Teknologiens forbannelse – menneskets verd
Den nystartede friteatergruppen Hennes Majestet hadde urpremiere på sin første forestilling «Du ser meg» i Bergen sist fredag. En interessant, aktuell og gripende forestilling om menneskets forhold til teknologien, om hvordan relasjoner og omgangsformer blir påvirket av møtet med en utvikling som går i en rasende fart, og om hvordan mennesket kan miste seg selv i denne prosessen.
↑ Foto: Kristian Kongsvoll
Søylesalen på Cornerteateret er liten og intim, men fungerer perfekt for forestillingen «Du ser meg». Vi kommer tett på skuespillerne, noe som gir en sterk og ekte opplevelse. Scenografien er enkel og funksjonell i en abstrahert form. Vi kommer inn i stuen/leiligheten til en ikke navngitt mann. Fra taket, i tråder, henger det en rekke papirfly i hvitt papir, samt bilder i forskjellige størrelser.
Fakta
«Du ser meg»
av Hennes majestet
Tekst: Emma Helene Heggedal, Maria Kallevik Straume, Helena Wik
I rollene: Maria Kallevik Straume, Helena Wik
Instruktør: Anna Louise Bakken Malo
Veiledende reggisør: Petter Næss
Scenografi: Sigrid Fivesland
Musikk: Matz Varland
Cornerteateret, Bergen
På bakveggen er to store bilder, én typisk stue-dekorasjon og én svært uttrykksfull tegning av et mannsansikt. Slik jeg oppfatter det, tilhører ansiktet den navnløse mannen som bor i leiligheten – han representerer oss alle. Stuen/leiligheten er i tillegg dekorert med en del andre tilsynelatende huslige remedier, en hylle med bl.a. bildebøker, en stor dokumentmappe, en globus, en klokke, en pizzaeske og en bosskorg. Alt i rommet symboliserer det vi produserer eller legger igjen av spor og informasjon om oss selv når vi beveger oss i den digitale virkeligheten: internettet. Papirflyene som henger i taket er meldinger, kommentarer og mailer vi har sendt ut og tatt imot. Bildebøkene er det vi legger ut og sender av bilder, globusen representerer de reisene vi har kjøpt, pizzaesken forteller om vårt forbruksmønster og så videre. Dette er en snedig og elegant måte å visualisere den aktiviteten vi har med smarttelefoner og datamaskiner, uten å bruke film eller moderne elektroniske virkemidler på scenen.
Kartlegger og påvirker
Stykkets tema er ganske sikkert kjent for de fleste, men noe vi ofte ikke har en bevissthet om. Noe vi skyver til side i vårt jag etter å være tilgjengelige og synlige. Når man laster ned og tar i bruk en moderne applikasjon (app) til de moderne smarttelefonene, eller laster ned populære programmer til datamaskinene, godtar man også – nesten alltid – at de som administrerer disse tjenestene får bredt innsyn i våre aktiviteter med enheten. De ser hvilke sider vi har besøkt på nettet, de får tilgang til lukkede samtaler, bilder og meldinger, de får ofte innsyn i personlige dokumenter, i innloggingskoder og i ytterste konsekvens økonomiske transaksjoner og disposisjoner. Det er ikke Big Brother, eller Staten, som gjør dette, men et bredt beite av sterke og bevisste kommersielle aktører som kartlegger våre forbrukervaner for å kunne påvirke oss senere. Alt dette tar «Du ser meg» opp på en spennende måte, og det stiller også det krevende spørsmålet om hva konsekvensen blir – for den menneskelige interaksjon, og i ytterste konsekvens for «jeget».
Kikkermentalitet
Handlingen i forestillingen er enkelt og effektivt fortalt. Døren til leiligheten går sakte opp, og to unge kvinner, Mathilde og Hanna, sniker seg inn i rommet, tydelig på vakt. Mathilde (Marie Kallevik Straume) er innledningsvis noe reservert, men blir forsikret av Hanna (Helena Wik) om at «innbruddet» er legitimt, for HAN (som bor der) er jo slem, og han har vært det mot henne, Mathilde. De to begynner å undersøke tingene til mannen som bor der – les: De går gjennom hans datamaskin, telefon og websider og tjenester han har besøkt. De bryter seg inn i hans digitale rom, og klarer via de sporene han har lagt igjen å kartlegge og manipulere hans liv, bevegelser og aktiviteter – potensielt sett hele hans livsløp. Det kommer snart fram at motivasjonen for å gjøre dette er at Mathilde har en relasjon til mannen, om enn en noe ambivalent sådan. Hun leter etter spor av seg selv i hans digitale reise, og frustreres av å finne at hun er strøket i både bilder, meldinger og referanser. Han har tydeligvis funnet seg en annen venninne. Det er likevel Hanna som er pådriver for å fortsette søkene og manipulasjonen, med det som synes å være en generell kikkermentalitet som motivasjon. Vennskapet mellom de to jentene blir etterhvert satt på prøve, da Mathilde begynner å plages av møtene med seg selv og sitt forhold til mannen. Hun opplever en stor tomhet, og en erkjennelse av at hun fremstår som en annen i sin teknologiske sfære enn den hun føler at hun er i sitt private liv. Hun kan ikke leve opp til sitt digitale «glansbildejeg». Under sterk motstand fra Hanna vil Mathilde slette seg selv fra nettet. Men kan man leve uten å være på nett? Uten å synes, uten å være tilgjengelig? Forestillingens vendepunkt er sterkt når de eksistensielle spørsmålene tvinger seg fram. Hvilke bilder vil du skal være på «veggen» din når du dør? Eksisterer vennskap i den digitale verden, eller er informasjonstjenestestemmen Siri – som bor inni Iphonen – din eneste venn? Er det noe som er virkelig? Hvor er menneskeligheten?
Energisk og samspilt
«Du ser meg» er 45 minutter med tankevekkende diskusjon om et tema som angår de aller fleste av oss, og som blir stadig mer aktuelt blant dem som vokser opp i dag. Debutantene i Hennes Majestet viser en moden lekenhet med teaterets rammer, og det er blitt en morsom og litt burlesk forestilling. Musikk, lys og lyd er funksjonelt og ryddig komponert inn i denne skuespillerdrevne forestillingen. Selv om man ser at de to skuespillerne Marie Kallevik Straume og Helena Wik ikke er profesjonelle sceneaktører med lang fartstid, gjør begge en flott jobb på scenen. De er energiske, samspilte og tør å stå nær oss og gi av seg selv. Regien er klok, oppfinnsom og leken. Kanskje kunne man ønske seg at stykkets vendepunkt var løftet ennå mer fram – at det var dvelt litt lenger i det som er den vonde, uomtvistelige menneskelige kostnaden ved den teknologiske utviklingen. Stykket er til tider gripende, men kunne kanskje vært ennå mer påtrengende og rørende. For det handler jo i siste og ytterste instans om mennesker, om meg og deg, og ikke minst om barna våre.