Vårens debutanter: «Alt er OK» og «du er nok» viser at glansbilde-virkeligheten ikke finnes på ekte

Debutantene Ebba Schjølberg Eiring og Victoria Dalsberget skriver begge to om aktuelle tema unge voksne kan relatere seg til, men de er overraskende forsiktige i sin tilnærming til alt som er vanskelig.

«Alt er OK»: Den litt rare jenta fra Norge

Debutant Ebba Schjølberg Eirings roman Alt er OK skildrer en verden mange bare får oppleve på avstand gjennom TV-skjermen: USAs beryktede high school-univers. Det er nesten ikke mulig å høre ordet uten å få en rekke helt bestemte assosiasjoner. Det er liksom hevet over enhver tvil at high school er basketball, fotball og cheerleading. Samt kantinemat, lange korridorer med bokskap på bokskap så langt øyet kan se, høylytte guttegjenger og jålete jentegjenger, skoleball og kappe og hatt på eksamensseremonier.

Det er alt dette og mye mer Eiring utforsker i debutromanen sin for ungdom. Leseren møter Oda og følger henne gjennom et utvekslingsår på high school i Oklahoma i USA. Romanen portretterer både glansbildevirkeligheten man gjerne får høre om, men også nedsiden ved å være den litt rare jenta fra Norge som egentlig ikke passer inn noe sted. Verken i det amerikanske samfunnet eller i miljøene hun møter på.

Fine hverdagsglimt

Romanen begynner i nåtid med at Oda kommer hjem igjen til familien sin i Norge. Deretter får vi presentert en rekke episodiske tilbakeblikk fortalt i en litt løs kronologi etter hvert som skoleåret skrider fremover. Alle episodene strekker seg over to til fire boksider og har fått hver sin tittel. Titlene kretser rundt forskjellige tema som raskt setter assosiasjonene i gang idet man leser dem: «Hund», «Dobbeldate», «Spring Break» og «Computer Science», for å nevne noe. Styrken i den episodiske strukturen er at det skaper en fin nærhet og troverdighet i teksten. Det gir en opplevelse av at jeg-fortelleren gjengir minnene sine fritt fra hukommelsen.

I tillegg skriver Eiring en lettlest prosa som flyter godt i et hverdagslig og muntlig språk. Fortellingen er full av gjenkjennelige øyeblikkskildringer der jeg-personen gir liv til mennesker og miljøer gjennom å gripe fatt i små detaljer og observasjoner. Hennes førsteinntrykk av vennen Mason beskrives med utgangspunkt i hvordan han forsøker å ikke gjøre noe ut av seg når han plukker opp en blyant en annen elev mister på gulvet. En refleksjon over hvordan man gjerne er så opptatt av å si sitt eget navn når man hilser på nye mennesker at man ikke hører hva de heter, knyttes på en fornøyelig og treffende måte til moren i vertsfamilien: «Sånn som mange er når de hilser på andre for første gang, var Claire hele tida».

Kultursjokk

I likhet med en rekke andre ungdomsromaner, kretser også denne teksten rundt vanlige gjennomgangstema som kjærlighet, ensomhet, vennskap og identitet. I løpet av året på utveksling finner Oda venner og forelsker seg. Imidlertid er teksten minst like mye en skildring av det store kultursjokket hun opplever i møtet med det amerikanske samfunnet. Reaksjonene og tankene hennes er gjengitt med brodd, humor og raseri, selv om beskrivelsene av den amerikanske virkeligheten tidvis blir i overkant klisjéfylte.

På sitt beste fanger Eiring motsetningene i det amerikanske samfunnet og det store gapet mellom fattig og rik, vellykket og mislykket. I partiene der kultursjokket tematiseres, får romanteksten dessuten en mer alvorlig og dyster karakter. Når vertsmoren Claire slår et barn hun passer fordi hun ser det som en naturlig del av barneoppdragelsen, er Oda redusert til et taust, hjelpeløst vitne.

Uklar drivkraft

Til tross for flere gode ansatser, er det en utfordring at romanen vil for mye på én gang. Det gjør at den spriker i mange retninger. Persongalleriet er stort, og et mylder av episoder og situasjoner skildres uten at noe egentlig fremstår som viktigere enn noe annet. Det er uklart hva drivkraften bak fortellingen er og hvor jeg-et har tenkt seg. Jeg stusser over at dødsfallet til en venn behandles så kort og raskt i teksten uten å få mer plass eller konsekvenser. Videre inneholder romanen en voldtektsscene der hovedpersonen selv er involvert. Istedenfor å gi scenen mer rom i fortellingen, velger forfatteren det motsatte. Kanskje er det fordi hun er redd for at romanen skal bli redusert til en fortelling om seksuelle overgrep?

Begge hendelsene ville uansett vært naturlige nedslagspunkt i fortellingen, men Eiring slipper materialet og situasjonene for tidlig. Når hun unngår å skrive seg nærmere og dypere inn i disse scenene, mister de kraft og intensitet. En svakhet ved romanens komposisjon er at den ikke utnytter det dramaturgiske potensialet i situasjonsskildringene godt nok.

Det flakkende fokuset i romanen fører til at jeg aldri virkelig får komme under overflaten på noen av personene eller relasjonene. Kanskje er det også litt av meningen. Jeg-personen er i store deler av handlingen en observatør som ser verden litt på avstand. Men i takt med at Oda finner fotfeste i Oklahoma, ville det også ha vært befriende om forfatteren tok tydeligere valg. Alt er OK glimter tidvis fint til, men oppleves også som en ujevn debut.

«du er nok»: Fra instagrampoesi til bokformat

Siden Instagram ble lansert i 2010, har den sosiale bildedelingstjenesten vokst i omfang og blitt en viktig arena for over 1 milliard brukere verden over. Plattformen brukes ikke bare til å dele bilder og videoer. Den er også et sted der en voksende jungel av ulike Instagram-poeter jevnlig publiserer tekster. Noen av instapoetene har også tatt steget over til bokform. Den mest kjente her til lands er trolig Trygve Skaug. Han har blitt en av Norges bestselgende diktere, og ble blant annet nominert til Uprisen i 2020 med boken Følg med nå.

I lys av denne utviklingen er det ingen overraskelse at også Victoria Dalsbergets dikt nå kommer ut i bokform. Dalsberget har i flere år drevet Instagram-kontoen enkel_poesi, som ifølge forlaget har over 40.000 følgere, og flere av diktene i diktsamlingen du er nok har tidligere vært publisert der før de fant veien til bokformatet.

Selvhjelp for unge lesere

Illustrasjonen på det lyserosa bokomslaget vitner om at diktsamlingen henvender seg til en målgruppe bestående av ungdom og unge voksne. På forsiden: En enkel skisseaktig strektegning av en ung kvinne med langt hår. Hun hviler ansiktet i hendene og har et fraværende uttrykk – som om hun er i sine egne tanker. Bokens baksidetekst oppsummerer på en effektiv måte hovedtematikken i diktene: «I Victoria Dalsbergets treffende og vakre dikt møter du gjenkjennelse og motivasjon til å stole på at du er nok. God nok, sterk nok, fin nok, flink nok».

Formuleringen er til forveksling lik noe man kunne lest i en selvhjelpsbok, men viser også hvordan en viktig funksjon ved litteratur kan være å tilby nettopp støtte og trøst for den som leser. Jeg forestiller meg at akkurat dette aspektet ved Dalsbergets dikt blir spesielt framtredende på Instagram når man skroller seg gjennom bilder og videoer som gjerne viser frem en polert virkelighet. Diktene hennes kan utgjøre en fin motsats som lar leseren stoppe opp og reflektere over at livet er langt mer nyansert enn verdenen på sosiale medier.

Smart todeling

Boken er delt i to deler: «sterk nok» og «god nok». I likhet med diktene på Dalsbergets instagramkonto, er diktene i du er nok korte og enkle. Samtidig inneholder de et tydelig poeng eller en overraskende vending på slutten. Tematisk kretser diktene rundt identitet, selvbilde, kroppsbilde og forsøket på å finne seg selv og sin plass i fellesskapet og verden.

I bokens første del møter vi et dikt-jeg som strever med selvtilliten og sine egne følelser, samt en forelskelse i «han». Jeget gjennomgår en utvikling og oppdager endelig sin verdi. Dermed forberedes taktskiftet i bokens andre del. Her henvender diktene seg ofte til et «du» i form av andre jenter og kvinner og har en heiende karakter med setninger som «du må lære/ å si ja/ til deg selv». Gjennom todelingen utnytter Dalsberget effektivt noen av de kompositoriske mulighetene som finnes i bokformatet.

Dessverre følges ikke dette opp av illustrasjonene. Alida Husbys tegninger er snirklete og minimalistiske strektegninger av eksempelvis fugler, en blomst, konturene til et ansikt eller en kvinne med boksehansker. Men illustrasjonene tilfører ikke noe ekstra til teksten. Snarere oppleves de som malplassert dekor og forskjønnende innpakning. Det er skuffende at forlaget ikke har gjort større anstrengelser for å sette sammen illustrasjoner og tekst på en mer dynamisk måte, eller sikre et større repertoar av motiver.

Oppbrukte bilder

En gjennomgående svakhet ved diktene er de språklige bildene Dalsberget bruker. De er svært velkjente uten at de tilføres noe nytt. Dette bidrar til at de enkle diktene blir i overkant banale. Leseren får høre at

en diamant
er bare en stein
som ikke mista håpet

 

og det at diktjeget holder seg hjemme fra stranda sammenlignes med en tenkt situasjon der sommerfuglene holder seg hjemme fra blomsterenga

fordi de hadde strekkmerker
på vingene og ikke forsto
at det viktigste med vinger
er at de kan fly

Det sistnevnte diktets sammenlikning av jeget med sommerfugler fremstår som klisjéfullt og vitner om en forfatter som forsyner seg godt av tradisjonelle litterære motiv. Innen lyrikken strekker bruken av sommerfuglen som litterært motiv seg langt tilbake i tid, både i Norge og verden.

Med andre ord trengs en mer fantasifull tilnærming for å gjøre et dikt som dette leseverdig. Dette inntrykket forsterkes når forslitte naturmetaforer trekkes inn i flere dikt når jeget beskriver seg selv som en villblomst og som vinternetter, eller når du-et er

jord vann
skog luft
full av daler
bratte juv

Kvinner som heier på kvinner

Dalsberget skriver best når hun holder seg til det konkrete og hverdagslige og unngår luftig bruk av natursymboler:

hva kaller du
ei jente som er
overvektig
ei jente som er
undervektig
ei jente som
sliter
hva kaller du
ei jente som
har det bra
ei jente som ligger
med få
ei jente som ligger
med mange

navnet hennes

Ta plass

Diktet, som finnes i bokens andre del, illustrerer hvordan Dalsbergets tekster kan være fengende i sin enkle form – litt som refrenget i en sangtekst. Henvendelsen er direkte og undertonen feministisk: Språket vi bruker om kvinner former selvforståelsen deres og nedsettende ord kan gjøre stor skade. Diktene i bokens andre del kretser rundt nettopp budskapet om at «du er god nok», at «du må elske deg selv», rett og slett at du må fortsette å gå, for til slutt vil du falle på plass i deg selv.

Her er mange situasjoner unge lesere vil kunne kjenne seg igjen i – Dalsberget skriver om å si ja til seg selv ved å si nei til noe annet: «i dag nei/ det passer dårlig/ å jobbe ekstra», om å «unngå alenetid med monstrene» ved å bruke alle ledige sekund på mobilen, og om å uroe seg for om andre liker en. Egentlig er Dalsbergets prosjekt på mange måter prisverdig fordi budskapet er at unge kvinner må få ta plass i samfunnet akkurat slik de er.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Resirkulert

Likevel fremstår poengene i diktene som forholdsvis lettvinte, ikke helt ulikt den type livsvisdom som florerer i mange ulike versjoner allerede i kulturen vår. Når slutten av det ene diktet henvender seg

til deg som har latt fine kjoler
henge i skap og som har ført
krig mot deg selv
livet er nå

sitter jeg igjen med en følelse av at dette er noe jeg har hørt hundre ganger før.

Fordi Dalsberget gjør lite annet enn å resirkulere et allerede eksisterende språk blir det poetiske universet friksjonsløst. Det er synd at diktene ikke undersøker hva som ligger bakenfor jeget og du-ets dårlige selvtillit. Kan det være at det er samfunnet det er noe galt med og ikke unge kvinner? Det får vi aldri vite når budskapet er at bare vi elsker oss selv nok og er sterke, så ordner det seg til slutt. Sitatliknende dikt som «en annen skjønnhet/ gjør ikke deg/ mindre vakker» fungerer kanskje godt i et flyktig øyeblikk på Instagram. Men mellom to permer gir det lite å tygge på i lengden.