Undringsteater

Barn undrer seg, og det er viktig ikke bare å gi svar på, men også næring til den undringen. Mye av den tradisjonelle teaterlitteraturen for unge er mer innrettet mot å underholde enn å ta den siden av barnesinnet alvorlig. Derfor er det prisverdig når teatre satser nytt og prøver seg på undringsveien. I så måte har Hordaland Teater ved flere anledninger vist at dette er noe de behersker.

Derfor ble jeg litt skuffet over det helt nyskrevne stykket, «Magneten», som akkurat har hatt sin urpremiere på det bergenske vitensenteret VilVite. Det kan være at instruktøren har forelsket seg vel mye i de tekniske mulighetene et vitensenter byr på, og derfor ikke har funnet den helt riktige balansen mellom teknologi og fortelling. Dessuten savner jeg mer av noe som også er blitt Hordaland Teaters varemerke de siste årene: poesi.

De store spørsmål

Likevel er dette en oppsetning jeg gjerne anbefaler og som ganske sikkert vil gjøre god tjeneste for seg i Den kulturelle skolesekken. Stykkets tittel, «Magnet», spiller både på jordmagnetismen, som styrer vår tilværelse på ulike vis, og den tiltrekningen – eller frastøtingen – vi kan oppleve mellom mennesker. Den skoletimen forestillingen varer er vi innom svært mye, kanskje for mye, fra the Big Bang, tyngdekraften og noen av universets mysterier via viktige spørsmål innen fysikk og dyrenes liv til hva som skjer etter at et menneske er død og begravet.

Noe som minner om det tradisjonelle evighetssymbolet, et liggende åttetall, utgjør det sentrale scenografiske elementet og sier sitt om perspektivet for denne oppsetningen. Aller mest lurer den navnløse hovedpersonen (spilt av Brage Bang) på hva som skal være hans plass og rolle i det voksenlivet han etter hvert skal inn i, og hvordan han skal finne ut av et så stort spørsmål. Nå forholder han seg mest til bestefaren, som er bestekameraten hans og kan svare på så mange spørsmål. Men han er gammel og skal snart dø. Hva da? Og hva skjer med ham etter at han er havnet under seks fot jord?

Dessuten skal unggutten snart få en liten søster, men han er allerede klar på ett punkt: Det blir ikke snakk om å vende den tiltrekkende magnetsiden til. Her får sjalusien fritt løp, ikke noe skal deles, alt skal han ha selv. Men se om ikke virkeligheten blir en annen da jenten kommer til verden og den første hun smiler til er – storebroren!

Sterk appell

«Magnet»er en forestilling full av bevegelse, rik på musikk og med mye spill på lys, mørke og farger. Den fantasifulle scenografien lar hovedpersonen bevege seg høyt og lavt, også i et gymnastikkhjul. Og så å si i hælene på ham finner vi cellisten og komponisten Eline Sundal, som med sin elektroniske fele lydlegger både tanker og opplevelser, godt hjulpet av Ivar Kolve på xylofon og annet han kan slå løs på.

Sømløst beveger forestillingen seg mellom makrokosmos og mikrokosmos, store spørsmål følges av små. Sammen skaper musikk, tekst og et stort utvalg visuelle effekter en scenisk opplevelse som trolig vil ha sterk appell til målgruppen den primært er beregnet for, barn mellom seks og tolv år.