Vårens debutanter: Bildebøker med perspektiver, pedanteri og piratdrømmer

To av vårens bildebokdebuter, Kvist og Krokus og Dinosauren som ville bli sjørøver, har begge oppskriftspregede narrativ. Mens Kvist og krokus vil for mye, får forfatter og illustratør fortellingen om dinosauren som prøver seg på arbeidsmarkedet til å svinge.

«Kvist og Krokus»: Høytflyvende dannelsesreise

Bildeboka Kvist og Krokus er forfattet og illustrert av Anne Vålaug. I begynnelsen av historien møter vi Kvist, som, til forskjell fra resten av flokken, ikke flyr til Afrika om høsten slik de andre tårnseilerne gjør.  Når han imidlertid oppdager at niesen Krokus har forsovet seg til avreisen og dermed blitt etterlatt av familien sin, bestemmer han seg for å følge Krokus et stykke på veien. Leseren følger Kvist og Krokus på reisen mot Zimbabwe gjennom opplevelsene og farene de møter på veien. Kvist er den litt sære onkelen som holder seg for seg selv og foretrekker et rolig liv med puslespill, bøker og te. Dette er sikkert gjenkjennbart for mange barn – har vi ikke alle det der ene familiemedlemmet som kjører sitt eget løp?

Sær tårnseiler

Det er lite som tilsier at Kvist er en fugl, sett bort fra at han ser ut som en fugl og kan fly, og at det ligger en bille i stekepanna på kjøkkenet. Ellers er huset hans innredet som en litt chic hytte som kunne ha tilhørt en hvilken som helst middelklasse-familie. Kvists foretrukne aktiviteter er også veldig menneskelige. Nå er det jo et poeng i boka at Kvist unndrar seg fellesskapet med de andre tårnseilerne, og dermed fungerer det antropomorfe, eller menneskelignende, ved Kvist som et fremmedgjørende trekk.

Men kanskje kunne det vært spennende dersom fugle- og menneskeliv var mer integrert. En fugl trenger åpenbart ikke potteplanter, gardiner, peis og lesebriller. Og effekten av å utstyre Kvist med disse remediene er jeg usikker på. Selv om det er fint med visuelle detaljer leseren kan undre seg over i en bildebok, synes jeg tingene til Kvist er litt for kjedelige, de risikerer å gli umerkelig inn i bakgrunnen. Dette er ikke gjenstander som barn har noe særlig forhold til, annet enn at de i beste fall finnes som kulisser i deres egne hjem. Hadde Kvist vært mer barnlig, spilt dataspill og spist godteri eller noe, hadde menneskeliggjøringen kanskje hatt en tydeligere funksjon i form av gjenkjennelse eller identifikasjon.

Scrooge i fugleversjon

Videre utvikler relasjonen mellom Kvist og Krokus seg på reisen. Det starter med at Kvist er skeptisk og helst bare vil følge Krokus et lite stykke. Når Kvist finner ut at Krokus har tatt med seg et av puslespillene hans på reisen, når konflikten sitt høydepunkt. Men etter at Krokus har reddet dem ut av en farlig situasjon og de nesten er framme i Zimbabwe, beklager Kvist at han var streng med Krokus, og finner også sin plass i fellesskapet med de andre tårnseilerne. Historien om Kvist kan leses som en slags mildere og forenkla variant av Dickens’ fortelling om Scrooge; den sure onkelen som ender opp som filantrop etter å bli konfrontert med hva slags konsekvenser oppførselen hans egentlig har. Kvist er på langt nær like fæl som Scrooge, og møter heller ingen spøkelser, men han blir likevel en litt bedre versjon av seg selv etter å ha ofret noe for et annet menneske. Eller fugl, da.

Vakre fugleperspektiv, utydelig pedanteri

Illustrasjonene i boka veksler mellom å dekke hele oppslaget, altså to sider, mens det noen steder er delt i to, det vil si at én illustrasjon fyller én side i stedet for at begge sider er en del av samme illustrasjon. Noen steder er også én side delt i flere mindre deler, noe som gir disse partiene et tegneserie-aktig preg. Jeg foretrekker oppslagene der begge sider er del av samme illustrasjon. Oppslagene der Kvist og Krokus flyr høyt over ulike landskap er spesielt flotte. Disse oversiktsbildene fra fugleperspektiv (bokstavelig talt!) gir en følelse av at en selv seiler høyt over landoverflaten ved siden av tårnseilerne. Særlig oppslaget med Viktoriafallene er nydelig tegnet, den buede horisontlinja etterligner jordklodens krumning, og oppslaget inneholder detaljer, for eksempel en regnskur som ligger lavt over jordskorpa til høyre i bildet.

De delte oppslagene opplever jeg imidlertid som tettpakka med informasjon, de enkelte tegningene kunne godt ha stått mer alene. Det gir litt mer ro over høytlesningen. Og når teksten går over i det mer tegneserie-aktige, blir det uklart hvem den er henvendt til. Subtiliteten i tegningene og den voksnes irritasjon over et barn som roter, tror jeg ikke er tydelig nok for barneleseren. Dessuten er jo ikke rot eller søl noe barn bryr seg om. Derfor virker Kvists irritasjon over Krokus, og grunnlaget for den lange ferden litt umotivert. Kvist er tydelig ganske pedantisk og pirkete, men det må nesten en voksenleser formidle i høytlesninga for at det skal komme tydelig nok fram.

Engasjerende reiseskildring

Boka har en pedagogisk målsetning om at leseren skal lære om trekkfugler. Den byr på et lærerikt innblikk i hvordan tårnseilere lever. Sånn sett fungerer den også som en relativt engasjerende reiseskildring, med innslag av faktiske geografiske steder som er realistisk illustrert. Når boka likevel ikke sitter helt for meg, handler det om at jeg ikke opplever at bokas prosjekter eller målsetninger er integrerte nok. Og Onkel Kvists pedanteri kommer ikke tydelig fram for å motivere handlingens omdreiningspunkt. Vålaug har kanskje villet flere ting på en gang, og det bærer boka også preg av. Til tross for flere fine illustrasjoner og en søt fortelling blir likevel Kvist og krokus et ikke helt vellykket forsøk på å kombinere læring og moro.

«Dinosauren som ville bli sjørøver»: Morsomt om å følge drømmene sine

I Dinosauren som ville bli sjørøver av forfatter Sverre Graff og illustratør Allan Grønseth Ohr, møter vi, ikke overraskende, en dinosaur som vil bli sjørøver. For å oppnå dette, oppsøker dinosauren Slips-Hansen, en mann som jobber i en slags arbeidsformidling. Hos Slips-Hansen blir han imidlertid møtt med et klart og tydelig nei til sjørøveri som karrierevei, og en oppfordring om å prøve andre mer realistiske alternativer. Slips-Hansen sender dinosauren ut i flere praksisopphold på ulike steder, men dinosauren klarer ikke å holde på noen av jobbene.

Etter mange mislykkede forsøk prøver dinosauren seg til slutt som kjøkkenhjelp på kafeen, og plutselig en dag dukker det opp en sjørøver blant gjestene. Sjørøveren har imidlertid veldig lys stemme og får ikke til å skremme noen når han er ute og røver. Da han hører hvor høyt og skummelt dinosauren kan brøle, spør han ham om han kan tenke seg å seile sammen med ham, slik at han kan brøle og skremme når sjørøverne skal røve. Omsider blir altså dinosauren sjørøver, til tross for at Slips-Hansen prøver å stoppe ham. Og da sjørøverskuta også viser seg å trenge en regnskapsfører, rekrutterer dinosauren Slips-Hansen til skuta. Og så røver de lykkelig sammen alle sine dager.

Kjedelig voksenverden, kjedelig mannsrolle

Det er mye som sitter godt i denne boka. Den er morsom og underfundig med innslag av språklek, som når ordet urimelig brukes bokstavelig om to ord som ikke kan rime. Slips-Hansen er med sitt lange slips en slags portvokter mot voksenlivet, og slipset er en tydelig markør for den kjedelige voksenverdenen, og kanskje primært for en kjedelig mannsrolle. Oppbyggingen av historien, at dinosauren prøver seg på ulike jobber som han mislykkes med, er forutsigbar, men i denne fortellingen synes jeg det fungerer godt. Forutsigbarheten forbereder leseren på den hen skal møte, og gjentagelsene av dinosaurens fiaskoer gjør også historien morsom.

Vittig om idealer

Illustrasjonene er humoristiske og vekslingen i perspektiver skaper en fin dynamikk. Det er flere fine detaljer i illustrasjonene, som at Slips-Hansen har laget små tegninger i margen på notatene sine. Eller et musehull som ser ut som inngangspartiet til et vanlig hus. Til forskjell fra Vålaugs detaljer som i stor grad tilhører voksenlivet, og etter mitt syn lukker fortellingen, bidrar Ohrs detaljer til å utvide den. Man kan undre seg over hvordan musas liv ligner vårt eller diskutere Slips-Hansens tegneglede.

Mange av Allan Grønseth Ohrs øvrige arbeider er av det mer groteske slaget. Han har tatt et snev av den ville streken med seg inn i bildeboka, noe som gir tegningene spenst og liv. Hvis jeg skulle innvende noe når det gjelder illustrasjonene, måtte det være at jeg ønsker meg flere vittige detaljer. Flere visuelle digresjoner som gjør at man kan undre seg over elementer som ikke nødvendigvis samsvarer med hovedplotet.

Stor og klumpete – og får det til

Jeg leser også Dinosauren som ville bli sjørøver inn i manns- og guttediskusjonene som har pågått de siste årene. Det er kanskje å trekke det langt, men i denne boka er i alle fall et par av veldig mange fire år gamle gutters sterkeste interessefelt representert: dinosaurer og sjørøvere. Og når dinosauren nektes å leve ut drømmen sin om å være sjørøver, men skal presses inn i mer fornuftige yrker, går mine tanker til diskusjonene om gutter som faller ut av skolen og manglende framtidsmuligheter for disse.

Dinosauren er en stor og klumpete kar som slett ikke passer inn i noen mal, og særlig dårlig passer han til å bli sjørøver. Boka tematiserer at man ikke må slutte å håpe og drømme, og ikke være redd for å prøve å få til det man ønsker, selv om omgivelsene mener det ikke passer for deg. Dette er et budskap som egner seg for barn av alle kjønn, men som også kan oppleves som en replikk inn i diskusjonen om maskuline idealer. Ohr og Graff har laget en rar og morsom bok som viser at det kan gå bra selv om man ikke er flink til alt.

Periskop informerer: Kristin Buvik Sivertsen er forfatter og gir ut skjønnlitteratur for voksne på Cappelen Damm. Boka Kvist og Krokus er utgitt på samme forlag. Opplysninger om denne bindingen nådde ikke Periskop før anmeldelsen var levert. Sivertsen har ingen tilknytning til redaksjonen for barnelitteratur på Cappelen Damm og vurderes derfor ikke som inhabil når det kommer til denne utgivelsen som hun anmelder.

Periskop beklager det inntrufne.