– Tror ikke publikumsengasjement kommer av seg selv

I over ti år har Panta Rei Danseteater turnert med forestillinger for ungdom. Kompaniet, som drives av kunstnerisk leder Anne Ekenes og daglig leder Pia Holden, viste i 2014 over hundre forestillinger for 12.000 publikummere, rundt halvparten av disse i skolesekken. På spørsmålet om hvordan Panta Rei jobber med kvalitet i sine produksjoner, svarer Anne Ekenes at de stadig blir mer opptatte av hvordan begrepet er kontekstuelt betinget.

Les også: Vil vekk fra hermetisk lukkede alderskategorier

Anne Ekenes (AE): Den samme produksjonen, med det samme forarbeidet, kan oppleves vidt forskjellig fra sted til sted, fra scene til scene. Hva som er kvalitativt godt forandrer seg altså etter konteksten man plasserer det inn i.

Ekenes tror scenekunstnere til en viss grad kan ta kontroll over konteksten selv, ved blant annet å være selektive på spillesteder.

AE: I dag sier vi oftere nei til å spille i store kulturhus, på en opphøyet scene foran et publikum på 600 personer eller mer. En intim forestillingssetting fungerer mye bedre for våre produksjoner. Vi kan også påvirke konteksten gjennom å gjøre forarbeid på skolene, for eksempel ved å ha verksteder eller samtaler i forkant av forestillingene, eller ved å gi ungdommene en fysisk og kinestetisk erfaring av å stå på scenen foran sine medelever. Alle disse elementene gir ungdommene knagger å henge produksjonene våre på.

Ekenes forteller at også kompaniet har lært mye av å bevege seg frem og tilbake mellom skolekonteksten og kunstfeltet.

AE: Bruken av kvalitetsbegrepet endrer seg etter hvem du snakker med og etter hvilke bakgrunner og kunstneriske preferanser de har. Derfor er det viktig at ungdommene får være med i diskusjonen, sier den kunstneriske lederen.

Inkluderingens effekt
I forbindelse med sine skolesekkturneer, gjør Panta Rei ofte omfattende og all-inkluderende verksteder med elevene. Pia Holden presiserer at essensen i måten de formidler sine forestillinger på, er å la publikum prøve selv.

Pia Holden (PH): Vi veldig gjerne gjøre verksteder i tillegg til å vise forestillinger. Når vi gir ungdommene mulighet til å danse, koreografere, komponere, reflektere og vise frem arbeid de har laget selv, får de en verktøykasse de kan bruke i møte med forestillingen vår og i dialogen med oss.

Holden forteller at kompaniet kommuniserer med ungdommene på et relativt høyt kunstnerisk nivå, uten at elevene nødvendigvis er klar over dette selv. På denne måten blir publikum en ressurs for dem som kunstnere.

AE: Vi får også ofte spørsmål om verkstedene er et dannelsesprosjekt, men de handler ikke om det. Heller handler verkstedene om å dele, og å sørge for at publikum har noen knagger å feste kunsterfaringen på.

– Men har verkstedene noen effekt på elevenes kunstopplevelse?

AE: Dette spørsmålet inspirerte oss til å gjøre et eksperiment, der de viste samme forestilling, på samme skole, med fire ukers mellomrom. I perioden mellom visningene holdt de verksteder for elevene. Etter siste visning kom det en gutt på 15 år bort til meg og sa; «Kunne du ikke vist denne forestillingen med en gang, den var jo mye bedre enn den første!» Dette eksemplifiserer verkstedenes virkning – vi ga femtenåringen mulighet til å se produksjonen med andre øyne. Etter min mening er det vårt ansvar som kunstnere å gi ham denne muligheten.

Panta Rei mener de lykkes i å kommuniserer med ungdommene på et høyt kunstnerisk nivå, uten at elevene nødvendigvis er klar over dette selv. Foto: Panta Rei Danseteater.
Formidlingsansvar
– En av Skolesekkens store utfordringer er hva som kreves av forforståelse for at elevene skal få en kunsterfaring. Hva tenker dere om at dere selv tar på dere dette ansvaret ved å tilby både verksted og forestilling?

AE: For samtidsdansen er det nok spesielt viktig at kunstnerne bidrar til å skape en forforståelse. Premissene som er satt for DKS gjør det likevel vanskelig for enkelte fylker å programmere verksteder i tillegg til forestillingene. Men når skolene og fylkene først har erfart kombinasjonen av verksteder og forestillinger, vil de gjerne ha mer.

PH: Så langt det lar seg gjøre, skreddersyr vi prosjekter for de skolene vi skal møte. Behovene på Rommen skole på Stovner er helt andre enn de på Disen skole på Kjelsås. I samarbeid med skolen vurderer vi om det er noen elever som for eksempel trenger et løft eller har et behov for å bli sett. Ut ifra opplysninger om elevene og klassene avgjør vi om vi skal holde verksteder for hele skolen eller bare en gruppe, og om elevene skal få oppleve et verksted eller om de også skal få opptre selv.

Les også: – Viktig for oss ikke å ha et spesifikt kunstsyn

Anne Ekenes og Pia Holden. Foto: Panta Rei Danseteater.
Prosjekter mellom kunst og sosialt arbeid
– Men handler Panta Reis verksteder bare om å gi elevene redskaper og knagger i møte med kunstverket? Og reduseres kunsten i slike tilfeller til et sosialt og pedagogisk prosjekt?

AE: Verkstedene handler også om å gi enkeltelever eller spesifikke elevgrupper mulighet til å vise seg fra en ny side. Som kunstnere har vi mulighet til å møte ungdommene på en annen måte enn den faste staben av lærere. Vi kommer til skolen uten forutinntatte holdninger om hvem som klarer, eller kan ha glede av, det vi tilbyr. Vi opplever ofte at «vanskelige eller engstelige elever» gjør solo på scenen foran resten av skolen noen dager senere.

AE: Vi må la elevene bli kjent med oss og vår verden, samtidig som vi åpner opp for deres erfaringer og forventninger. Det å gjøre produksjoner i DKS er på denne måten en mer komplisert kunstnerisk jobb enn å stå på scenen på Nasjonalteateret. Når vi lykkes greier vi å gi elevene en uvurderlig opplevelse av selvrespekt og glede over seg selv.

– Hvis verkstedene er så vellykkede, hvorfor er det også viktig for dere å vise forestillinger?

PH: Forestillingene vi lager er ryggraden i arbeidet vårt. Det sosiale prosjektet kommer som et positivt tilleggsresultat.

AE: Jeg synes ikke det er noen motsetning mellom ønsket om å ville involvere og streben etter den ypperste kunstneriske kvalitet.

– Mange snakker om relevans og tydelighet i forbindelse med kvalitet. Hva tenker dere om disse begrepene?

PH: Vi er veldig bevisste vår målgruppe når vi lager forestillinger. Stort sett lager vi forestillinger som skal treffe både voksne og ungdom. Vi ønsker å vise produksjoner som et bredt publikum kan glede seg over og finner relevant.

– Hvordan tenker dere bredde?

PH: Det handler først og fremst om historiefortellingen.

AE: Ved å jobbe med flere lag – det billedlige, det fysiske uttrykket, lydbildet og historiefortellingen – åpner vi forestillingen for flere.