Vårens debutanter: Fabler til forundring

«Hvit»: Pedagogisk vellykket og formsikker debut

Søstrene Silje Hansen Flemmen og Jannicke Hansen debuterer som henholdsvis forfatter og illustratør med fabelen Hvit. Bildeboken handler om de to sorteringsarbeidere Sky og Skare som plikttro og fast sorterer bort uregelmessigheter fra fabrikken. En dag støter de på en mangefarget gåte som det ikke går an å stue bort.

Silje Hansen Flemmen arbeider til daglig som sang- og teaterpedagog, og opprinnelig skulle idéen til Hvit brukes i et teaterstykke. Å lage bildebok av materialet, er vellykket. I Jannicke Hansens tegninger kommer konseptet virkelig til sin rett.

Estetisk univers

I boken beskrives et grått univers som er vakkert å se på i form og tekstur, men som mangler farger og varme. Når det pipler frem en fargeklatt i det minste av fabrikkrørene, reagerer hovedpersonene med frykt og forsøker på ulike måter å kvitte seg med gjenstanden. Men det motsatte skjer: Fargene spres som stråler av lys og som utflytende spor i sneen. Til slutt er fargeklatten en integrert del av boken.

Det ukjente elementet bringer fargene rød, grønn og blå til boken, og på forsiden danner de samme fargene tittelen Hvit. I lysfargesystemet RGB er ikke hvitt én enkelt farge, men kombinasjonen av nettopp fargene rød, grønn og blå. Så enkelt kan et viktig poeng formidles: Mangfoldet av farger er en forutsetning for å se klart.

En av styrkene ved Hvit er at boken kan tolkes på flere måter. I pressemeldingen står det at boken handler om sorteringssamfunnet, og slik kan man godt lese den. Men den kan like gjerne handle om integrering. At ikke alt som er fremmed er av det onde, er et poeng som er lett å skjønne bare ved å se på bildene. Fremmedelementet viser seg å være til berikelse.

Kjent og ukjent

Hvit er godt bygget opp mot målgruppen med innhold som er lettfattelig og åpent. Språket er kvikt, med enkle setninger og lydeffekter som er morsomme å si høyt. Når fargedingsen kommer til syne for første gang, lyder det «Skrangle-rangle-plopp!». Silje Hansen Flemmens beskrivelse av daglige rutiner som tannpuss og håndvask gjør det velkjent og trygt for de yngste leserne å følge de snodige hovedfigurene.

Jannicke Hansens særpregede tegninger drar det i motsatt retning og tilfører spenning, humor og dramatikk ved hjelp av isometriske former, keitete kroppsspråk og stemningsfull bruk av lys og mørke. Teknikken er preget av fargeblyant, uten at det blir lyst og lett av den grunn. Jannicke Hansen bruker en kombinasjonsteknikk hvor hun først maler fargefeltene med gouache-maling og til slutt tegner over med en blanding av fargestifter og fettstift. Det er i det siste og ytterste laget bildene får detaljrikdom og liv.

Samarbeidet i Hvit er godt, med en fortelling og et konsept som berikes av gode tegninger. Illustrasjonene i boken bidrar til å realisere tekstens potensiale.

«Robin og planeten»: Scener fra en film

Regissør og manusforfatter Johan Kaos debuterer som barnebokforfatter med boken Robin og planeten, som er basert på hans kommende kortfilm Globus. Med seg har han bildebokillustratør Bård Sletvold Torkildsen, som også arbeider som konseptillustratør. Torkildsens uttrykk er inspirert av animasjonsfilm.

Grunnidéen til Robin og planeten er fascinerende. Tenk å finne en svevende planet i skogen! Enebarnet Robin tar den lille kloden med seg hjem og pleier den i garasjen, i skjul for foreldrene som er oppslukt av krangel. Men hva skjer når hun tilfører planeten batterier og strøm?

Stakkato øyeblikksmagi

Torkildsens illustrasjoner tar mange av situasjonene i fortellingen på kornet med uttrykksfulle og fine skildringer av hovedpersonen. Samtidig virker det filmatiske preget i boken til dels mot sin hensikt, da illustrasjonene ligner stillbilder fra en film. Uten musikken og bevegelsene man normalt forbinder med animasjonsuttrykket, blekner boksidene noe. Hoppene mellom mange av bildene er for lange, slik at man blir avhengig av teksten for å forstå hva som skjer mellom scenene, og uttrykket blir lite dynamisk.

Illustrasjonene til Robin og planeten fungerer trolig bedre på skjerm enn på papir. Mange av dem er badet i et magisk skjær som skaper stemning, men som samtidig gjør det vanskelig å se hva som skjer i de mørklagte detaljene. På omslaget kommer derimot Torkildsens illustrasjonsstil til sin rett, med finere trykk og bruk av spotlakk.

Kaos´ tekst er tett på hovedpersonens perspektiv på omgivelsene, men den utelater å forklare den øvrige handlingen. Det som skjer utenfor Robins hode er vanskelig å få øye på uten å granske bildene og lete etter sammenhenger.

Mens Robin fordyper seg med planet-eksperimenter i garasjen, pågår en mulig skilsmisse mellom foreldrene, noe som er visualisert med mutte blikk, skrikende ansikter, pakking av flytteesker og besøk av en megler. Hintene om dramaet mellom foreldrene er subtilt fortalt. Den bakenforliggende historien risikerer dermed å gå noen barn over hodet.

Fabelaktig grunnidé

De fleste av boksidene kretser rundt hovedfigurens interaksjon med den skadede planeten. Ideen med å gjøre kloden liten og lik et skadet dyr er både sterk og original. Beskrivelsen av eksperimentene Robin gjør med planeten byr på flere ladede øyeblikk som er velegnet til å speile den pågående klimakrisen.

Scenene mellom Robin og planeten viser en sårbar planet som blir påvirket av menneskelig aktivitet og et lite barn som ikke helt har lært seg rekkevidden av sine handlinger.

Et spennende poeng er at i forsøket på å gjøre tingene bedre, skaper hovedpersonen ytterligere problemer for den skadede planeten. Som det står i boken: «Noen ting fungerer bra. Andre ting ikke fullt så bra.» Tilførselen av strøm fører til slutt til et stort smell.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Planeten som forsvant

På sitt beste gir Robin og planeten et fascinerende skråblikk på menneskers innvirkning på klodens tilstand. Samtidig er det et problem at slutten ikke følger opp dette konseptet.

Når bakgrunnshistorien om skilsmissen trer frem som hovedfortelling mot slutten, oppleves det som et antiklimaks. Blar man bakover, starter det riktignok med at hovedpersonen rømmer fra det hun frykter er en ubehagelig beskjed. Men hele denne sekvensen er uklar og langt bak i hukommelsen når man kommer til slutten.

Hvordan det gikk med den vesle planeten er et spørsmål som står igjen ubesvart. Kanskje den ferdige filmen gir flere svar.