcontaineren, av i10, en slags fetter av E.T.

Det merkes at skuespillerne føler ansvar for og eierskap til produktet. De står utenfor og ønsker velkommen når man kommer og en fin kveld videre når man går, og gyver løs på forestillingen med energi og entusiasme. De har satset ambisiøst i det kunstneriske laget og er fargerikt kledd opp av mote- og design-kollektivet Haik. Musikken står sentralt og er lagd av den prisvinnende pop-trioen No. 4 som har bidratt med melodiøse, stramt arrangerte og fint framførte låter. Lyset er gjort av Tobias Leira som har jobbet med Kjersti Horn i flere tidligere forestillinger.

Sirkusformatet

Sirkusformatet utnyttes for alt det er verdt, manesjen og rommet fylles av sprudlende, dansende, syngende aktører som forteller den til dels triste historien om Ellie på en fortrøstningsfull, livlig måte. Min venn romvesenet er nærmest en musikal, med musikalens typiske kjennetegn, i en høyfrekvent veksling mellom skuespill, sang og dans.

Litt for høyfrekvent kanskje. Sammen med vinden som river og sliter i teltduken blir det til tider noe massivt, ugjennomtrengelig over det som skjer i manesjen og som fyller den innvendige sirkuskuppelen. De vil så gjerne, men i den intense viljesakten kommer de i skade for å overspille og ta mye av det poetiske potensialet ut av historien.

Det er vanskelig å kjenne igjen Kjersti Horn i måten dette er gjort på. I programteksten varsler hun en eksistensiell, nærmest Astrid Lindgrensk, eventuelt Steven Spielbergsk, tilnærming hvor både «det fine og det triste» skal få plass. Dette lykkes best i det vakre, rørende møtet mellom Ellie og romvesenet. I måten de nærmer seg hverandre og får i gang kommunikasjonen likner det programtekstens varslete kompleksitet og undring.

Ekle Roy

Dessverre rammes dette inn av et mer eller mindre konstant høylytt race forestillingen gjennom. Som om de er redde for å eksponere, og dvele ved, nettopp det triste og farlige. Dette kommer tydeligst til uttrykk i sangen om «dumme, ekle Roy», med refrenget «Redd for Roy, Redd for Roy», sunget mens de danser muntert og rytmisk i ring, tilsynelatende uten spor av frykt. Her ligger det et stort, uutnyttet potensial for koreografisk arbeid og utvikling av et fysisk uttrykk.

Kanskje er det en tilfeldighet, men rollefiguren Roy framstår selv ikke som så mye å være redd for. Med sin høye hatt, rare innfall og spinkle figur likner han mer en kaotisk, uberegnelig sirkusdirektør. Men paradoksalt nok ligger det nettopp her en kime til kompleks karakterbygging. Jeg blir nysgjerrig på denne figuren som ser ut som alt annet enn klisjébildet av en «Roy», en ufølsom, øldrikkende, rapende, harryhandlende, voldelig type fra bøgda som du treffer på countryfestival med en pose med øl i hånda. Samtidig blir jeg litt forarga på vegne av Roy´ene blant oss. Hva galt har de egentlig gjort, utover navnet foreldrene deres har gitt dem? Dette dveler antakelig ikke barna ved et sekund, men på vegne av den utdøende kategorien Roy, som jeg kjenner opptil flere eksemplarer av, tillater jeg meg å protestere.

Størst lykke hos de minste tilskuerne gjør det teite, prompende, hyperaktive brødreparet som danner en fin kontrast til den sårbare, ansvarsfulle hovedpersonen. Skuespillerstudentene er lojale mot sine rollefigurer og fyller dem og hele prosjektet med overskudd og utadvendt energi. Lydteknikeren blir også i denne sammenhengen, i kraft av sin synlighet og aktive tilstedeværelse noe langt mer enn bare en tekniker. Han står bak apparaturet, gir respons til det skuespillerne gjør, kryper inn på scenegulvet og fikser en kobling, spiller med.

Som å komme hjem

Om du er ute etter grenseoverskridende, nyskapende barneteater, er ikke Sommerteatret stedet, og det er helt i orden. Noe må få lov å være bare det det er, ikke minst når så mange har glede av det. Første gang jeg overvar en forestilling der var sommeren 1983. Den daværende kjæresten min gjorde plakaten til Kongens hjerte, med kommende markante skuespillere som Kristin Kajander og Lars Øyno. Siden, utpå 1990 og tidlig 2000-tall, så jeg et par forestillinger sammen med barna mine. Da jeg nå oppsøkte teltet på nytt var det litt som å komme hjem. Det meste var som før: Sirkus og høyt trykk, blafrende teltduk, entusiastiske skuespillerstudenter, liv og røre.

Men når Kjersti Horn står som manusforfatter og regissør må det være lov å vente seg noe mer, den berømte X-faktoren som hever det opp til et sted rundt det kunstneriske nivået hun selv varsler i programteksten. Men kanskje det blåste bort i vinden.