Uklare fortellinger på Norsk barnemuseum

I Muségata i Stavanger finnes en av Stavangers få design- og illustrasjonsutstillinger rettet mot barn. Den hvite bygningen som tilhører Stavanger museum er delvis skjult av sitt brutalistiske påbygg, mens originalbygget er fra 1877, tegnet av arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff. I seg selv er bygget autoritært, med søylestrukturer og takutsmykninger. I 2011 flyttet Norsk barnemuseum inn og har i dag flere utstillinger, både faste og temporære. Museet eier vakre illustrerte omslag og leker fra 1900-tallet – århundret da den svenske sosialteoretikeren Ellen Key skrev klassikeren Barnets århundrade (1900), der hun proklamerte en endring i estetikk rettet mot barn.

Men designere og illustratører har sett verdien i kunstneriske uttrykk rettet mot barn også før 1900. Ta som eksempel den britiske designforegangsfiguren Henry Cole som, foruten å stifte det som i dag er Victoria & Albert Museum, selv skrev barnebøker og lagde leketøy allerede på 1800-tallet. Ellen Key mente at den kunstneriske vekkelsen skulle starte med barnet. For modernistene, slik som Piet Zwart, Marcel Breuer og Charles og Ray Eames ble leketøyet utover 1900-tallet et sted for utforskning og demonstrasjon av egne designprinsipper og -sensibiliteter, men det var også et sted for konstruktiv lek. Man så på den måten en likhet til sin egen praksis der flere former konstrueres til én. Selv om vi i dag ser på den strikte designen, laget på blant annet Bauhaus, som noe kalkulert og møysommelig gjennomtenkt, var leken som metode og som fritt utgangspunkt betydningsfull på flere av modernismens utdanningsinstitusjoner.

Knapper, flapper, trapper og plapper

Leketøyet er fortsatt et viktig designobjekt, og huser både design- og samfunnsidealer, og med dette også muligheten til å påvirke unge designbrukere. På Norsk barnemuseum lurer en av Stavangers få design- og illustrasjonsutstillinger med historisk materiale som rettet seg mot barn, og som i tillegg retter seg mot barn og familier som publikum. Utstillingen Det var en gang en tresko…presenterer vakre bildebøker og illustrasjoner fra tidlig 1900-tallet sammen med navnet på illustratøren som engang skapte dem. Og dette er sjelden vare. Her fortelles blant annet historien om hvordan bildebøker og lekeproduksjonen førte til selskapet Laerdal, som i dag lager livredningsprodukter. Det er stilt ut leketøy fra sist århundre, flotte designobjekter med enkle og elegante løsninger.

Men så begynner kakofonien. En tre meter høy dukke ruver over rommet og jeg skuer utover monter på monter på monter. Knapper som blinker. Stasjoner der barna skal rulle på klosser og montere leketøy. Her er det bokomslag, lekebiler, et diorama, lesekroker, telefonrør å lytte i. Videre inn i museet følger en gullfisk i et TV-apparat, rutsjebane, et klasserom fra begynnelsen av sist århundre, en reise tilbake til 1960-tallet, en svær tegneseriestripe på veggen, fargelegging av Disney-figurer, malerier som gjengir by-figuren og «barnevenn» Lars H. Lende, utkledningskrok, en kjapp tur innom tvunget barnearbeid i Nepal, klokker, dukker, en plastbil å klatre på, adventskalendre – og har du ikke fått nok, kan du lage din egen Anne-dukke i den digitale dukkefabrikken. Man kan påstå at en vellykket utstilling skal ha plass til fantasi. Men her er det så vidt plass til meg.

Tapt fokus

Gjennom museet fortelles flere parallellhistorier – til sammen teller jeg åtte utstillinger. Den sterkeste utstillingen er uten tvil Det var en gang en tresko… i første etasje. Den blir videre til Leketøy forteller, men det vet jeg bare fra oversiktskartet. Likevel, her er det et narrativ til stede: leketøyets utvikling i regionen, og det stilles ut objekter som både vil interessere voksne og barn. Men selve utstillingsdesignet taler mer til de voksne. Her er det leketøy bak glassmonter som man verken får leke med eller ta på. De skal det bare læres fra. Det er nærmest som barnet som beskuer forsvinner og returneres tilbake til tiden før Key og barnets århundre, der barnet bare var en liten voksen.

Etter å ha passert denne er det videre gjennom de mange utstillingene nokså uklart hvem museets anser sine publikumsgrupper å være. Noen utstillinger virker å være rettet mot unge barn, slik som Eventyrslottet, en konstruksjon av trapper og tuneller, der barna skal bli fortalt om kjennetegn til eventyrsjangeren. Andre utstillinger er ifølge museets brosjyre tiltenkt elever i videregående skole. Et eksempel er Tapt barndom, tvunget barnearbeid i Nepal. Den er korrekt, på grensen til naiv, der barn fra Stavanger-regionen leser opp historien til nepalske barn. Siden har det hele blitt stuet inn i nedre del av trappeoppgangen, og oppleves som slitt, halvhjertet og uferdig.

Klisjetungt

Museet har utnyttet rommet de har fått til fulle, til og med i øvre del av trappeoppgangen har det blitt en utstilling: Barndom i Norge på 1960-tallet. Her stilles det ut interiør fra årtiet som akkompagneres av veggtekster, men opplysningene her kan man lett få gjennom et Wikipedia-søk eller logisk tenkning, med temaer som «Dette var de vanligste navnene på 60-tallet» og «Barnet ikke ble sett på som det blir i dag».

Videre i utstillingen kommer jeg til Barns øyne (1999) som opprinnelig var en del av Riksutstillingene som ble lagt ned i 2005. Her kan vi se fotografier tatt av barn og ungdom fra hele landet i alderen 8-16 år. I sin innledningstekst begynner kurator Annelise Jackbo med å skrive «Barn er vår viktigste ressurs». I sort-hvitt, selve stereotypen av kunstfotografiet, smøres det på med klisjeer. Men her er det ikke først og fremst den klassiske betrakterrollen som man oppmuntres til å ta på seg, for det er i hovedsak barnet selv som er fotografen og skaperen av objektene. Det virker som om verdien av det som er skapt skal vektes av denne tilblivelsesprosessen. En slik veksling mellom objektenes verdistatus skaper bare forvirring, i kaoset av fortellinger og informasjon. I samme rom finner man også utstillingen Alt for barna!, en utstilling om byfiguren Lars H. Lende som gjorde mye for både barn og ungdom i distriktet, samt utstillingen Med tavle og griffel – en markering av folkeskolens jubileum, som i grunnen bare er et klasserom med to pulter og noen eldre naturfagsplakater.

Da Museum of Childhood i London satte opp utstillingen War Games i 2013-2014 utforsket de blant annet hvordan barn påvirkes av krig og krigshandlinger. De brukte leketøy som refleksjon og representasjon. Leketøy ble stilt ut både som designobjekt og som objekter som fortalte en historie utover seg selv, der samfunnsendringer og barns reaksjoner var i sentrum. Utstillingen henvendte seg både til barn og voksne, og hadde et tydelig fokus med temaoppdelinger som var tilgjengelig på forskjellige plan for aldersgruppene. Her var det et helt klart mandat, nemlig å svare på spørsmålet «Hvorfor leker barn krig?». Jeg savner et tilsvarende grep på Norsk barnemuseum, som kunne samlet de forskjellige fortellingene som produseres.

Det symbolske museet

I sitt essay The Exhibitionary Complex (1988), skriver akademikeren Tony Bennett om museet i lys av blant annets Foucaults tekst om fengselet: «Museums were typically located at the centre of cities where they stood as embodiments, both material and symbolic, of a power to ’show and tell’ which, in being deployed in a newly constituted open and public space, sought rhetorically to incorporated the people within the process of the state.» Med andre ord steg museet frem i byens senter som en institusjon med samtidig åpne og tvingende armer, der man skulle utdannes. Arkitekten bak Muségata, Sverdrup Eckhoff, er symbolbærer for dette maktsentrumet, både for livet, kulturen og læringen. Men i dag forstår vi museer som mer enn bare en læringsinstitusjon. De er også formidlingskanaler og steder for gode kunsterfaringer. Det fremgår fra Bennetts sitat at et museum har en maktposisjon, og følgende er det et sted med et stort ansvar. Det er et ansvar om å sette agenda, om å fortelle en historie på en god måte, og ikke minst å forstå seg selv og sitt publikum.

For nye institusjoner, slik som Norsk barnemuseum, er det ingen hindring i nettopp å være ny, men Barnemuseet oppleves som rotløst og på en løs vandring både i forhold til konteksten de befinner seg i og måten de velger å fortelle historier. I lys av besøket til Norsk barnemuseum stiller jeg faktisk spørsmål om dette egentlig bør være et museum. Kanskje er det heller en aktivitetspark, eller et læringsrom som bør eksistere uavhengig av utstillingsformatet og museet. For i Norsk barnemuseum er det uvisst om det har vært flere faktorer lagt til grunn enn stikkordet «barn». I sin eklektiske og stykkvise oppsamling er det nærmest umulig å skildre et narrativ, en helhetlig tanke, intensjon eller mandat for museet.