– Vi snakker lite om integrering, vi snakker om felleskap

– På Garborgs tid var innflytterne til Oslo fra Gjøvik, Hemsedal og Vestlandet, men nå kommer de fra hele verden.

Liv Hege Skagestad, avtroppende leder for Den mangfaldige scenen, forteller hvordan inspirasjon fra nynorskens store profil, Hulda Garborg, har vært utgangspunkt for et av hovedstadens viktigste teatertilbud for barn og unge.

Inspirert av Garborg-ene ville Den mangfaldige scenen skape rom der et mangfold av barn med ulike bakgrunner fikk sjansen til å uttrykke seg.

– Dette er oppgaven vår: å skape rom for felleskap, rom der man får uttrykke seg, sier Skagestad. Tidligere i år mottok hun sammen med dramatiker og forfatter Camara Lundestad Joof Oslo bys kulturpris for arbeidet de har gjort for barn og ungdom.

Skuffet over kulturlivet

Det er juli og sommerferie når vi skal møte mottakerne av Oslo bys kulturpris, og derfor må vi treffe dem hver for seg – Camara Lundestad Joof før hun får første dose vaksine og forlater hovedstaden på ferie – Liv Hege Skagestad når hun har kommet tilbake fra hyttetur.

Joof har nylig blitt husdramatiker ved Nationaltheatret, der hun akkurat har levert sitt første manus. Hun fikk mye oppmerksomhet for bokdebuten Eg snakkar om det heile tida (Samlaget 2018), men hennes profesjonelle karriere startet lenge før, nettopp med Den mangfaldige scenen.

– Jeg flytta til Oslo for meg selv da jeg var 18 og ville inn i kulturbransjen. Jeg ville bli skuespiller, den brune Ane Dahl Torp! sier Joof lattermildt.

– Jeg har alltid vært politisk engasjert og var med i Antirasistisk senter, Agenda X og Ungdomsfabrikken da jeg begynte å krasje en del kulturkonferanser for å prøve å forstå hvordan kulturlivet hang sammen. Jeg var skuffet over det jeg hadde sett av kulturlivet i mer kommersielle sammenhenger: «Kan du snakke gebrokkent?», «Kan du spille vaskehjelp?», «Kan du spille prostituert?».

I et klasseperspektiv

I stedet for å gi opp, valgte Joof å engasjere seg. Det var gjennom et av de mange frivillige vervene hun tok på seg at hun endte opp på et strategisk innspills-møte med blant andre Liv Hege Skagestad. Hun var i startfasen med å planlegge Den mangfaldige scenen som et barne- og ungdomsteater.

Joof beskriver møtet som en samling godt voksne mennesker med store ambisjoner, der hun kom inn som en litt arrogant 18-åring med ganske hard kritikk. Dette var året før Mangfoldsåret 2008, da regjeringen gikk inn for at kulturlivet i større grad skulle gjenspeile kulturelt mangfold.

Hun mente de burde ansette en ung kunstner som fikk arbeide på egne premisser.

– De kunne ikke belage seg på frivillig arbeid. Vi har et stort klasseskille i kulturlivet, og da blir dugnad fort et middelklassebegrep. Det er ikke alle som har råd til å jobbe gratis, og om teateret skulle være reelt mangfoldig måtte de ta høyde for det.

To uker etter møtet ble Joof oppringt av Skagestad – og tilbudt stillingen.

Bygger tillit

Slik begynte Joof å jobbe med teater ved siden av skolen, og dette ble hennes utdannelse på feltet. Hun forteller at de gikk strategisk til verks for å rekruttere barn fra ulike bakgrunner.

– Vi måtte finne barna der de var. Å annonsere ville vært helt bortkastet for oss, for da når du bare de som allerede driver med teater eller har foreldre som er opptatt av det. Vi fikk til fine samarbeid med ulike barne- og ungdomsskoler. Vi måtte bygge tillit til lokalmiljøene og foreldrene. Det tok masse tid og ressurser, men det fungerte. Vi måtte ha de samtalene, bruke tolk, gi informasjon på flere språk, og alltid være tilgjengelige for dialog. Ikke alle er vant til norsk organisasjonsliv og dugnad.

Den mangfaldige scenen fikk i stand samarbeid med skoler som Møllergata, Lakkegata og Tøyen. De kom inn, både som en del av norskundervisningen og i skolefritidsordningen. Barn som viste spesiell interesse for teateret, kunne bli med videre i kveldsgrupper i Den mangfaldige scenen utenfor skoletid.

– Men det er en lang vei fra Tøyen til Rosenkrantz’ gate for mange. Derfor har vi hatt avtaler med assistenter eller lærere som har fulgt barna fram og tilbake: Hentet dem hjemme og tatt dem trygt med til oss.

En kollektiv kunstform

På kveldsgruppene kan barna og ungdommene få erfaring, ikke bare med å stå på en scene, men med alle ledd i produksjonen: Skrive scenetekstene, bygge scenografi, ta regi og instruere. Samtidig har det vært et stort engasjement fra etablerte kunstnere som har bidratt til arbeidet. For eksempel har Jon Fosse skrevet originaltekster.

– Vi har villet ta barna gjennom alt, et kræsjkurs i alt fra Håvamål til somaliske poeter, gjennom ulike teknikker, lek, improvisasjon. Det handler veldig mye om å hente bevegelsene og impulsene fra barna selv, sier Joof.

Er det noe med teateret som gjør det spesielt egnet til å jobbe med mangfold?

– Teateret er en av de mest kollektive kunstformene der alle kan finne en plass. Vi kan for eksempel sammenligne det med et klassisk strykeorkester, der alle i mye større grad må tilpasse seg en stil. I teateret har du den kroppen du har, den stemmen du har: Det er dette du bruker! Det åpner både for at du får være deg selv, og prøve ut det å være noen andre. Vi har understreket for mange foreldre at svært få av de som går her som blir profesjonelle kunstnere. Uavhengig av hva du skal gjøre videre i livet, er det veldig fint å bli en trygg formidler, kunne stå på en scene, kunne ha diksjon og artikulering.

Et maktkritisk språk

Har det vært en utfordring at det samlende språket skal være nynorsk?

– Vi har vært opptatt av nynorsken som et maktkritisk språk. Vi er veldig interesserte i barnas sosiolekter, de er helt relevante å bruke. Men det har faktisk vært veldig enkelt å bruke nynorsken som skriftspråket vårt. Mange av barna vi jobber med har blitt fritatt   – eller fratatt, kan du si – nynorskundervisningen. Men disse barna har store språkressurser. Noen kommer til oss og snakker fire språk i en alder av 11, ikke sant. Mange av de barna som allerede er flerspråklige, synes det er mye mindre vanskelig å sette seg inn i nynorsken enn barn med norske foreldre, forteller hun.

Manglet mangfold

Noen dager etter møtet med Joof, har vi en avtale med Liv Hege Skagestad. Det er en varm dag, selv om lett regn prikker på markisen over fortauskafeen der vi sitter. Skagestad var Den mangfaldige scenens første initiativtaker. Hun er utdannet ved Norges tekniske høgskole, men brant for amatørteater. Det var sånn hun ble festivalleder for Amatørteaterfestivalen tidlig på 2000-tallet. Festivalen ble arrangert av Det Norske Teatret og Noregs ungdomslag – et samarbeid som ble avgjørende for opprettelsen av Den mangfaldige scenen.

– Under Amatørteaterfestivalen kom teatergrupper fra hele landet til Det Norske Teatret, som jo i sin tid ble skapt av ungdomsrørsla. Vi oppdaget imidlertid at det var få barne- og ungdomsgrupper, og at repertoaret var veldig klassisk. Oversikter viste at det fortsatt var Karius og Baktus som ble spilt mest for barn. Dessuten var mangfold ikke representert i teater for barn og ungdom, forteller hun.

Komplisert å rekruttere

I 2005 var det ny festival, og Ruseløkka skole ble invitert med på et prosjekt. Det var en veldig sammensatt klasse som fylte scene 2 på Det norske teatret. I etterkant spurte en av foreldrene: «Hvorfor har vi ikke dette tilbudet fast? Hvorfor kan ikke barna oppleve denne kvaliteten, og dette mangfoldet av språk og uttrykksformer?»

– Det tente brannen i meg: Dette må vi gjøre noe med.

Skagestad fikk midler til å kartlegge om dette tilbudet virkelig manglet, om deres inntrykk stemte: Var det for stor homogenitet i andre teatertilbud for barn og ungdom?

– Det finnes mange fantastiske tilbud. Men vi forhørte oss likevel, blant annet med Minken Fosheim som hadde sin nydelige teaterskole, og med kulturskolen. Alle sa at de slet med å finne og rekruttere barn fra minoritetsbakgrunner. De kunne godt tenke seg større mangfold, men det kom ikke av seg selv.

Motkulturell arv

Skagestad forteller om tilknytningen til Det Norske Teatret og Bondeungdomslaget. Det kulturelle ståstedet disse organisasjonene ble bygget på, dreide seg allerede på starten av 1900-tallet om å være stedet for innflyttere til Oslo. Innflytterne skulle skape en motkultur, også til det danske. Forfatteren Arnhild Skre kalte Hulda Garborg en nasjonal strateg da hun biograferte denne viktige foregangskvinnen.

– Det Norske Teatret ville jo skape en ny dramatikk. Det handlet ikke bare om å konservere, men å skape. Så Det Norske Teatret var ivrige i å være med, også i Den mangfaldige scenen, helt fra starten av. Bondeungdomsslaget ble likevel en hovedforelder. Det er hit barna og ungdommene kommer ukentlig, til Nynorskens hus, for å lage teater.

Ta imot og gjøre fri

Var det utfordrende å få til reelt mangfold?

– Vi snakker lite om integrering, vi snakker om felleskap. Vi vil ha gode møteplasser for å skape kunst. Vi skal være et teater der den enkelte blir sett og respektert for at jeg er den jeg er. Det skal være et sted der et ord, en bevegelse eller en tone blir til et møte. Vi ønsker å ta imot, gjøre fri og bringe videre. Dette er visjonen og ambisjonene våre. Det rørende er at ungene er så til stede og byr på seg selv, men samtidig får nok støtte i arbeidet til at det ligger en åre av stor kunstnerisk kvalitet under.

Hva betyr det å få Oslo bys kulturpris?

– Det betyr enormt å bli sett. Det gir oss tillit og er med å befeste oss som en institusjon som skal få utvikle seg. Det er spesielt fint akkurat nå som Jon Werede Hope snart tar over som leder for Den mangfaldige scenen, forteller hun.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Nærvær og fellesskap

Skagestad vil fortsette som rådgiver i Den mangfaldige scenen, men leder parallelt et arbeid med å etablere et senter for fortellerkunst i Dale i Sunnfjord. Senteret er tuftet på Jakobs Sandes barndomshjem. Det første de bestemte seg for å gjøre der, var å opprette et barne- og ungdomsteatertilbud også i Dale.

Hva er det med teateret som gjør det egnet til å jobbe for mangfold?

– I teateret er alle fag til stede i ett rom. Teateret er et samfunn i miniatyr. Du må lære så mange ting når du skal stå på en scene: å lytte, være i dialog, forholde deg til en gruppe, stå i lyset, gi andre oppmerksomhet. Det gir en anledning til å ta opp spørsmål som er maktpåliggende å ta opp, enten det er til fryd og glede eller alvor.

Teateret er en kombinasjon av mange uttrykksformer som er overførbare til andre deler av livet, poengterer Liv Hege Skagestad.

– Og så handler det om nærvær. Med alt som er av forstyrrelser, skapes noe som ligner et hellig rom. Når vi snakker om mangfold, så er det også flere familier med minoritetsbakgrunn hvor det å oppleve ting sammen, på tvers av generasjoner, er enda viktigere. Det gjør man i teateret. Selv om barn og ungdom er kjernen i vårt arbeid, handler det veldig mye om felleskap, også på tvers av aldre.