Tegneserie som forenkler uten å fordumme

Siden den første gang kom ut i 1993 har Scott McClouds Understanding Comics vært det mest leste og mest innflytelsesrike tegneserieteoretiske verket i Vesten. Sammen med Will Eisners Comics and Sequential Art (1985) regnes den fortsatt som en av bærebjelkene for tegneseriestudier som en akademisk disiplin i den engelskspråklige verden.

Det mest oppsiktsvekkende med Understanding Comics var at den var en bok om tegneserier fortalt som tegneserier. Dermed fikk den i motsetning til Eisners bok – og de aller fleste andre teoribøkene som noensinne er skrevet om tegneseriemediet – et bredt nedslagsfelt.

Det originale formgrepet tillot McCloud å demonstrere virkemidlene og mekanismene han snakket om mens han snakket om dem, på en måte som var intuitivt forståelige for lesere på tvers av aldersgrupper og utdanningsbakgrunn. Og ettersom boka kom ut i en tid da tegneseriemediet var i ferd med å tilkjempe seg en plass i det gode selskap, ble Understanding Comics innlemmet i en ny amerikansk kanon av arbeider som skulle knuse gammelmodige oppfatninger om kunstformen.

Følg Periskop på Facebook og få med deg debatten om kunst for barn og unge!

Forbløffende aktuelt og overraskende utdatert

Suksessen åpnet en ny karrierevei for McCloud (f. 1960). På dette tidspunktet var han mest kjent for Zot!, en eventyrserie som med sin selvbevisste omfavnelse av 50- og 60-tallets science fiction-estetikk ble hyllet som en kjærkommen motreaksjon på de dystre og realistiske tendensene i 80-tallets amerikanske tegneserier. Men siden Understanding Comics har McCloud viet brorparten av sin tid til å skrive, holde foredrag og lage tegneserier om tegneserier. Blant annet har han publisert de to oppfølgerne Reinventing Comics (2000) og Making Comics (2006), som ikke har truffet tidsånden på samme måte som boka som startet det hele.

Når McClouds hovedverk nå, 23 år senere, foreligger på norsk under tittelen Hva er tegneserier – uten spørsmålstegn – framstår den på én og samme tid som forbløffende aktuell og overraskende utdatert.

Det utdaterte preget skyldes først og fremst forfatterens gjennomgående polemiske tone. For det går knapt en side uten at McCloud påpeker at tegneserier faktisk er en kunstform på lik linje med billedkunst, film og litteratur. Han kommer også stadig med stikk mot dem som ser tegneseriemediets tradisjoner for infantil underholdning som bevis på dets iboende begrensninger.

Stråmannsargumenter

For dem som kjenner sin amerikanske tegneseriehistorie, er det ingen tvil om at vindmøllene McCloud forsøker å sable ned lenge var høyst reelle. Men for lesere som er vokst opp i en tid der tegneserier har vært en naturlig del av kulturbildet, vil Hva er tegneserier formodentlig fortone seg som en bok full av stråmannsargumenter. Og ved siden av den usedvanlig labre mottakelsen av McClouds tegneserieroman The Sculptor – hans første større fiksjonsutgivelse siden The New Adventures of Abraham Lincoln i 1998 – er det nettopp dette kampskriftaspektet som er årsaken til at yngre tegneserieskapere i dag ofte omtaler boka i sarkastiske ordelag.

Som en analyse av tegneseriemediets visuelle grammatikk og syntaks har imidlertid Hva er tegneserier aldri blitt erstattet eller forbigått.

Riktignok fremstår McClouds ensidige fokus på amerikanske tegneserier og enkelte av hans mer kategoriske definisjoner (som hans vanntette skott mellom vitsetegninger og tegneserier) i dag som ugunstig snevre. Kapittelet om farger er såpass utdatert at man kan spørre seg hvorfor det ikke er oppdatert eller utelatt fra den norske utgaven. Men som en allment tilgjengelig innføring i tegneseriens grunnleggende prinsipper, er den fremdeles uovertruffen.

Eller kanskje er det riktigere å si uutfordret. For selv om det i dag ikke lenger synes like viktig å drive propaganda for tegneseriemediets kunstneriske potensial, er McCloud fortsatt ganske alene om å presentere denne typen teoristoff i nettopp tegneserieform.

Lettfattelig forsøk på objektivitet

McClouds store styrke som tegneserieskaper er en tydelighet som grenser mot det generiske. Dette gir fiksjonsarbeidene hans et litt upersonlig og uengasjerende preg, samtidig som det gjør fagbøkene hans forbilledlig lettfattelige.

McClouds stil er såpass enkel at leseren ytterst sjelden distraheres av hans uttrykksmessige særegenheter, og det gagner ambisjonen om å formidle objektive fakta om tegneseriens historikk og mekanikk. At denne objektiviteten er en illusjon sier seg selv, men i denne sammenhengen er det like fullt en formålstjenlig illusjon.

«For alle» – men mest for voksne

Fiksjonsverket Zot! var et tidlig eksempel på det som amerikanerne kaller «all ages»-tegneserier – altså tegneserier som er laget for å appellere til voksne og barn på samme premisser, som en reaksjon på bransjens dreining mot mer voksen tematikk og estetikk.

Sannheten er imidlertid at disse seriene ytterst sjelden når et ungt publikum. Dermed ender ambisjonene om å treffe både store og små i praksis opp som et sett med selvpålagte begrensninger à la Lars von Triers Dogme 95-manifest. Resultatet er at voksne tegneserieskapere lager tegneserier for voksne lesere, basert på en idé om hva barn liker, uten hensyn til hva det unge publikummet faktisk vil ha.

Hva er tegneserier er derimot et klassisk eksempel på en tegneserie som ugyldiggjør selve ideen om aldersdefinerte målgrupper. Halvannet tiår etter at jeg første gang leste den som tenåring, er det lett å konkludere med at dette skyldes McClouds evne til å forenkle uten å fordumme.

I løpet av de 23 årene som har gått siden boka først ble publisert, har tegneserimediets posisjon i det kulturelle hierarkiet endret seg drastisk. Men McClouds grunnleggende modell for hvordan statiske bilder omdannes til fortellinger i leserens hode – altså hans sentrale tese om «mellomrommets metafysikk» – står like fullt ved lag.

Ikke alle analysene har tålt tidens tann like godt. Med dagens øyne fremstår utvalget som ligger til grunn for bokas konklusjoner mildt sagt mangelfullt. Men for alle som er interessert i å forstå hvordan og hvorfor tegneserier fungerer, er Hva er tegneserier fortsatt det beste stedet å begynne.