Byggekunstprosjekt med ungdom på Filipstad: – Det har noe med oss å gjøre

I et tidligere kaffelager på Filipstadkaia i Oslo har det i sommer foregått en to ukers workshop hvor elleve bygg- og anleggselever fra Stovner, Hellerud, Kuben og Mysen videregående har vært del av et byggekunstprosjekt. Workshopen er bare begynnelsen på det pågående prosjektet HOW, initiert av kunstner Mia Habib, samt arkitektene Namik Mackic og Eirik Nesheim fra det urbanistiske byrået Counterfactual.

Målet med prosjektet er å gi innsikt og kunnskap om byutvikling til unge mennesker som skal være med på å bygge byen Oslo, men som ellers har liten innflytelse på hvordan byen skal utvikles. Det er et gjennomgående poeng at deltakerne ikke skal fremmedgjøres fra det de skaper. HOW setter derfor søkelys på en kollektiv og intuitiv byggemetode, som hele tiden legger opp til at man skal tenke, kommunisere og handle sammen.

– Våre følelser ligger i disse materialene, sier Hamed (17).

Lokale stemmer og industri

HOW er et mangefasettert prosjekt, og reiser blant annet viktige spørsmål om inkludering, byutvikling og gentrifisering i Oslo. Initiativtakerne bak prosjektet forfekter en historisk og politisk bevissthet i byutviklingen på Økern, gjennom å foreslå transformasjon og tilpasning av bygningene etter lokale behov og stemmer, i stedet for å rive den eksisterende bygningsmassen som vitner om stedets industrihistorie.

Det er et sosialt og historisk bevisst valg fra prosjektledernes side at guttene hovedsakelig arbeider med tremateriale i prosessen. I tillegg til at sagbruk er en del av Økerns historie, forklares materialvalget med at det er enkelt å ta i bruk og at det krever forholdsvis lite forkunnskaper.

– Treverk er på mange måter et demokratisk materiale, mener Eirik Nesheim, prosjektleder fra Counterfactual.

Det selvbygde

Sporene etter kaffevirksomheten på Filipstadkaia hviler over stedet. I den massive bygningen har man i over femti år produsert noen av Norges mest kjente kaffemerker, som Evergood og ALI Kaffe. Nå er enorme kaffebrenningsapparater og meterhøye stabler med kaffesekker ryddet til side for å skape plass til verksted. I disse to ukene med workshop fylles den ruvende kaffebygningen med unge byggeagenter og kunstnere, og her skal det foregå bygging, tegning, dans og foredrag om bærekraftig byutvikling.

Når jeg får møte guttene under workshopen, forteller de meg om byggeprosessen og sine tanker og visjoner om kunst, egen framtid og framtiden til Økern og Oslo.

Med kroppen som målestokk

En av de første oppgavene guttene forteller meg om er en koreografisk øvelse, hvor de med hjelp fra Mia Habib bruker kroppene sine til å lage usynlige linjer i rommet. Disse usynlige linjene blir så tegnet av kunstnerne, og dette blir i sin tur utgangspunktet for byggekunstverket guttene skal skape. Neste steg for byggeagentene er å velge ut materialer til en individuell byggestruktur, eller rot som man har valgt å kalle det. Hamed (17) forteller meg om byggeprosessen som fulgte etter at de hadde fått skissene fra koreografiøvelsen.

– Vi målte lengden av vår egen hofte, arm og høyde, og så brukte vi disse målene når vi skulle sette sammen trekonstruksjonen vår. Deretter plasserte vi alle delene i grupper, slik at det ble en enda større struktur. Det har noe med oss å gjøre.

Hensikten er at guttenes kropper skal være en del av roten de skaper, som en signatur i den større konstruksjonen som etableres etter hvert.

– Vi har villet arbeide med en bygningsmetodikk som handler om å gå innenfra og ut, forklarer kunstnerne bak HOW.

Noe annet enn det man gjør på skolen

Guttene forteller at det er store kontraster mellom måten de arbeider på her, sammenlignet med erfaringer de har fra skolen. Der man på skolen må forholde seg til strenge restriksjoner hva det gjelder byggemetode og materialbruk, har de, gjennom HOW-prosjektets undrende og prøvende byggestil, fått trene på å tenke og skape.

– Det har vært mye selvstendig arbeid. Vi blir av og til gitt en oppgave, men vi får i stor grad bestemme selv: lengde på planker, hvor vi skal lage hull for å låse elementene sammen og slikt. Etter hvert som hver av oss hadde bygd hver vår skulptur av fire planker, skulle vi sette dem sammen, og vi fikk selv bestemme hvordan vi skulle gjøre det. Da måtte vi tenke på hvorfor vi gjorde det sånn, hvordan det skulle se ut, og hva det kunne brukes til eller symbolisere, forklarer Dawid (17).

Når jeg spør Razaq og Ali om det var noen plan bak det de lagde, svarer de:

– Nei, det er sånn kunst er, skjønner du. Man tar det som det kommer, sier Razaq (16).

– Det er meningen at man skal lære på veien, tenke selv, fortsetter Ali (19).

En ung byggeagents drøm

Guttene har mange meninger og tanker om hvordan det er å bo og leve i Oslo i dag. Flere av dem nevner det som en stor drøm å kunne eie et eget sted å bo, og sier at de gjerne skulle bodd i byen de kaller hjem. Hamed (17) er bekymret for fremtiden sin i Oslo.

– Ting blir stadig dyrere i Oslo. Man blir tvunget til å flytte fra det området man bor i. For eksempel var det mye billigere å bo på Tøyen før. Nå har mange ting endret seg, og det er mange flere nye bygg. Jeg bor på Furuset nå, og til og med der er det kjempedyrt. Det er mange som må flytte enda lenger ut av Oslo, spesielt mange med flerkulturell bakgrunn som meg. Mange bor i Groruddalen, hvor det er dårlig økonomi. Jeg ønsker å bo her i Oslo, men om det blir mulig vet jeg ikke.

Flere av guttene vurderer å flytte utenlands som følge av boligprisveksten.

– Jeg vil bare kjøpe meg mitt eget sted å bo, det er drømmen. Det er vanskelig i Oslo. I Norge generelt er det veldig dyrt nå, og det har blitt verre under pandemien. Jeg har tenkt på å kjøpe meg et hus i utlandet, og i Spania kan jeg få et stort hus med hage for mye mindre enn i Norge, sier Javier (17).

Byutvikling og idéer

For å avmystifisere noen roller i byplanleggingen i Oslo, oppmuntrer kunstnerne byggeagentene gjennom en tegneoppgave. Her kan de bidra med egne ideer og visjoner for de eksisterende industribyggene på Økern.

– Forslagene som kommer fra guttene er like gode som arkitektstudenters ideer sine, sier den arkitektutdannede Eirik Nesheim.

Luan (18) foreslår å bevare noe av industrien på Økern, og samtidig lage en ungdomsklubb der. Han undersøker underveis det gjeldende byggets plassering i forhold til skoler og boliger i området, og ser at både Kuben videregående og Ulven-området er i nærheten, før han bestemmer seg for at det er logisk med en ungdomsklubb.

Ashvin (16) foreslår å kombinere importutsalg og torg ved Økern Torvhall. I tillegg til å beholde importørdelen, ser han for seg et bygg med rekreasjonspotensiale, hvor man for eksempel kan finne sitteplasser, gresstak og utsiktsplass.

Få steder å henge

Det blir tydelig for meg når jeg snakker med guttene at mange av dem savner et sted å møtes. Dawid (17) forteller om hvordan han har opplevd tilgangen på steder å henge.

– Jeg mener det er ganske få steder å henge i byen. Da jeg bodde på Tøyen for to år siden var det bare én ungdomsklubb, og den var ment for de yngre, så vi var ikke så veldig velkomne der. Jordalklubben var ganske bra, og man kunne være der selv om man ikke gikk på skole der. Utenom disse er det ganske få muligheter.

Han opplever det som viktig å tilrettelegge for barn og unge i utviklingen av Økern:

– Det er veldig lite å gjøre på et sted som Økern, fordi det bare er et industrialisert område. Jeg vet det, fordi jeg går på Kuben videregående, og reiser den veien hver eneste dag. Det er nærmest bare en stor byggeplass som ikke brukes til noe spesielt. Hvis de hadde skapt noe for barn og unge der, så ville det ha vært helt riktig.

Utstillingsdag

Lørdag 14. august innvies utstillingen på Filipstadkaia. Sagspon fra dagene før er fjernet, og byggekunstverket fungerer som et blikkfang når man kommer inn i bygningen. Konstruksjonen har blitt en slags trefamilie, satt sammen av guttenes individuelle røtter og høvlet rundstokk. Under åpningen får publikum sitte på konstruksjonen mens initiativtakerne introduserer HOW. Byrådsrepresentant Omar Samy Gamal (SV) er også til stede, og han roser den gjensidige kunnskapsutvekslingen prosjektet har lagt opp til.

I rommet ved siden av er gamle arbeidsbenker gjort om til utstillingsbord med bilder av arbeidsprosessen til byggeagentene. Bildene viser aktive gutter som samarbeider, løfter tungt, høvler og pusser. Det er også bilder av guttene i mindre aktive situasjoner, hvor de selv er lattermilde tilskuere under en danseforestilling.

Kunstverkets fremtid er enda ikke avgjort, men det kan virke som at det har mye spennende i vente, blant annet en trefestival i Stor-Elvdal i 2022. Deretter er håpet at man en dag får se og bruke den på Økern.

Som tilskuer under HOW-workshopen, har det vært inspirerende og til tider rørende å få snakke med de unge guttene. Det er tydelig at de har fått et spesielt forhold både til hverandre og til kunstnerne. Dette inntrykket understrekes når Javier (17) forteller meg om hva han synes har vært det beste med byggekunstprosjektet:

– Det beste er båndet vi har hatt til hverandre. Vi kan tulle med hverandre og hjelpe hverandre. Kunstnerne oppmuntrer oss til å snakke og be om hjelp når vi trenger det, så jeg pleier å si til de andre: «Kom igjen, nå! Hjelp til å rydde!» Det har vært fint å kunne lage noe og vise det fram, men båndet har vært det viktigste.