Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Vikingulven»: – En skabbete skinnfell av en B-film

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 29. november 2022

Det trengs ikke sølvkuler for å felle «Vikingulven», en uskummel og totalforvirret sjangerfilm der bare hovedrollen klarer å holde på oppmerksomheten.

I mang et busskur har Osbourne/ulv-hybriden skult mystisk mot meg

Etter mange utsettelser i løpet av pandemien, har regissør og manusforfatter Stig Svendsen endelig sluppet villdyret sitt løs på kino – merkelig nok etter Halloween. Med taglinen «Har spredd skrekk i over 1000 år» og en skogsgrønn plakat der hovedrolleinnehaver Elli Rihannon Müller Osbournes ansikt er smeltet sammen med en rufsete, animert varulv, henvender filmen seg til et bredt publikum med lovnader om kalde gys. Så da jeg så «Vikingulven» på kino i premierehelgen med bare fire andre tilskuere i salen, sa jeg til meg selv at det tross alt ikke har stått på viljen til å markedsføre produktet; i mang et busskur har Osbourne/ulv-hybriden skult mystisk mot meg.

Det oppstår søt musikk mellom Jonas og Thale, men en begynnende romanse blir snart brutt. Foto: SF Studios

Filmplakat til den norske filmen «Vikingulven».

En undersjanger med lite kunstnerisk avkastning

Svendsen har gitt seg i kast med varulv-horror, en undersjanger som sjelden har gitt kunstnerisk avkastning. «En amerikansk varulv i London» (1981) og musikkvideoen til Michael Jacksons «Thriller», begge signert John Landis, er hederlige unntak, i tillegg til «originalen» «The Wolf Man» (1941) med Lon Chaney Jr., satiriske «Ginger Snaps» (2000) og Neil Marshalls brutale «Dog Soldiers» (noen vil også løfte frem Joe Dantes «The Howling» og Neil Jordans kultfilm «The Company of Wolfs»). Varulver har ellers gjort nytte for seg i eksempelvis «Wolfwalkers» (2020), en eventyrlig vakker animasjonsfilm, og «Harry Potter og fangen fra Azkaban» (2003), men der anvendes det metaforiske ved at noen ufrivillig transformeres hver fullmåne til andre formål enn å skremme tilskueren.

Jeg håpet i det lengste at «Vikingulven» sin norrøne vri skulle tilføye noe ekstra – enten tematisk eller visuelt – men noen grove feilvurderinger på manussiden gjør at fortellingen blir stående i stampe, og mulighetene til å utforske og potensielt eksperimentere med sjangertroper ebber gradvis ut.

Svendsen har gitt seg i kast med varulv-horror, en undersjanger som sjelden har gitt kunstnerisk avkastning

Vikingulven


Norsk kinofilmpremiere: 18.11.2022
Sjanger: Skrekk/Thriller
Skuespillere: Liv Mjönes, Elli Rhiannon Müller Osborne, Arthur Hakalahti, Sjur Vatne Brean
Regi: Stig Svendsen
Aldersgrense: 15 år
Distributør: SF Studios

Vikingulven er løs. Jonas vært i nærkontakt med beistet. Foto: SF Studios

Ring han her, han er Norges fremste rovdyrekspert!

Helveteshunden er løs

En høytidelig prolog forteller om en «helveteshund» fra vikingtiden, født av en «kjempekvinne», som ble bragt til norske skoger etter plyndringen av et kloster i Normandie; i norrøn mytologi er fabeldyret best kjent som Fenrisulven. Tusen år senere har beistet etablert seg på tettstedet Nybo, dit 17 år gamle Thale (Osbourne) og familien hennes nettopp har flyttet. En krevende overgang etter å ha vokst opp i hovedstaden, men Thale forsøker å finne seg til rette i de nye omgivelsene. En jevnaldrende gutt, Jonas (Sjur Vatne Brean), guider henne rundt og viser attraksjoner som utsikten Utsikten og bukta Bukta, og til alt overmål bor Thale sammen med hunden Hund i tillegg til lillesøsteren Jenny (Mia Fosshaug Laubacher), stefaren (Vidar Magnussen) og moren, Live (Liv Mjönes), som er svensk og politikvinne.

Det oppstår søt musikk mellom Jonas og Thale, men han ser ut til å ha noe uoppgjort med en venninne, Elin (Silje Øksland Krohne) . Hun ser med forakt på «inntrengeren» en sensommerkveld ungdommen samles for å grille og drikke øl, og stikker til skogs med Jonas for å skvære opp. Innen Thale har funnet dem igjen har det  blitt tussmørkt, og ut av intet blir alle tre brutalt overfalt. Elin blir revet vekk og senere funnet død, mens Thale kommer unna med et bitt i skulderen.

Politiet, med Live i spissen, forsøker å oppklare hendelsen. En klo på åstedet indikerer angrep fra et villdyr: «Hva i guds hellige navn er det der?» spør de seg. En eksentrisk, enarmet krok, Lars Brodin (Ståle Bjørnhaug), advarer på svorsk («jag er fra Norge, fra Sverige, fra Finland») om vikingulvens grusomheter. Han har jaktet den hele sitt «vuxne liv» og insisterer på at «blodslinjen måste kapast» av en jeger med sølvkuler i magasinet – for døve ører. Live blir bare provosert av at han driver gjøn i en så alvorlig stund, og sender skikkelsen på dør.

Men det blir raskt behov for å innhente ekspertise utenfra: «Ring han her, han er Norges fremste rovdyrekspert!» anbefaler en kollega, og snart ankommer zoologen William (Arthur Hakalahti) til Nybo for å løse mysteriet i samarbeid med Live. Etter å ha obdusert liket til tenåringsjenta, rakner alle rasjonelle forklaringer.

Parallelt med etterforskningen følger vi Thale, som er preget av hendelsen på flere måter enn traumet i seg selv. Såret ulmer og om nettene våkner hun svett av ekle feberfantasier: «Hvorfor lot du meg dø?» spør offeret, som Thale aldri har vekslet et ord med, fra en bås på skolens toalett. I stedet for å motta støtte og omsorg, rettes mistenksomme blikk mot storbyjenta, som om hun bærer på en mørk hemmelighet og egentlig er medskyldig. Og på en måte får de rett, for ved neste fullmåne er alle fritt vilt.

Etter å ha obdusert liket til tenåringsjenta, rakner alle rasjonelle forklaringer

Thale er preget av møtet med Vikingulven og har feberfantasier om offeret, og flere retter nå mistenksomme blikk mot henne. Foto: SF Studios

Nybo er et komisk stedsnavn, åpenbart ment å ironisere over sånne nitriste, avlange ikke-byer det er så mange av i utkant-Norge

Detaljert fiksjonsunivers

Nybo er et komisk stedsnavn, åpenbart ment å ironisere over sånne nitriste, avlange ikke-byer det er så mange av i utkant-Norge, fra Bø og Tokke til Valdres og Hov i Søndre land. Tenk byggefelt fra syttitallet, forsamlingshus med furupanel, grillkiosker med solblekede menyer der Hoffs «opphøgde potteter» fortsatt frontes som en nyhet og pizzarestauranter der maten serveres på flettede kurvfat – alt sammen strødd langsetter en elv og omkranset av spektakulære fjellsider.

Nybo-settingen gir «Vikingulven» særnorsk aksent, og regissøren fortjener kudos for å skape et spesifikt og detaljert fiksjonunivers fra bunnen av. Han får god hjelp av fotograf Trond Tønders fargemettede, teksturerte bilder, som effektivt spiller på kontrastene mellom de naturskjønne omgivelsene og den utpregede kommunale estetikken på skolen, politistasjonen et cetera. Så får man heller leve med replikker som «Jeg elsker Nybo, men det som skjer nå er bare for jævlig».

Regissøren fortjener kudos for å skape et spesifikt og detaljert fiksjonunivers fra bunnen av

Anmelderen fremhever fotograf Trond Tønders fargemettede, teksturerte bilder, som skaper kontrast mellom naturskjønne omgivelser og kommunal skoleestetikk. Foto: SF Studios

En følelse av utdatert nordic noir setter også sitt preg på «Vikingulven»

Retningsløs vikingulv

Men straks premisset er satt, klarer ikke filmen å bestemme seg for hvorvidt den ønsker å legge sin sjel i å levendegjøre Thales transformasjon, eller følge ulvens fotspor sammen med Live og de andre, tilsynelatende helt talentløse, politifolkene. Svendsens forrige fullengder var den nittitallsaktige Tromsø-thrilleren «Kings Bay»(2017), og en følelse av utdatert nordic noir setter også sitt preg på «Vikingulven».

Det konvensjonelle, men potensielt fengende horror-premisset skusles vekk til fordel for en trøttsom krim der politiet hele tiden ligger opptil flere skritt bak publikum. Det er som om Svendsen har glemt at prologen allerede har løst gåten for oss.

Live og rovdyreksperten er dessuten en «buddy cop»-duo uten kjemi som man helst vil unngå å tilbringe tid med. Liv Mjönes’ etterforsker er blek og personlighetsløs. Arthur Hakalahtis rolleprestasjon er køddete over the top på en måte som ikke resonnerer med resten av filmen, og slik deiser den i bakken.

Det konvensjonelle, men potensielt fengende horror-premisset skusles vekk til fordel for en trøttsom krim

Zoologen William dissekerer i «Vikingulven». Foto: SF Studios

Når «varulv-smitten» for alvor begynner å herje med kroppen hennes, skjer prosessene off-screen

Spareknivens spikking

Da er Elli Rihannon Müller Osbourne langt bedre som Thale, og fortellingen burde lagt seg tettere på henne. Med et filmansikt av de sjeldne, klarer Osbourne å fortelle gjennom blikk og mimikk alene, uten å virke kontrollert eller «flink», og som få andre norske skuespillere «jazzer» hun med kameraet.

«Vikingulven» mister momentum hver gang Thales forvandling skyves unna, og jeg fornemmer at budsjettet må ta sin del av skylden for at filmen skygger banen hver gang noe spektakulært er i ferd med å skje. Når «varulv-smitten» for alvor begynner å herje med kroppen hennes, skjer prosessene off-screen, som under en date med Jonas hvor Thale får spasmer og snur seg vekk, for så å returnere med pels og snute (designet på «ulvejenta» minner for øvrig om det vi husker fra «Løvekvinnen», som i likhet med «Vikingulven» er produsert av legenden John M. Jacobsen.)

Straks overgangen fra menneske til varulv er fullbragt, er det endelig duket for action, men også her har sparekniven spikket så grundig at scenene som skal vise en massakre, nesten er borte. På dette tidspunktet trenger vi mer enn illusjonsskapende musikk og lydeffekter.

Saken fortsetter under bildene.

På dette tidspunktet trenger vi mer enn illusjonsskapende musikk og lydeffekter

I følge filmanmelderen burde fortellingen lagt seg tettere til hovedrollekarakteren spilt av Elli Müller Osbourne, for hun har et filmansikt av de sjeldne. Foto: SF Studios

Tilløpene til young adult-underholdning à la «Twilight» er falsk alarm

Uviss målgruppe

Selv om filmen har 15 års aldersgrense, er det lite blod og gørr i Vikingulven, bare noen maltrakterte lik med åpne kjøttsår og en markspist hodeskalle. Det er altså ingen slasher vi har å gjøre med her, og heller ingen body horror.

Varulv som motiv kan symbolisere alt fra rusavhengighet til kjønnssykdommer, men Svendsen har ingen ambisjoner om å være intellektuell. Tilløpene til young adult-underholdning à la «Twilight» er falsk alarm. Elementene av storslagen fantasy, på en bakgrunn av norrøn mytologi, blir en halvkvedet vise, for å si det forsiktig. Så, hva sitter man igjen med, egentlig? Og hvem er dette røret ment for?

Samtaler om målgrupper med reklamespråk fører sjelden noe godt med seg i filmens verden; man ser for seg allmannamøter der regissører blir tvunget til å flate ut visjonene sine og inngå kompromisser for å tekkes investorenes forventninger. Men når «Vikingulven» – et utpreget kommersielt prosjekt – gjør det dårligere enn presumptivt «smale» festivalfilmer (som «Syk pike» og «Triangle of Sadness») i åpningshelgen, føles det tross alt maktpåliggende å snakke om hva slags demografisk gruppe Svendsen & Co har sett for seg å nå ut til. Pensjonister som ikke kan få nok av Wallander på TV?

På papiret er horror en av de reneste sjangrene (definert av Hollywood i gullalderen, på linje med musikaler, westerns og noirfilmer), men i praksis en paraplybetegnelse og nær sagt umulig å definere utover det helt åpenbare, kroppslige, nemlig at en skrekkfilm skal skremme, på samme måte som en pornofilm skal virke opphissende.

Denne kontrakten med publikum er bindende, men ikke desto mindre kan horror fremkalle et spekter av reaksjoner og følelser. En klassiker som «Eksorsisten» (1973) huskes best for sine sjokkeffekter og ubehagelige atmosfære, men er også et gripende drama om en desperat mor som forsøker å overbevise et paternalistisk helsevesen om at datteren er syk og trenger hjelp.

Så at «Vikingulven» aldri blir skummel, virker nesten irrelevant. Når denne skabbete skinnfellen av en B-film bør spikres opp på veggen til skrekk og advarsel, skyldes det at ingen ser ut til å ha blitt enige om hva man ønsker å lage, hvorfor og til hvem.

Så at «Vikingulven» aldri blir skummel, virker nesten irrelevant

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·