Vårens debutanter: Livsvalg, manipulasjon og normlek

Ungdomsromaner kan stort sett gjenkjennes på hovedpersonens utvikling. I begynnelsen møter vi en jeg-forteller (i sjeldne tilfeller en tredjepersonsforteller) som er usikker på seg selv, som ikke helt vet hva han eller hun vil her i verden. Når romanen avsluttes, har hovedpersonen funnet seg selv, en eller annen trygghet eller i det minste en vei videre i livet som er verdt å satse på. Dette er en planke som alle vårens ungdomsdebutanter treffer perfekt.

Det som gjør de tre prosjektene interessante er derimot deres personlige vri. Jonas Eide går på vannet er den mest tradisjonelle, men Birgitte Rustad Wegener presenterer en utypisk hovedperson i et utypisk miljø, og hun gjør det med elegant humor og stram dramaturgi. Sytten, snart atten gir et realistisk og vondt portrett av en destruktiv kjærlighetsrelasjon. Andrea Rudland Haave skriver for de eldre ungdommene, men har nok likevel valgt en situasjon og en tematikk som vil ligge langt unna de fleste leserne hennes. Kim Torrejas skriver satire, og Jævla hetero beskriver en virkelighet der forholdet mellom heterofili og homofili er snudd på hodet. Det er kanskje det sprekeste prosjektet, men også det mest uferdige.

«Jonas Eide går på vannet»: Humoristisk observert

Jeg-fortelleren i Jonas Eide går på vannet gir et usympatisk førsteinntrykk. Når kompisen Eskil entusiastisk forteller guttegjengen at han skal bo i Peru neste år, er det ingen støtte å få hos bokas hovedperson. «Peru er det siste stedet jeg ville dratt», sier han og fortsetter: «Det høres bare dølt ut. Hva skjer i Peru, liksom.»

Jonas er ofte drittsekk i denne boka, men Birgitte Rustad Wegener klarer likevel å skape sympati for hovedpersonen sin. Han går siste året på ungdomsskolen og aner ikke hva han vil, mens alle rundt ham har det meste på stell. Sånt blir man sur og smålig av.

Modige valg

Alle vet at tenåringer kan være ekstra ufyselige og dumme. Hjernen er ikke ferdig utviklet, og veien mot selvstendighet er kronglete, fylt med alt du skal oppleve for første gang og alle valgene du skal ta. Det er modig av Wegener å vise fram en tenåring som ikke bare er velmenende, som ikke orker å si unnskyld, som bare rett og slett er teit innimellom, uten at hun verken forsvarer eller fordømmer oppførselen. Forfatteren introduserer også et miljø som vi ikke ser så ofte i ungdomsbøker – en kristen ungdomsklubb i Oslo – men også her uten å gjøre kristendommen til verken et problem eller en velsignelse.

Wegener har siden 2008 jobbet som manusforfatter på flere norske tv-serier, og denne erfaringen synes i scener og replikkvekslinger. Romanen er morsom og lettlest, skrevet i et muntlig, konkret språk. Boka er full av presise, humoristiske observasjoner der hun avslører hvor lett og vanskelig tenåringslivet kan være på én og samme tid. Det kan handle om alt fra den økonomiske forskjellen på folk til lærernes bevissthetsliv, fra kompisgjengens dynamikk til hvilken livsfilosofi du kan lære fra Kardashians. Og selvsagt skriver hun om forelskelse:

Kanskje jeg skulle bli forelsket i Sofie. Var det ikke sånt man skulle bruke ungdomsskolen på? Jeg hadde bare vært forelsket én gang, i hun som jobbet på Carlings på Karl Johan, og jeg følte ikke det telte, siden vi bare hadde diskutert belter.

Vanlig tema, uvanlig eleganse

Wegeners debut leverer kanskje den mest typiske ungdomsboka av vårens tre debutanter, om en helt vanlig ungdom i helt vanlige situasjoner, men hun gjør det med uvanlig humor og eleganse. Alle valgene du må ta i overgangen fra barn til voksen blir presentert for Jonas i en eneste stor pakke, uten at det føles tilgjort eller overlesset. Den røde tråden er hvilken videregående han skal begynne på, men gjennom boka blir han også konfrontert med valg av venner, kjæreste og livssyn, og han sliter selvsagt med foreldrene sine.

Dramaturgien i fortellingen er tett og fin. Når Jonas roter det til, gjør han det på alle fronter samtidig. Han blir uvenner med kompisgjengen, kjæresten Sofie og forelskelsen Jessica samtidig som han trekker seg fra teatergruppa og antyder overfor sin sjokkerte mor at han kanskje ikke vil møte på opptaksprøven til dramalinja. Jonas innser at han har gjort absolutt alle forbannet: «Alt var min egen feil. Likevel hadde jeg aldri syntes så synd på meg selv.» Konfliktene løser seg på sannsynlig vis, men bokas avslutning er åpen. Slik understreker Wegener at ikke alle valg er sikre – vi kan ikke vite hvordan det går.

Det jeg derimot kjenner meg trygg på ved endt lesing, er at Birgitte Rustad Wegener kan skrive ungdomsromaner – til og med av det morsomme slaget. Jeg håper hun skriver flere.

Les Periskops anmeldelse av Superheltskolen, som Wegener har vært med på å skrive manus til. 

«Sytten, snart atten»: Smertefull undersøking

Sytten, snart atten følgjer Mia gjennom det destruktive forholdet til ein ti år eldre mann. Skodespelar og formidlar Andrea Rudland Haave skriv med andre ord for dei unge vaksne. Eg-forteljaren hennar har droppa ut av vidaregåande og jobbar i barnehage. Korkje situasjonen ho er i, eller situasjonen ho kjem i, vil vere noko fleirtalet av jamaldringane hennar kan kjenne seg igjen i, men Haave maktar likevel å gjere erfaringane til Mia tilgjengelege for lesarane sine.

Eit sjølvbiografisk grep

Ungdommar som les gir ofte teksten verdi basert på kor mykje av det skrivne som er «ekte» eller ikkje. Dei vil vite om forfattaren har opplevd handlinga sjølv. Haave lar Mia skrive dikt og drøyme om å bli forfattar, og ho lar boka avslutte med at Mia sett seg ned og skriv den boka lesarane held i hendene. Det er eit velbrukt knep, men Haave integrerer diktardrøymen i handlinga på overtydande vis: Dikta hennar er det som til sist reddar Mia.

Det fiktive sjølvbiografiske grepet er kanskje også naudsynt for at ungdommane skal tru på dei vala Mia tar. Om ein ikkje har erfaring med å bli manipulert sjølv, kan det vere vanskeleg å godta at ho overser alle dei raude flagga som vaiar framfor auga hennar. For dei som har opplevd liknande, er mekanismane realistisk og presist skildra.

Mia blir først hekta på ein mann som er av og på i interessa si. I den eine augneblinken kjenner ho seg sett og spesiell, i den neste er han umogleg å kontakte. Så skjer alt plutseleg veldig fort: Han vil at dei skal flytte saman. Han vil at ho skal vere berre hans. Så blir det brått slutt, utan forklaring. Når han vil ha ho tilbake, slepp ho alt, utan omsyn til andre, og tenkjer at denne gongen skal ho gjere alt rett. Og då blir mannen verkeleg kontrollerande – med alt det fører med seg av løgn, skuldingar og psykisk vald.

Tett på hovudpersonen

Mannen er namnlaus gjennom heile romanen, og Haave gjer aldri noko forsøk på å forklare han. Romanen er konsentrert om Mia og hennar indre konflikt. Mesteparten av teksten utspeler seg på innsida hennar – ei skildring av tankar og kjensler. Det er sterkt gjennomført, for det blir aldri mangel på dramatikk, og den interne dialogen flyt godt og truverdig.

Gjennom Mia kan vi forstå korleis det er mogleg å bli tiltrekt av nokon som oppfører seg dårleg mot deg. Vi får kjenne korleis det er å både hate og elske nokon samstundes. Vi får oppleve kor smertefullt det er å bli usikker på sine eigne observasjonar og korleis ein byrjar å tvile på si eiga røynd:

Eg drakk då ikkje så mykje i går? Eit par glas med vin? Gårsdagen står så klart for meg. Det var han som var full, sa stygge ting og var ein heilt annan. Det er ikkje noko eg innbiller meg, det kan det ikkje vere.

Når mannen insisterer på at det var ho som var «ufin» og ber ho om «ei unnskyldning», så gir Mia etter. Lesaren blir fortvila og forvirra saman med ho.

Det er ikkje mannen som er fienden, det er Mia sjølv. Først når ho blir klar over kven ho er og kva ho vil, kan ho bryte ut av relasjonen. Slik sett handlar kanskje boka mest om å verdsette vennskap, oppdage gode sider ved eigen bakgrunn og få trua på eige framtidsprosjekt – manipuleringa er ikkje hovudsaka, men bidreg til å sette livet i perspektiv. Haave har uansett markert seg med ei heilstøypt og sår forteljing.

«Jævla hetero»: Umoden debut

Kim Torrejas er den minst erfarne skribenten av de tre debutantene. Han jobber til vanlig som lærer og har daglig kontakt med målgruppa. I den grad kjennskapen synes språklig, er det i en litt overforklarende, anstrengt ungdomsskolestil. Jeg-fortelleren Ask tøffer seg med bannord, overdrivelser og halvgode metaforer fra første side:

Noen timers kjøretur unna hovedstaden finner du Vrangvik – en liten drittby som utgir seg for å være en skjult perle, men egentlig minner mer om en murstein. Folka her ser ut som de har hoppa rett ut av en brosjyre for «det perfekte samfunn», du vet, rynkefrie klær, nypussa sko, og ikke et hårstrå på avveie. Og så de smilene, Psyko-smilene, som jeg og Nicki kaller det. Folk smiler liksom unaturlig bredt, som om de nettopp har fjerna tannreguleringen ellerno. Og på hver jævla flaggstang vaier regnbueflagget i vinden.

Det skal sannsynligvis være morsomt, men for meg blir denne teksten utmattende å lese.

Godt konsept

Den grunnleggende ideen er derimot god. I Torrejas’ alternative virkelighet er niendeklassingen Ask i ferd med å oppdage seg selv som hetero. Han oppretter konto på heteroappen Whispr, er hemmelig forelsket i den nye nabojenta Lærke og lengter etter det frie heterolivet i hovedstaden. Ved å snu rollene på hodet kunne forfatteren gitt et skråblikk på hvordan det er å være skeiv i dagens Norge. Dessverre er universet i Jævla hetero for svakt utviklet og inkonsekvent. Debutanten burde fått mer hjelp fra forlag og redaktør til å oppdage logiske hull og skape en tydeligere bakgrunnshistorie.

Prosjektet skal ha tatt inspirasjon fra syttitallsklassikeren Egalias døtre av Gerd Brantenberg, der kvinnene har makten og undertrykker mennene. De to bøkene er parodiske og karikerte på samme måte: Kvinnene hos Brantenberg framstår som langt verre tyranner enn virkelighetens menn, og de homofile hos Torrejas er langt mer sneversynte enn virkelighetens heterofile. Men der Brantenberg har en gjennomarbeidet samfunnsstruktur, leker med kjønnet språk og forklarer hvordan nasjonen Egalia oppsto, framstår Kveerlands grunnvoller uferdige og vaklende.

Flere mangler

Det kan se ut som Torrejas har bestemt seg for at kjønnsnormene i Kveerland skal være harde og uoverstigelige. De lesbiske jentene henger på basketbanen og øver på slam dunks, mens de homofile guttene er redusert til sladrekjerringer. Likevel snakkes det om Barbie og Jen, ikke Bernard og Ken, og Den lille havfruen er forelsket i prinsessen, selv om det ville vært mer naturlig (innenfor universets logikk) at det var en havmann og en prins.

Det er i tillegg mye som ikke blir forklart. Hvorfor har heterofobe land forbud mot hodeplagg? Hvordan oppsto regnbueklinikkene der heterofile par donerer bort barna sine til gode homoforeldre? Hvorfor er regnbueflagget symbolet for et land og en religion som til de grader undertrykker mangfold?

Også små detaljer i denne romanen lugger. Forfatteren kaller kaniner for gnagere (noe de ikke er),  beskriver ikke-eksisterende tarotkort og misforstår reglene i bowling. Dette er enkle faktafeil som Cappelen Damm burde luket vekk. Utgivelsen framstår som ubearbeidet, og det er ekstra synd når det handler om en debutant.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Treffer på kjernen

Heldigvis treffer Torrejas på kjernen i ungdomsboksjangeren. Ask er en typisk ungdomsskolegutt som sliter med identitetsproblematikk, foreldre, vennskap og seksualitet, og de situasjonene han kommer opp i, er stort sett gjenkjennelige. Forfatteren er dessuten eksemplarisk når han beskriver det som kunne blitt Asks første seksuelle møte. Den noe eldre Florina som Ask treffer i hovedstaden går forsiktig fram, og når hun skjønner hvor usikker Ask er, sier hun: «Jeg har et forslag. Vi kan fortsette her etter at du har fylt seksten. Avtale?»

Kanskje skulle forlaget gjort det samme? Det er lov å holde igjen til den utvalgte er moden.