Unge fotografer på Henie Onstad: Hvordan beskrive følelsen av forandring?

Utstillingen Mellom rom er et resultat av Unge Fotografer, en satsning som gir fotografer født etter tusenårsskiftet mulighet til å fordype seg i mediet og utvikle sine egne fotoprosjekter. Satsningen forankres i en mentorordning hvor Henie Onstad samarbeider med Oslo Fotokunstskole (OFK) og Talent Norge.

Det siste året har fotospirene vært i tett dialog med profilerte aktører innen norsk foto. De har i løpet av 15 samlinger vært med på workshops og arbeidet med både fotografiske teknikker og kulturhistorie. Mentorene har fulgt opp med individuelle samtaler, med vekt på hver enkelts særegne visuelle stil, og hvordan den kan rendyrkes og utvikles videre.

Utstillingen Mellom rom markerer avslutningen på ordningen, og gir de syv fra denne runden mulighet til å vise hva de er gode for. Nå har jeg ikke sett hva de unge fotografene gjorde før de ble med på Unge Talenter, men her viser de modne og distinkte uttrykk.

Fellesmenneskelig tidsmaskin

Ivo Eks serie Bardo handler om at besteforeldrene hans flytter fra boligen hvor de har bodd i 38 år, og til en mindre leilighet. Ek forteller klokelig ikke historien om flyttingen per se, eller hvor vanskelig eller frigjørende den er for akkurat dem. Når vi får se besteforeldrene utelates ansiktene slik at bildene ikke låses til en spesifikk familiehistorie.

Ek demonstrerer verdien av å frigjøre seg fra det personlige – vi får ikke vite noe om hvem besteforeldrene faktisk er. Slik forankres bildene i det fellesmenneskelige. Bildene blir navigasjonsredskap mellom det gamle og nye hjemmet, og de forskjellige livene som forbindes med de to stedene: Livet de har levd og alderdommen som venter dem.

Eksistensielt minnearbeid

I ett fotografi ser vi «det gamle huset», men det skimtes kun gjennom et vindu dekket med plastremser. Bildet kan tolkes dithen at siden flytteprosessen skaper et visuelt og menneskelig filter, hvor deres gamle hjem gradvis blir mer diffust, vil også distansen til fortiden gradvis øke, med det nye hjemmet og livet som skal etableres der.

I et annet bilde kan vi se et brodert hus, kanskje en bebudelse av stadiet hvor huset er arkivert som fortid? Bildet minner oss på at huset langsomt vil bli transformert til noe forgangent, som en ramme for minner om «det andre stedet».

Det er påfallende hvordan Ek hele tiden bruker konkrete detaljer – et bilde på en vegg, utsikten gjennom et vindu – når han skal jobbe med den overordnede problematikken. Han forsøker ikke å fange noen helhet eller gi oss svar, men etablerer konkrete utkikkspunkter. Resultatet kan fungere som et eksistensielt kompass for enhver som har opplevd tilsvarende prosesser.

Enkle spor av det etterlatte

Også August Nordangs prosjekt Betong tar for seg «følelsen av forandring», som han selv kaller det i utstillingskatalogen. Han er opptatt av «sporene vi etterlater oss, som blir igjen etter at årene har gått og tiden har satt inn. Idet vi trer inn i en ny overgang, og det vi legger bak oss glemmes».

Igjen er fokus overgangen mellom forskjellige faser, men hos Nordang er det mindre klart hvilke faser det er snakk om. Menneskeskjebner er ikke det sentrale her, men snarere hvordan etterlatte rester, innbakt i en poetisk melankoli, vitner om at enhver aktivitet en gang vil opphøre. Det som etterlates er fragmenter og ruiner.

Fotografiene har en stilleben-aktig tone, og vinner på å dyrke det enkle i etterlatenskapene, i stedet for å transformere dem til symboler på noe bestemt. En gjenglemt hageslange, de stillferdige sporene etter kryssende bildekk på asfalten: Alt det forteller oss er at her var det noen som vannet vekster eller spant i machodans med bilen. Men det er nok.

Gåtefulle glimt

Serie Snøblind av Martin Hofseth har et beslektet blikk, men med en mer distinkt dragning mot det underlige. Her finnes snodige skråblikk på odde detaljer, men også en eksistensiell nerve.

Heller ikke i disse bildene skisseres noen bestemt menneskeskjebne. «Dag blir til natt og natt blir til våke. Kroppen er trøtt, den vil ikke opp i dag. Hvorfor skal den det? Hvor er det jeg skal?», skriver Hofseth om prosjektet i katalogen. Spørsmålene artikuleres i dissonansen mellom det vi ser og ikke: Utsnitt av forløp som designet for å skape fascinasjon.

I et bilde ser vi ryggen til en kvinne som går inn i en skog. Ryggen er opplyst av blitzen, håret er uryddig, mer vet vi ikke. Er hun på vei inn i skogen med en morder i ryggen, eller bare for å ta en røyk med kjæresten i nattens mørke? I et annet foto ser vi en person inne i et kjempemessig rør, tittende ut på oss gjennom et vindu. Hvordan har han kommet dit? Hvorfor er han der? Ér det lek eller er han sperret inne?

Hofseth foto er gåtefulle glimt av en helhet som er skjult, og de er preget av en mildt urovekkende tone. Den tvetydige overflaten skjuler begravde gåter og potensielle traumer.

Kapitalismekritikk

Også i Henrik Håndlykkens serie Fabrikken finnes skråblikk, detaljer og nærbilder, men flere dissonanser enn hos Ek og Hofseth. Bildene er hentet fra bedriften Eventyrfabrikken, som arrangerer barnebursdager, byr på lekeland og junk food – men ingen smårollinger er å se.

Håndlykken er opptatt av stedene hvor den muntre tonen til en slik lekebedrift slår sprekker, kanskje utfra en skepsis mot å gjøre lek og moro til en vare som kan kjøpes og selges. «Den produserer ikke papir, men derimot barnelatter, kaffe, og midlertidig fri for foreldre», som han skriver. Deretter trekkes linjene til industriarbeid: «De repetitive bevegelsene arbeidere gjør på samlebåndet i en fabrikk, finner også sted i denne fabrikken».

Den kapitalismekritiske brodden er skarpest der den viser åpenbare slitasjepunkter i eventyrfabrikkens overflater, som i bildet av en lekefigur med morken sokkel, snudd på hodet. Håndlykken kommer tett på bristepunktet når han zoomer inn på stygge skrubbemerker på veggen: Dårlig vedlikehold siver inn som riper i lakken på den lystige eventyrfabrikkens lek.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene.

Feministisk edge

Vera Mois serie Se trange tider, papirets begge sider har en tydelig feminstisk edge, og er utstillingens eneste eksempel på fotocollage. I et av bildene har Moi blindet både Freud, Darwin og Einstein – øynene deres er klippet ut. De ledsages av et regn av andre kjente vitenskapsmenn og tenkere – bokstavelig talt «regn», faktisk, siden hodene faller ned som dråper i bakgrunnen. I forgrunnen står en dame og kaster terning, som om hun setter seg til doms over patriarkatets gullrekke.

Moi forteller selv at hun er inspirert av dada-kunstneren Hannah Höch (1889–1978), som med sine fotocollager fra mellomkrigstiden representerer en slags urform for kritikk av maktens selvrettferdighet. I likhet med Höch er Moi uttalt politisk, når hun utfra et maktkritisk perspektiv reorganiserer utklipp fra kunsthistoriebøker, aviser og ukeblader. Tingenes orden snus fullstendig på hodet, slik at vi må tenke gjennom deres egentlige sammenheng på nytt.

Fargerik konformitet

Anna Rognebys Just trying to (out)fit in er det tydeligste konseptuelle verket på utstillingen: I en serie portretter ser vi mennesker ikledd ensfargede plagg mot en bakgrunn med samme farge som klærne. Bakgrunnen er noen ganger grønn natur, andre ganger farget interiør.

Serien presenterer et uvant bilde av hvor mye mennesker kan gjøre for å passe inn. Kunstneren mener kanskje at vi er i overkant ivrige etter å ikke skille oss ut. Men ligger det ikke noe mer under denne ganske selvfølgelige innsikten? Det slår meg at selve måten å vise tilpasningsevne på er langt fra konform. Å kle seg i samme farge som sofaen du sitter på, for eksempel, er jo i realiteten rimelig eksentrisk.

Ambivalensen mellom pussig metaforbruk og analyse av menneskenaturen, tilfører serien en uforløst spenning som gjør den interessante – mer enn den innlysende konformitetsdiagnosen skulle tilsi.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Identitetspolitikkens negativ

Anastacia Malas Inverted er den serien på utstillingen som virker mest «meta». Ved å bruke fotonegativets estetikk og uttrykk, skaper hun et bilde på konflikten mellom forskjellige identiteter. Ved å bytte ut øyenpartiet på et relativt uskyldig og konvensjonelt portrettfotografi, og erstatte det med et rektangel som minner om et blåfarget fotonegativ, innføres et nytt fotografisk lag.

Dette framstår mer sammensatt enn man først skulle tro, som om det rektangulære «negativet» ikke bare henspiller på fototekniske prosesser, men fotografiets evne til å fange inn menneskelig identitet. At et arrangert portrett av en svart kvinne ikke til fulle kan visualisere bakenforliggende kulturelle eller sosiale problemer er åpenbart. Å åpne det fotografiske rommet mot slike gnisninger er likevel interessant. Filtrert gjennom negativets analoge estetikk åpnes fotografiet for andre menneskelige forløp, og gjør det mulig å veve dem i hverandre.