– Tror ikke på ideen om kunst bare for barn

– Barn er nok en slags idealmennesker i arbeidene mine. De har egenskaper og ressurser som jeg ikke har og som jeg gjerne vil studere nærmere, sier Ane Hjort Guttu.

Tidligere i sommer holdt hun festspillutstilling i Bergen Kunsthall med utstillingen eating or opening a window or just walking dully along.

Barna opptrer som viktige aktører i Hjort Guttus kunstnerskap. Gjennom flere arbeider undersøker hun barns sansning og direkte omgang med omverdenen.

– Jeg opplever at de har et autentisk blikk og at de i større grad kan se verden «som den er», med mindre fordommer enn oss voksne. Det er jo derfor barnetegninger er så fantastiske. Men jeg har aldri vært interessert i at barna skal bestemme rammene for arbeidet, og jeg tror ikke på en kunstnerrolle hvor jeg skal legge til rette for at de får utfolde seg, sier Guttu.

Skolekritikk som samfunnskritikk

Forholdet mellom lek og kunst var ett av flere temaer i stipendprosjektet hennes, Kunst og frihet, som besto av kunstverk og pedagogiske prosjekter i tillegg til utstillingene De rike bør blir enda rikere og Lære for livet. Her tok Guttu opp maktstrukturer som byen og skolen. I Lære for livet ved Henie Onstad kunstsenter (2012) var et veggmaleri av barn, Hvis skolen ikke fantes, (tittelen er hentet fra Nils Christies bok), plassert blant kunstverk av Allan Sekula, Kjartan Slettemark og Edvard Munch. Også Guttus egen film, Frihet forutsetter at noen er fri (2011), ble vist her. Filmen følger åtte år gamle Jens’ intense konflikt mellom å skulle tilpasse seg skolen og å følge sitt eget behov for selvstendig tenkning.

– Filmen handler om disiplineringen som foregår i skolen, og hvordan denne oppleves av barna. Det er mange fantastiske lærere i det norske skoleverket, men de er bundet opp i dokumentasjons- og prestasjonskrav og et overdrevent testregime. Hovedpoenget med filmen var å gi Jens et rom hvor han kunne få snakke fritt. Jeg var ikke interessert å lage en «balansert» dokumentar der også lærere og eksperter skulle uttale seg. Jeg ble kjent med Jens fordi han gikk i samme klasse som min eldste sønn, og jeg la merke til ham allerede på første skoledag. Da stilte han med eget kamera og fotograferte foreldrene som fotograferte barna. Han er en ekstremt artikulert person, og jeg utviklet filmen delvis etter forslag fra ham. Han ville for eksempel at vi skulle bli med på skolen for å se hvordan det var der., sier Guttu.

På hvilken måte reagerte han selv på den ferdige filmen?

– Han var glad for å få anledning til å fortelle hvordan han opplevde skolen. Som vi vet, er barn født som «læremaskiner», og det er vanskelig å forstå hvordan vi har kommet til det punktet at barn må «motiveres» til å lære. Slik jeg ser det har ikke den norske skolen en tydelig forståelse av hvordan læring foregår, og at det er mange uortodokse måter å lære på. Den såkalte «kunnskapsskolen» er ekstremt instrumentell – man tror på belønning og straff, som er metoder jeg selv aldri ville praktisert i barneoppdragelsen.

Maktubalanse

I 2007 lagde Guttu filmen How to become a Non-Artist. Her observerer hun hvordan hennes da fire år gamle sønn Einar bygger små installasjoner av dagligdagse gjenstander hjemme i leiligheten.

– Filmen handler om hans utforskning av verden. Han var i en fase der han vekslet mellom å undersøke hva ting kunne brukes til og å undersøke hvordan de var ment å brukes. Og jeg vekslet mellom å forsøke å forstå hvorfor han gjorde ting, og å se på tingene med et mer estetiserende, voksent blikk. Ellers hadde han ingen innflytelse over selve filmen. Jeg har prøvd noen ganger å samarbeide med barn, men det har ikke falt heldig ut.

Da Einar var sju foreslo han at lage en utstilling i samarbeid med sin mor. I teksten Nature/Exhibition beskriver Guttu hvordan dette prosjektet, og hvordan forestillingen om det genuine samarbeidet mellom barn og voksen gikk i vasken.

– Jeg var i utgangspunktet veldig ivrig og tenkte at utstillingen kunne bli en interessant, ambivalent blanding av kunst og ikke-kunst. Målet var at vi begge skulle bruke vår svært forskjellige kompetanse. Men jeg innså at min idé om en vellykket utstilling ikke kunne romme hans. Og at hans idé ikke kunne romme min. Hans bidrag til utstillingen ville bli et middel – et retorisk element – i min utstilling, og da ville det ikke være et reelt samarbeid.

I det hele tatt ønsker jeg ikke å være en tilrettelegger for andres kreativitet eller frihet. Jeg er mer interessert i spørsmålet om hvorvidt man i det hele tatt kan skape frihet for andre. Derfor ble jeg opptatt av Jens som forsøker å gripe friheten selv.

Frihet og fremmedgjøring

I filmen De Voksne (2014) danser kunstnerens yngste sønn, Ole, og hans kamerat Ivar, på perrongen på en T-banestasjon, i respons på det reklamegiganten JCDecaux kaller Eurosize-flater, det vil si skjermer med reklamefilm.

– Ole og Ivar laget koreografien, men ellers er det en iscenesatt film der jeg ba dem om å danse og også betalte dem for det. Som mange andre kunstnere ser jeg egentlig ikke den store forskjellen på om noe er regissert eller reelt – det betyr det samme likevel. I De voksne utgjør barna en motsetning til de voksne – de responderer på noe som i hvert fall jeg opplever som en veldig begrenset situasjon: Se på reklamen eller se bort. Her representerer barna en slags kunstnerrolle – de som kan se en «tredje vei», en helt annen måte å reagere på.

Selv med barn som skuespillere, tenker ikke kunstneren at arbeidene hennes passer særlig godt for barn som publikum, bortsett fra filmen om Jens.

– Jeg tror Frihet forutsetter at noen er fri er en film som barn kan ha godt av å se, og som de kan forholde seg til og kjenne seg igjen. Den har vært på en rekke skoleturneer, med god respons. Men jeg er ikke spesielt opptatt av kunst for barn, og spesielt ikke billedkunst. Kritisk konseptkunst er laget for et voksent publikum. Kanskje film og litteratur egner seg bedre. Men egentlig tror jeg ikke på ideen om kunst bare for barn. For eksempel synes jeg ikke litteratur for barn, som ikke er interessant også for voksne, er særlig bra.

I Lære for livet flyttet kunstneren formidlingsaktivitetene fra kjellertilværelsen på Høvikodden og inn i utstillingen, for å gjenspeile utstillingens grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi lære å bli frie innenfor institusjoner som forutsetter at man underordner seg systemet, inklusive museet selv?

– På samme måte som på skolen kan barn fort bli fremmedgjort i museet gjennom en slags «skolifisert» tilnærming. Mye av formidlingstenkningen i museer har andre motiver enn en reell kunstopplevelse ved besøkstallene for eksempel skal økes eller foreldrene skal få fri. Å se barna for hvem de virkelig er ville kreve et helt annet museum, og et helt annet samfunn. Jeg tror heller ikke at en utstilling som Lære for livet kan utgjøre noen politisk forskjell – da tror jeg mer på sivil ulydighet eller Facebook-grupper. Men jeg er kunstner, det er mitt arbeid. For meg er den kunstneriske praksisen en måte å bearbeide disse spørsmålene på, sier Ane Hjort Guttu.