– Urettferdig overfor forfattere og illustratører

I sin tekst «Et opprop for mer billedkunst i barnekulturen» publisert på Periskop 21. mars, tar Kjetil Røed til orde for mer bruk av visuell kunst for voksne i barnebøker. Mitt overordnete inntrykk er at Røed blander kortene og at innlegget virker lite bildebokfaglig begrunnet.

I et tankeeksperiment som dette mener jeg det er viktig å skille løsrevne illustrasjoner og ikonotekst – samspillet mellom mottaker, verbaltekst og visuell tekst – fra hverandre. Ikonotekst må anerkjennes og beskyttes som et helhetlig kunstnerisk uttrykk som ikke kan plukkes fra hverandre. Når Røed nevner titler på komplekse bildebøker i samme åndedrag som illustrerte barne- og ungdomsbøker, kommer ikke dette skillet tydelig frem.

Illustrasjoner og bildebøker er to forskjellige ting

Begrepet illustrasjoner er i dag, i følge sentrale bildebokteoretikere som Ulla Rhedin og Maria Nikolajeva, synonymt med bilder som i stor grad gjengir verbalteksten, eller som liten grad har sin egen stemme i boka. Denne typen bøker kalles illustrerte bøker og går ikke inn under begrepet bildebok. Prosessen med å skape disse illustrasjonene er ofte preget av separate arbeidsprosesser hvor forfatter og illustratør har hver sine arbeidsoppgaver, og hvor illustratøren i stor grad gjengir utvalgte øyeblikksbilder av fortellingen.

En bildebok derimot, er en bok der både visuell tekst og verbaltekst inngår i dynamiske narrative og konseptuelle prosesser. Bildeboka bør anerkjennes som en estetisk enhet hvor bilder og skrift er avhengig av hverandre for å nå fram med sitt meningspotensiale.

I de moderne, komplekse bildebøkene, som i bildebokforskningen utgjør det «nye» bildebokmediet, foreligger det et intrikat samspill mellom verbaltekst og visuell tekst. Verbaltekst og bilde utfyller hverandre og bytter på hvem som skal ha den funksjonelle tyngden i boka. Bukkene Bruse på Badeland og Jegeren, som Røed trekker frem, er eksempler på slike bøker. Selv om Røed trekker frem bildene til Gry Morsund og Per Dybvik som vellykkete, blir det misvisende å redusere dem til illustrasjoner. Disse bildene har en viktig medvirkende rolle i fortellingen.

Målet er ikke nødvendigvis visuell dannelse

Jeg er skeptisk til å legitimere bruken av etablert «voksenkunst» i bildebokmediet. Slik jeg ser det, risikerer det visuelle kunstuttrykket og refleksjonen Røed ønsker rundt dette, å sette verbalteksten – og dermed også hele narrativet – i skyggen. Utformingen av den visuelle uttrykket i en bildebok er bygget opp på helt andre premisser enn et tradisjonelt visuelt kunstuttrykk. Vi må ikke glemme at bilder i komplekse bildebøker primært eksisterer for å bidra til fortellingen, ikke for at vi til en hver pris skal øke vår visuelle dannelse.

Selvsagt er det en styrke ved bildeboka dersom bildene har estetiske kvaliteter som går ut over det å skildre narrativ prosesser i fortellingen. Men hovedfokuset bør være at bildene skal fungere som en narrativ ressurs på lik linje med verbalteksten. Så får den visuelle dannelsen komme som en bonus.

Kan styrke refleksjon over både det visuelle og det verbale

Dersom det er de illustrerte bøkene Kjetil Røed sikter til i innlegget, der bildene kun er sporadiske illustrasjoner av øyeblikk i verbalteksten, fascineres jeg av Røeds tanker om at «voksenkunst» kan fungere som en kime til refleksjon og nye sanselige og estetiske erfaringer.

For illustrasjoner i illustrerte bøker kan fungere som så mye mer enn bare en dekorasjon til verbalteksten. Et lysende eksempel på dette er Thorbjørn Oppedals Papirflygerne med illustrasjoner av Svein Størksen. Boka ble nylig kåret til vinner av Årets vakreste bok i kategorien Skjønnlitteratur Illustrert bok. Dette er en postkortroman tiltenkt et voksent publikum. I denne boka fungerer ikke illustrasjonene som avbildninger av verbalteksten, men mer som allusjoner. De to modalitetene lever hver sine liv, men fungerer samtidig sammen i en høyere enhet. Og etter min mening styrkes refleksjonen over både det verbale og det visuelle uttrykket ved at de to modalitetene settes sammen i ett kunstuttrykk.

Det finnes mer raffinerte måter å øke visuell dannelse på

Dersom noe liknende skal gjøres i barne- og ungdomsromaner, bør det være et bevisst valg fra forfatterens (og illustratørens) side. Det bør også foreligge et samarbeid mellom disse i skapelsen av et gjennomtenkt verbal-visuelt uttrykk. Det å sette inn kunstuttrykk bare for dannelsens skyld, er ikke rettferdig overfor verken forfatter- eller illustratørbransjen.

Samtidig er det verdt å peke på at det finnes andre, mer raffinerte løsninger for å øke den visuelle dannelsen enn det å integrere selve kunstuttrykket i bildeboka/den illustrerte boka. Som norsklærer og norskdidaktiker opplever jeg at erfaringen av intertekstualitet, altså kryssreferanser i kunstuttrykk, er en stor motivasjonsfaktor for barn og ungdoms interesse for kunst generelt. Stian Holes bøker om Garmann er eksempler på bildebøker som indirekte refererer til kjente visuelle kunstuttrykk, i Holes bilder finner vi intertekstuelle koblinger både til Magritte, Hopper og Peter Bruegel. Det å oppleve og anerkjenne ett kunstverks forbindelser med andre kunstverk, skaper et metablikk over visuell kunst. Og det er vel også en viktig del av den kulturelle dannelsen.