Vårens debutanter: Tenåringens møte med livets første rulletekst

Tittelen på Teuta Dibranis debutroman Hvis dette var en film henviser til filmklubben EA Films, en Instagram-konto som i romanen er drevet av to tenåringer, Arta og Elise. Via Instagram formidler de filmkritikk gjennom innlegg og såkalte reels. Livet til forteller-jeg Arta virker trygt og er fylt av fremtidsforventninger. Men når familien står foran en potensiell tragedie og tosomheten med bestevenninna Elise trues, settes hennes kontrollerte følelsesverden i fare. På utsiden fremstår Arta som både behersket og uten store fakter. Men inni henne raser følelser som truer med å trenge seg frem, opp og ut. Slik hun formulerer det selv:

Jeg får lyst til å gråte, til å vrenge ut hele innsida mi og kaste den i søpla. Knyte posen og legge den utafor døra så jeg husker å kaste den om morgenen.

Relasjoner og stereotyper

Selv om sosiale medier setter tonen for boka, er dette først og fremst en fortelling om mellommenneskelige relasjoner som de aller fleste kan kjenne seg igjen i. For jeg-fortelleren blir verden snudd på hodet da familieflokken og venneflokken møter livets små og større utfordringer.

Arta er den nokså pliktoppfyllende jenta som holder mye inne for å gi andre plass. Etter hvert som romanen skrider frem med sine korthugde kapitler, blir leseren trukket inn i et hverdagsdrama man kan relatere seg til. Hvem har ikke opplevd familiære kriser og vennskapsforviklinger på et eller annet nivå?

Det er mye pent å si om Teuta Dibranis første bok. Den besitter en fin språktone og glimter til med et knippe virkelig snappy formuleringer. Beskrivelsen av Artas albanske familie ymter om stereotypier om og forskjeller mellom innvandrerfamilier og etnisk norske familier. Dette går både på forventninger til gutter og jenter i familien, men beskrives også godt (og sarkastisk?) når Arta får høre at Elises foreldre skal skille seg. Arta sier:

Jeg ville klikke hvis mamma og pappa skulle skilles. I et lite øyeblikk tar jeg meg i å lure på om det er derfor pappa vil ha meg med hjem, men jeg slår det fra meg. Utlendinger skiller seg ikke.

Betydelig litterært talent

Forfatteren skriver balansert frem en handling som både virker troverdig og virkelig. Rent språklig byr boken på mange høydepunkter. Små, treffende betraktninger som vitner om et betydelig litterært talent. Deler av dialogen mellom Arta og hennes familie er skrevet på albansk, og dette er et fint grep. Selv om leseren ikke nødvendigvis forstår albansk, gir de korte språkdykkene troverdighet til historien. Vi får også historien om Artas vennskap med Elise og deres felles lidenskap for film og prosjektet EA Films. Men overgangen til videregående betyr også nye vennskap og trusler mot Tuppen og Lillemor-tosomheten fra ungdomsskolen. For vennskapet settes på prøve. Om relasjonen mellom Arta og Elise kommer det herlige innstikk som dette:

Jeg nikker og Elise er i hundre… Ariana Grande spiller lavt i bakgrunnen. Dette minner så sykt om sånne tenåringsfilmer der de har det hel fint i starten, før alt går til helvete.

Stilren og lavmælt

Hvis dette var en film er en stilren og gjennomført fortelling av det lavmælte slaget. Særlig Arta skrives frem med varme og innsikt. På dette planet er Hvis dette var en film vellykket. Måten forfatteren skildrer hennes lille, store kamp på er både troverdig og sterk. Uten store fakter eller stort ytre drama, blir Arta levende for leseren i møte med sine egne følelser. I et særlig fint avsnitt blir vi med inn når det koker over for den ellers kontrollerte Arta:

Jeg puster så fort. Brystkassa går opp og ned. Jeg vil krangle. Jeg svelger, og det tordner inni meg. Da lukker mamma døra forsiktig igjen. Sinnet mister mening når hun ikke er her for å ta det imot. Jeg blir bare sittende der og føle meg dum. Kanskje trist også, men mest dum.

Fint sett

Familien skildres med varme og kjærlighet, men også disse relasjonene blir satt på prøve når Artas mor blir syk. Familieskildringen tar opp litt for liten plass i denne hundre og førti sider lange boken. Det er synd, for det ligger mye uforløst potensial i skildringen av Artas bror Agron, og ikke minst i beskrivelsen av moren. Aller best skildres faren. Han er godmodigheten selv, har flere jobber og gjør det beste han kan for familien. Her i en kanskje litt mindre flatterende skildring, men åkkesom fint sett detalj:

Fjernkontrollen som basically er en del av pappas kropp, så mye som han knuger på den når han er hjemme.

Faren er hverdagshelten som gjør det han kan for å få endene til å møtes, og som møter barna sine med varme og omtenksomhet. Dette er veldig fint illustrert i boken. Forfatteren sliter mer i relasjonen med Elise og Helene og Johanna fra skolen. De to sistnevnte ønsker å bli med i EA Films. Arta er slett ikke så begeistret for det. Om Johanna sier hun:

Alt låser seg inni meg. Så innmari hun skal drive og presse seg på folk, da. Hun kommer til å skinne i russetida.

På stedet hvil

Dette er bra. Men helhetlig fremstår dramaet mellom jentene rett og slett litt for stakkåndet, litt på stedet hvil. Ved endt lesning blir dette stående tilbake for meg som romanens svake punkt. Artas irritasjon over dem repeteres stadig uten at det fører til noen videre utvikling. Igjen er Dibrani best på å skildre den troverdige Arta. Som når hun opplever press fra to steder, og emosjoner tvinges opp som hun ellers pleier å undertrykke. Også sidefortellingen om en fjerde venninne, Nesrin, forblir uforløst. Og hvorfor så lite film i en bok der deler av handlingen er om en filmklubb og karakterer som elsker film? Dette burde det vært mer av, for der forfatteren integrerer filmreferanser, fungerer det. Det er morsomt og catchy.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Sterke skildringer

Svakheter til tross: Det er noe med språktonen og fortellerstilen som det finnes mye potensial i her, selv om ikke alt er i mål i denne utgivelsen. Så kan man jo også innvende: Er det ikke dette livet handler om i bunn og grunn? De livsforandrende konfliktene og de små intrigene som veves inn i hverandre? Joda, men Dibranis debut mangler handlingsdriv for å stå tilbake som en helstøpt debut. Men med sin fine språktone og evne til å skrive fram et troverdig lavmælt drama for ungdomstrinnet, glimter debutanten til.

Ikke minst er Dibrani sterk i sin skildring av en ungdom som oppdager de farene som truer i livets første fase. Absolutt en fremtidens forfatter.