Tumble in the Jungle er full av gode intensjoner og nydelig scenografi

Dansens Hus er blitt et kraftsentrum for nyskapende scenekunst for de minste. Med Inger Cecilie Bertrán de Lis’ forestilling Tumble in the Jungle er det aldersgruppa 2-6 år som har fått ei nylaget forestilling. Hverken jungeltematikken eller formatet gjør at man kan kalle forestillingen spesielt nyskapende. Men fungerer den likevel?

Stemningsskapende

Ved de fleste barneforestillingene på Dansens Hus er selve inngangen til forestillinga en del av helhetsopplevelsen. Publikumsvertene er hyggelige og imøtekommende, og de lange gangene med glassvegger mot Akerselva er vidunderlige å løpe i. I enden av gangen inn mot Studioscenen er det til Tumble in the Jungle satt opp en portal med små lys og blader, som for å markere overgangen til en annen verden.

En jungel åpenbarer seg innenfor dørene. Fra gulv til tak kveiler det seg planter og blader og blomster. Vi i publikum kan sette oss på forskjellige steder rundt scenegulvet: På puter oppå det grønne kunstige gresset eller litt høyere opp på de lave amfiene. På den fjerde siden av scenen sitter en dame og spiller lav, repetitiv musikk på en synth.

Vi får sitte ganske lenge og bare ta inn rommet før noen entrer scenen. Det er fint, for scenerommet har nok av detaljer å studere. Sammen med den dempede musikken glir vi etter hvert inn i en avslappet stemning. Så entrer to dansere scenen (Julie Moviken og Mikael Rønne). De uttrykker at de er på en slags oppdagelsesferd. Først utforsker de rommet, eller jungelen, deretter hverandre som lekepartnere. Dansen og musikken er fengende, og flere av barna i publikum sittedanser på plassene sine mens de følger konsentrert med på det som skjer på scenen.

Uavhengige scener

Videre består forestillinga av en rekke tablåer: De to danserne finner forskjellige elementer som de utforsker, den ene danseren har plutselig lysende hender, musikeren kommer fram i fuglekostyme – noe som avføder en scene dansende med små fugler – plutselig entrer en ape scenen og alle danser «apeaktig».

Tumble in the Jungle er tilpasset hørselshemmede, blant annet gjennom en særlig satsing på det visuelle og taktile, og på vibrasjoner fra musikken. Noen steder er sangene som synges også fremført via tegnspråk. For meg som er hørende og ikke møter tegnspråk i hverdagen, blir jeg slått av det estetiske aspektet. Den ekspressive mimikken som følger minner om den fra gamle stumfilmer. Bertrán de Lis har uttalt at hun har ønsket å lage en forestilling som skal treffe like godt for barn med som uten hørselshemming. Det fortjener honnør: Å bruke dans som møtested og universelt språk.

Scenene i Tumble in the Jungle henger ikke nødvendigvis sammen med hverandre. Ofte er de bygd opp etter følgende mal: En rekvisitt tas fram og utforskes, gjerne gjennom vill, spretten og fengende koreografi – så legges den aktuelle rekvisitten bort, og en ny tas fram og granskes. Denne dramaturgien gir en opplevelse av noe fritt og utvungent, men virker samtidig litt slepphendt. Jeg tror hver scene og hvert nye element godt kunne blitt utforsket og utbygd grundigere. Nå blir vi liksom dratt inn i noe og så blir det «klippet av» før vi får gitt oss hen, fordi må videre, over i det nye, over i neste scene.

Aggressivt

Skillet mellom scene og sal opprettholdes i det store og det hele gjennom forestillingen, men innimellom henvender danserne seg mot publikum med rekvisitter som barna får studere eller ta på.

På et tidspunkt henter Julie Moviken fram en nydelig, lysende blomst. Den åpner og lukker seg i hendene hennes, noe som vekker et sus av henførelse hos både voksne og barn i publikum. Hun bruker god tid på å holde blomsten fram for publikum, så mange av barna får anledning til å granske den på nært hold. Men så kommer den andre danseren bort og vil også se på blomsten. Det får han ikke. Danseren med blomsten viser tydelig at hun vil ha den for seg selv.

Dette grepet skjønner jeg ikke noe av – hva skal det signalisere? Hvorfor får ikke den andre danseren også lov til å se nærmere på blomsten, slik barna i publikum får? Vil hun danne en allianse med oss og skape fiendskap mot den andre danseren?

Jeg gjetter at dette er gjort for å speile småbarns lyst til å holde leker for seg selv. Men for meg oppleves grepet som unødvendig, påklistret og nesten litt aggressivt. Konflikten eskalerer etter hvert til en slåsscene mellom de to, inspirert av boksing og capoeira. Scenen er fin, men jeg føler meg som fanget i en episode av utestengelse, tvunget på parti med mobberen, uten mulighet til å handle på tvers av hva danseren med blomsten har dratt oss med på – siden muligheten for interaksjon med utøverne nå er stengt.

Etter forestillinga så jeg sammen med mitt to-og-et-halvt-årige følge på bildene som var lagt ut på Dansens Hus’ hjemmeside. Da vi kom til bildet med den lysende blomsten, rynket hun alvorlig på pannen: «Mannen fikk ikke låne den!» Jeg tar dette som et tegn på at også hun opplevde scenen som ubehagelig. Ikke at det er noe i veien for å løfte konfliktfylte og alvorlige temaer i scenekunst også for de helt yngste, men her mener jeg det hele ble bearbeidet kunstnerisk litt for kaldt.

Tvungne henvendelser

Jeg anmeldte også Bertrán de Lis’ siste forestilling for barn – Damen på stranden. Her innvendte jeg at jeg ikke skjønte hvorfor utøverne ikke så ut til å ta inn publikum, at det var påfallende hvor ugjennomtrengelig veggen mellom scene og sal var, samme hvor insisterende barna forsøkte å få kontakt med utøverne. I Tumble in the Jungle er faktisk de to danserne med jevne mellomrom henvendt mot publikum med åpne, vennlige ansikter – og de gir altså også barna rekvisitter de kan ta, føle eller lukte på.

Likevel virker også disse grepene litt tvungne. Det er som om de følger en slags sjangerregel om å henvende seg mot barnepublikummet, uten å mene noe videre med det. Hva er årsaken til at barna får ta på rekvisittene? Om det kun er for å oppfylle et uuttalt krav om deltagelse – er ikke det litt forslitt og lettvint? For det første er det danserne som styrer hvem i publikum som får tak i noen av disse rekvisittene, sånn at de fleste barna blir sittende lenge og bare se på at de andre utforsker dem. For det andre fører dette grepet ikke videre noe sted. Det bygges ikke opp til noe annet enn at barna får kjenne på og utforske, det inviteres ikke til videre samspill. Så snart disse interaksjonspunktene er over, etableres det ugjennomtrengelige skillet mellom utøvere og publikum igjen.

Kunstnerne slipper taket

Strukturen løses opp på slutten, idet alle som vil får komme opp på scenen. Stadig nye rekvisitter trilles fram, men nå er utøverne redusert til å være tilbydere og observatører. De har liksom sluppet den lekende og kunstneriske framtoninga på dette punktet. Jeg opplever dem som privatpersoner (vennligsinnede, riktignok) som for det meste sitter og ser på hva som skjer. Jeg skulle gjerne sett at de fortsatte dansen her, eller iallfall deler av den, i samspill med barna, i stedet for å gå ut av rolle straks barna entrer scenen.

Så klart skal det ikke være interaktivitet for enhver pris i barneteater. Og det er fint å legge til rette for barns sanselige utforsking av det taktile og visuelle. Men slik jeg ser det kunne denne utforskingen vært mer interessant dersom barna fikk gjøre den i samspill med kunstnerne. En bedre integrering av disse elementene kunne løftet forestillingen til å bli mer enn fin koreografi, påkostet scenografi og gode intensjoner.