Ungdom og samtykke: Når lørdagen endrer tilværelsen

22 år gamle Klara (Darin Hagi) i TV2-serien Etter lørdag går på date med en fyr som befinner seg litt utenfor komfortsonen hennes. Det er en del av reseachen til en liten lyttermagnet av en podcast hun og bestekompisen Mo (Kayd Wacays) lager sammen.

Sykkelduden (Alfred Ekker Strande) og Klara har ikke akkurat noe sprudlende møte, men hun inviterer ham allikevel hjem til seg. Grenser blir overskredet. Klara har det ikke godt etterpå. Men hun sier ingenting, ikke til noen.

Angst

Klara er utadvendt og smart, hun har mange venner og er kjapp i replikken, hun er morsom, litt galgenhumoristisk. Det endrer seg for så vidt ikke. Men etter hendelsen flytter hun inn igjen i kollektivet som hun nettopp er flyttet ut av – hun vil ikke være alene, men er allikevel mer ordknapp. Vennene legger merke til at hun går mer på fylla, og er mer hårsår og brå enn vanlig. Og da venninnen Lotte (Hanna Heider Hov) overrumpler Klara midt i et angstanfall, begynner det å bli vanskelig å komme på flere bortforklaringer.

Men hva er det hun er blitt utsatt for? «Jeg er ikke blitt voldtatt!» gjentar hun, flere ganger. Litt klein sex? Suck it up. Ikke noe å bry seg om. Bare å legge bak seg.

Det klarer hun imidlertid ikke, skjønt det skal et alvorlig anfall til før hun går med på å få hjelp.

Litt etter litt

De tolv korte episodene av Etter lørdag er snedig lagt opp, slik at heller ikke vi vet alt om hva som er skjedd. Hver episode begynner med vignetten «Lørdag», som litt etter litt innvier oss i hvordan daten forløp etter at Klara og sykkelduden kom hjem til henne. Deretter begynner «Etter lørdag», og gir oss stadig mer innblikk i hvordan kvelden endte. Flere detaljer som gir oss mulighet til å danne oss vår egen mening.

Samtidig introduseres vi sømløst for parallelle situasjoner, som da bartenderen som har et godt øye til Klara også blir med henne hjem. Det ender med at hun avviser ham, og stemningen er ikke særlig god.

Bare fordi man tar med seg noen hjem, så betyr det liksom at man skal ligge sammen? spør Klara. «Nei!» roper bartenderen, før han legger til: «Eller jo, kanskje litt.»

Sykkelduden treffer Klara for første gang. Bartenderen har lenge hatt et håp om at hun skal se i hans retning, som noe mer enn en venn.

Men der den ene mener det er hans rett å få det han kom for, trekker den andre seg og går, såret og forvirret.

Ironisk og tøff

Etter lørdag viker ikke unna at det mangler fasitsvar på spørsmålet om hvor grensen går, på når man kan si at et samtykke er gitt. Det er heller ikke gitt at man opplever situasjonen på samme måte.

Man trenger ikke å gå veldig dypt inn i voldtekts- og overgrepssaker før man kan slå fast at om en jente frivillig har tatt med seg en gutt hjem, ligger hun dårlig an om hun etterpå skulle føle at han har tråkket over grensene hennes.

Regissør og manusforfatter Liv Mari Ulla Mortensen nærmer seg temaet ved å la Klara gjenfortelle hendelsen, stykkevis og delt og på ulike måter. Hun forteller den komiske versjonen. Den kleine. Hun tuller det bort, er ironisk. Tøff i trynet-versjonen. Hun sier «Han var jo litt pushy, da…  men det skjer jo hele tida.» Hun vil ikke være et offer. Hun er redd vennene vil se annerledes på henne om hun innrømmer at hun har det kjipt.

Hvordan forklare?

Og man får tro at de aller fleste som har hatt noen engangsopplegg kjenner seg igjen. Mange har gått på en smell, hatt fyllenerver uten egentlig å ha vært på fylla.

De aller fleste slike episoder er mulige å riste av seg. Men noen er det ikke.

Og hvordan skal man forklare – overfor andre, og ikke minst overfor seg selv – hvorfor akkurat denne opplevelsen, Klaras opplevelse, har satt så dype spor at det truer tilværelsen hennes slik hun kjenner den?

Ingen unnskyldninger

For ordens skyld blir det etter hvert klart at daten hennes tar seg til rette på en måte som overhodet ikke er akseptabel, verken sosialt eller juridisk.

Samtidig vet vi jo hva som sies i rettssalen i de få voldtektssakene som havner der. Vi vet hvordan det kan se ut i kommentarfeltene, eller hva de som «bare jazzer med gutta» kan få seg til å si, og i alle fall tilsynelatende faktisk mene, om hva jenter og kvinner er og bør tåle. Og hva jenter og kvinner kanskje selv tror de må tåle?

Etter lørdag beveger seg nennsomt i minefeltet. Den klare, røde tråden er Klaras prosess mot å erkjenne hva som er hendt, og ikke minst å kunne snakke om det uten å unnskylde ham som påførte henne en voldsom knekk.

Spillet er stort sett avslappet og naturlig, og ikke uten humor – heldigvis! Produksjonen har fått mye ut av gater, leiligheter og utesteder på Grünerløkka og omegn. Det er en rimelig produksjon som ikke ser billig ut.

Men viktigst er den gjenkjennelige tilnærmingen i dramaform til et tema som det ofte ikke er lett å snakke om. Og debutanten Darin Hagi er et funn foran kameraet.