«The Reason I Jump» er informasjonsfilm forkledd som kunst

I 2007 skrev japanske Naoki Higashida bestselgeren The Reason I Jump. Boken er basert på hans egne erfaringer som tenåring med autisme uten motorikk for muntlig samtale. Om hvorfor sansene hans av og til responderer så sterkt på omverdenen at det fremkaller ubehag hos andre; at frustrasjon og gledesfølelser sprenger seg frem på måter som ikke anses å være sosialt akseptable.

I filmversjonen introduseres vi for ungdommer fra ulike deler av verden, alle med ulike nevrovariasjoner. Sammen med sine foresatte formidler de en hverdag der det å bli misforstått er regelen snarere enn unntaket. I stedet for å åpne seg og legge til rette for behov, styres mange beslutningtagere av utdaterte holdninger.

På andre frekvenser

Inspirert av Higashidas betraktninger skildrer regissør Jerry Rothwell hvordan de autistiske hovedpersonene i The Reason I Jump kommuniserer, blant annet ved hjelp av bokstavtavler. Barndomsvennene Ben og Emma går på hjemmeskole med pensum tilsvarende sine jevnaldrende – det tar bare lengre tid å peke frem setningene enn å snakke. Relasjonen fremkaller et knippe uforglemmelige øyeblikk. Som Bens lyriske kjærlighetserklæring «Emma is my north star», og zen-fremkallende spaserturer der vi merker at de sogner til et felles balansepunkt. Duoen møtes sjelden med blikk og berøringer; det er som om de behersker et hemmelig morse-alfabet og sender hverandre virtuelle lydbølger.

I India skal Amrit, som uttrykker seg gjennom tegning, være blikkfang i forbindelse med en utstilling av kunsten hennes. I settingen forblir hun et enigma. Britiske Joss er utstyrt med en heftig hukommelse, men strever med å plassere hendelser langs en tidslinje. For ham er livet en uoversiktlig remse av inntrykk, men like fullt komplett registrert på detaljnivå. I Sierra Leone kjemper Jessies foreldre en kamp for å at datteren ikke skal bli sett på som hedensk.

Ved å snakke og skrive, face to face eller i sosiale medier, får vi tilgang til hverandres tanker og følelser – noe vi tar for gitt. I møte med mennesker som kommuniserer på andre frekvenser, støter vi på en utfordring, men ikke nødvendigvis et problem, heter det i The Reason I Jump.

Snubletråder

Naoki Higashidas originaltekst løper gjennom filmen via en voiceover. I kombinasjon med montasjer fra skjønne naturlandskap gis den et anstrøk av salighet. Det har åpenbart vært en målsetting for Rothwell å gi form til autisme og nær sagt skape en simulatorlignende opplevelse som bringer tilskueren tett på hvordan situasjoner fremstår fra et slikt utgangspunkt, men han legger ut flere snubletråder for seg selv. Som for eksempel sentimental pianoklimpring (til forveksling lik «stock music») og motiver som svulmende solnedganger, skummende sjø, flakkende fokus og blinkende motlys.

Å levendegjøre noens persepsjon er å fortolke og gjøre seg til herre over subjektets virkelighetsoppfatning, og dermed risikosport i en dokumentar hvis agenda er å argumentere for nødvendigheten av hovedpersonenes autonomi. Men det er mulig å unngå problematiske point of view-scener og likevel anvende filmspråket mer kreativt – og ikke minst konstruktivt – enn å henfalle til First Price-versjoner av bevissthetsstrømmene til Terrence Malick (Den tynne røde linjen, The Tree of Life). En sjanse man bør være villig til å ta, skal filmen ha verdi ut over å informere. Kimen til en mer original utforming finnes hos hovedpersonene, som tidvis viskes ut av Rothwells poetisering.

Menneskene ute av fokus

Filmens store svakhet er at regissørens saksorientering, i kombinasjon med trangen til platt underliggjøring, skyver hovedpersonene unna. Vi blir ikke særlig godt kjent med noen av dem, og et par fremstår endog som illustrasjoner, objekter.

Jessie blir aldri noe mer enn et eksempel på hvordan nevrodiverse barn avvises som djevelens verk i enkelte deler av verden. Mangelen på kontekst melder seg raskt, selv om foreldrenes skrekkhistorier isolert sett er gripende å lytte til. Mest irriterende er likevel narrativet om Amrits utstilling. Tegningene hennes er slett ikke imponerende på en «ååå, tenk at også hun kan»-måte, men intrikate veggmalerier i miniatyr som vekker assosiasjoner til både Picasso, Diego Rivera og Pushwagner. Streken bærer preg av et skarpt skråblikk med sans for sardoniske, groteske detaljer.

Ingenting av dette blir identifisert og diskutert – noe som kunne skjedd organisk, hvis vi fikk oppleve utstillingen på kloss hold og sett publikums reaksjoner. Kunstnere av dette kaliberet fortjener å bli møtt med større nysgjerrighet. Her får man faktisk følelsen av at Rothwell undervurderer Amrit nettopp på grunn av diagnosen hennes.

Bedre som serie?

Muligens var det en kontraproduktiv idé å samle alle disse historiene i en kinofilm, i en tid der folk flest forholder seg mest til hva som tilbys av TV og strømmetjenester. For til syvende og sist er det menneskene som engasjerer, snarere enn regissørens cinematiske pretensjoner. En konvensjonelt utformet miniserie der alle sine måter å håndtere tilværelsen på fikk mer plass, ville skapt en mer innholdsrik og sammensatt fremstilling av nevrodivergens enn den kunstnerisk prøvende, men vaklende The Reason I Jump.

Anmeldelsen fortsetter etter pirresnutten og anbefalingene.

Språklige og kulturelle barrierer

Regissør Rothwell vil forstå autisme på en ny måte. Helt i tråd med at man nå snakker om nevrodiversitet snarere enn bare «funksjonsnedsettelse»; at hjernen simpelthen kan fungere på forskjellige måter, og at vår kapasitet til å kommunisere har et større spenn enn det er vanlig å forholde seg til. The Reason I Jump en film om språklige og kulturelle barrierer, og om hvordan maktstrukturer er avhengige av å kategorisere og begrense alle som er annerledes. Slik fanger den tidsånden, men uten å gjøre et eksplisitt poeng ut av det.

Rothwell gjør det klinkende klart at mennesker med autisme ikke er noe sykt og «annet», noe abjekt som må helbredes for å «passe inn». Han tar avstand til prosesser som kan være direkte skadelige for livskvaliteten til de utsatte som rammes. Filmen gir oss innsikt i hvordan ungdommer med autisme opplever henvendelser fra velmenende voksne med fordommer om at de er «mentalt tilbakestående».

Belønning og straff

I Dagsavisen ble det nylig publisert en kronikk som hevder det daglig begås urett mot nevrodiverse i Norge med myndighetenes velsignelse. At såkalt konverteringsterapi er foreslått som standardtilbud for autistiske barn av Autisme- og Tourettesutvalget. Den mest utbredte blant behandlingsmetodene er Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI). Ifølge skribentene fra Nevromangfold Norge går dette ut på at nevrodiverse barns personligheter skal bygges opp fra bunnen av, basert på en antagelse om at de ikke egentlig er mennesker i psykologisk forstand:

På samme måte som konverteringsterapi for skeive mennesker, er målet med EIBI å tvinge og manipulere mennesker til å utvise en atferd som bryter med hvem de er, og hva de trenger. Ved hjelp av belønning og straff skal EIBI lære autistiske barn å fremstå som mindre autistiske.

Belønning og straff, det høres ut som gufs fra fortiden! Desto mer forstemmende er det å innse at en slik tankegang fortsatt praktiseres av enkelte institusjoner og åpenbart vurderes som standard prosedyre. Følgelig bør Autisme- og Tourettesutvalget sendes av gårde på kino for å se hvordan et alternativ til epikrisen deres resulterer i bedre og tryggere forhold mellom nevrodiverse og pårørende.

Ikke dermed sagt at The Reason I Jump sitter på selve fasiten. Jeg vet altfor lite om de medisinske faktorene til å kunne uttale meg, men det skal godt gjøres å ikke la seg overbevise av Rothwells analyse.