Våre indre konflikter

Jeg er på Slemmestad barneskole i Røyken kommune. Sola skinner og sommeren har nesten sprunget ut. Skolegården er full av t-skjortekledde barn som er opptatt med lek og aktiviteter. Det har ringt inn, og elevene på 5.–7. trinn samles foran inngangen til gymsalen. De få jeg får spurt, vet ikke helt hva de skal få se. Men Den kulturelle skolesekken er kommet på besøk, og snart skal forestillingen «Over grensen» begynne.

Gymsalen ser ikke helt ut som den pleier. Lyset er dunkelt, og en firkantet trosserigg definerer spillerommet. To amfier er vendt mot hverandre med en smal hvit flate i midten. Tykke, gjennomsiktige plaststrimler kapsler publikum inne i firkanten. Vi sitter tett i tett, og kan se de som sitter på amfiet overfor oss. Det er litt koselig og litt ubehagelig på samme tid. Scenografien er estetisk, men nedstrippet. De seks skuespillerne kommer inn i midten mellom amfiene, og ser rundt på barna i publikum. Så starter forestillingen.

Fra fjernt til nært

Skuespillerne begynner med å stille barna spørsmål, høyt, og i rask rekkefølge. Det starter med ufarlige spørsmål: «Hvor mange har vært på teater før? Rekk opp hånda!» Men gradvis blir spørsmålene mer ubehagelige: «Hvem har blitt ertet sånn at de til slutt begynte å grine?» og «Hvem har baksnakket noen, selv om de ikke vet sikkert om det de sier, er sant?» Skuespillerne rekker selv opp hånda fra starten av, og får dermed dratt barna med. De trenger ikke bes to ganger. Så blir svarene mer nølende. Man vil jo ikke avsløre seg. Men når en av de tøffe skuespillerne selv viser ved å rekke opp hånda at jo, han har blitt ertet en gang så han begynte å grine, ufarliggjøres det hele, og en del hender kommer nølende opp likevel.

Raskt brytes spørsmålsrunden av, og skuespillerne samles i den ene enden av spilleflaten. En liten trommeformet høyttaler plasseres på gulvet, og vi hører marsjtrommer spille. Dermed introduseres temaet: Adolf Hitler og andre verdenskrig. Han plasserte mennesker i et hierarki, som med hunder, forteller skuespillerne. Man kan tenke seg at øverst er Rottweileren og nederst er den skrøpelige Chihuahua-en. Skuespillerne bytter på å snakke. De skildrer hva som skjedde i gasskammerne, og stimler med ett sammen, redde, som om de var i et gasskammer.

På ny skjer et raskt brudd, og vi møter karakterene vi skal følge gjennom resten av forestillingen. Vi introduseres for Johan og Otto (Kai Kenneth Hanson), to bestevenner som på et vis ikke har annet enn hverandre; ingen av dem er populære, og begge er vant til å bli ertet og utestengt. De er bestevenner, men ganske røffe med hverandre samtidig: Når de lekeslåss, er det ikke helt lett å se om det er like morsomt for begge to. Johan og Otto forteller levende og detaljert for barna i publikum hvordan de pleier å gasse ihjel småedderkopper med sigarrøyk. Gjennom hele forestillingen er det trukket paralleller fra Hitlers Tyskland og jødeutryddelsen til elementer som i første omgang virker mer uskyldig, og som barn lettere kan relatere til.

Rotete historiefortelling

Videre i forestillingen møter vi familien til Otto, Wilhelmsen, og Johans familie, Dybvig. Familien Dybvig viser seg å sympatisere med nazister, mens Johans familie er motstandsfolk og gjemmer de to jødiske barna Daniel og Sara i kjelleren. Både Johan og Otto har arvet foreldrenes syn, og etter hvert kommer et uunngåelig brudd mellom de to vennene. På dette tidspunktet begynner forestillingen å falle litt fra hverandre. De stadige parallellene til barna i publikum sitt liv i dag, de avslappede og moderne kostymene (joggeklær i blå- og gråtoner) og den like nåtidsriktige scenografien gjør det vanskelig å forstå om vi befinner oss i nåtid eller fortid. Det hadde ikke behøvd å være slik, men er et spørsmål om dramaturgi. Stadige skift inn og ut av karakterer gjør i hvert fall meg litt forvirret, og historieformidlingen uhensiktsmessig hakkete.

Forestillingen «Over grensen» er basert på barneboka av Maja Lunde som kom ut i 2012. Den er noe så sjelden som en norskskrevet barnebok om andre verdenskrig. I boka er det tiåringen Gerda som er hovedpersonen, mens det i denne devicede teaterforestillingen har blitt storebroren Otto og hans indre konflikt som fortellingen sentreres mest rundt (devicing er grovt sett en arbeidsmetode hvor skuespillerne i likestilt samarbeid med regissør utarbeider materiale, og hvor teksten ikke er førende på samme måte som i en klassisk oppsetning). Likevel er det Gerda som kommer til å røpe familien Wilhelmsens hemmelighet, noe som ender med at barna må legge ut på en flukt for å redde seg over grensen til Sverige. Skuespillerne har brukt boken som basis for tekster de selv har utviklet i samband med regissør Therese Willstedt.

Det er høyt tempo og en direkte tone i denne forestillingen, og det er viktig at også barn i dag blir fortalt historier fra andre verdenskrig på en annen måte enn som lyttere bak skolepulten. Brageteatret og teamet bak «Over grensen» klarer å få fram de indre konfliktene vi alle har, akkurat slik de selv beskriver forestillingen på hjemmesidene: «Boka til Maja Lunde er brukt for å se på både det historiske og på hverdagen for de unge i dag. Om hvor lett man samler seg i klikker mot noen, finner opp en felles historie som alle til slutt tror på, selv om de vet at den ikke stemmer. Om hvor lett det er å ikke bry seg, og å snu seg vekk i stedet for å hjelpe de som står alene, ofte som en mekanisme for å beskytte seg selv. Om hvor trygt det er å være innenfor, og hvor lett det er å havne utenfor.»

Fjern verdenskrig

Dette lykkes de langt på vei i. Men det er som om selve andre verdenskrig har kommet vel langt i bakgrunnen. Jeg klarer ikke helt å tro at den moderne og joggedresskledte familien Wilhelmsen gjemmer to jødiske barn i kjelleren, eller at den ellers ordinære familien Dybvig er nazister. Den stadige hoppingen inn og ut av bikarakterer er litt av årsaken, men også mengden med tekst. Det er som om man vil fortelle for mye, for detaljert, på for kort tid. Historien er veldig komprimert, klemt inn på 45 minutter. Men det er ikke første gangen jeg får denne opplevelsen etter å ha sett forestillinger som er basert på litterære fortellinger. Det underlige her er at en deviced forestilling blir så tekstkomprimert.

En av forestillingens styrker er skuespillernes evne til å sette i gang og opprettholde en engasjerende dialog med elevene. De leker med det lette og alvorlige, det trygge og det ubehagelige. Alle skuespillerne gjør sterke og nærværende prestasjoner, og utgjør et samstemt ensemble. Men historien får ikke nok plass, det hele går for fort, og de ubehagelige følelsene og refleksjonene blir ikke gitt tilstrekkelig med rom og tid til å klinge ut. Her er det altså enten skuespillernes møte med devicing som form som har vært vanskelig, eller regi og dramaturgi som aldri helt har løsnet. Den ene visuelle sekvensen som er gitt plass, en dans som illustrerer barnas ferd gjennom snøtett skog, er et vakkert moment.

Scenografien er enkel, men gagner både historie og tema. Den illustrerer tydelig to sider, med en grense i midten hvor handlingen utspiller seg. Samtidig skaper plasten som kapsler oss inne et element av å være innestengt i et kammer.

Landing

Etter å ha overvært denne forestillingen, hvor jeg fikk oppleve et møte med en DKS-forestilling fra publikumssynsvinkel, slo det meg hvor fort det hele går. Et 45 minutters møte med et alvorlig tema setter i gang en refleksjon hos barna som kanskje ikke blir landet i form av diskusjoner og samtale i klassefellesskap. Nysgjerrig ringte jeg Slemmestad barneskole, og spurte om de hadde fått prioritert noe for- og etterarbeid i forbindelse med forestillingen. Alle lærerne bortsett fra én var opptatt og kunne ikke svare, men denne ene hadde ikke hatt tid til å gjøre noe. «Det er meningen at lærerne skal gjøre det,» fikk jeg vite. «Og de har fått noe materiell. Men om det gjøres, er opp til den enkelte lærer.» Jeg tror det er mye i en lærers hektiske og krevende hverdag som taler for at dette ikke blir fulgt opp, og skulle dermed ønske at skuespillerne hadde blitt en time eller to til, og diskutert forestillingen og temaet med elevene, slik at det hele ikke ble hengende i løse lufta.