Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Det er ikke kunstens oppgave å være oppdragende

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

mandag 7. januar 2019

Dramatikerne Ester Marie Grenersen og Marta Huglen Revheim har laget ferske scenetekster for barn gjennom programmet SnikkSnakk.

↑ Ester Marie Grenersen og Marta Huglen Revheim er valgt som dramatikerne i SnikkSnakk-prosjektet på Dramatikkens hus. Foto f.v: Haddi Samba, Jon Skille Amundsen.

Ester Marie Grenersen har skrevet «Rikke Petrikke og Ramperommet», som har urpremiere på Oslo Nye Teater i 2019. Hun var med i den første gruppen av dramatikere i satsningen til Dramatikkens hus, SnikkSnakk, som fokuserer på ny dramatikk for barn. Marta Huglen Revheim har skrevet «Bestefarstolen», og er med i den andre gruppen dramatikere som er valgt ut til prosjektet.

 

Periskop: Hvorfor valgte du å skrive dramatikk?

Ester Marie Grenersen: Jeg er utdannet skuespiller, og da er det naturlig å skrive dramatikk, siden det er en sjanger jeg har god kjennskap til. I drama må handlingen være fortettet og gjerne skje innenfor begrenset tid og rom. Jeg legger også vekt på å tegne tydelige karakterer, og gi hver karakter handlingsrom og plass i teksten, så publikum kan bli godt kjent med dem gjennom stykket.

Marta Huglen Revheim: Eg er manusforfattar, utdanna ved Den norske filmskolen, og skriv vanlegvis dramatikk for film og tv. Det var faktisk gjennom eit kurs på Filmskolen at eg vart introdusert for Dramatikkens hus, noko som for alvor vekka mi interesse for å skrive for teater. Når ein skriv for teater, kan ein overlate mykje meir til publikum sin fantasi enn ein kan på skjermen. Det likar eg. Alt kan skje, utan at ein nødvendigvis er avhengig av digitale spesialeffektar eller statistar i hopetall. I tillegg opplever eg at det er større rom for å leike med språket på ei scene enn det er i film og tv.

Jeg vil gi publikum historier og situasjoner der de kan kjenne seg igjen og bli engasjerte. – Ester Marie Grenersen

P: Hva ønsker du å oppnå med det du skriver?

EMG: Berøre og underholde. Gi publikum historier og situasjoner der de kan kjenne seg igjen og bli engasjerte. Jeg ønsker også å si noe om ting som opptar meg, undersøke verden og samfunnet rundt meg gjennom skrivingen, men dette kommer gjerne underveis i skriveprosessen. Først og fremst går jeg etter ideer som inspirerer meg og vekker skrivelysten.

«Rikke Petrikke og Ramperommet» handler om Rikke Petrikke som ikke vil legge seg fordi hun ikke vil gå på skolen dagen etter. Tematisk handler det om voksne, fantasiløse mennesker som forholder seg kategorisk til spørsmål vi har gitt opp å finne svar på. Rikke finner ikke noe utløp for fantasien og nysgjerrigheten sin, og må derfor finne dette utløpet på rommet sitt, blant tingene sine. Rommet blir et grenserom der tingene hennes blir levende. Jeg tror barn lever i en grenseverden mellom fantasi og virkelighet.

MHR: «Bestefarstolen» handlar om fem år gamle Helena som får beskjed av foreldra sine at bestefaren hennar har gått bort, men ho skjønnar ikkje kvar han har gått hen og drar derfor ut på ei reise for å finne han. I dødsannonsane i avisa står det at folk har gått bort, sovna stille inn eller forlatt sine nærmaste. Eg trur redselen for å snakke om døden kan skape forvirring og frykt hos mange barn, og det er dette eg vil ta opp i «Bestefarstolen». Meir generelt håpar eg at det eg skriv kan bidra til meir openheit, og at det kan setje i gong samtalar blant publikum i etterkant.

Ester Marie Grenersen er en av dramatikerne som er del av andre runde med SnikkSnakk-prosjektet på Dramatikkens hus. Foto: Jon Skille Amundsen.

Marta Huglen Revheim er valgt til å være del av SnikkSnakk-prosjektet. Foto: Haddi Samba.

Eg veit vel eigentleg ikkje heilt sikkert kva som engasjerer eit barn, så eg må i grunn berre følgje magekjensla medan eg skriv. – Marta Huglen Revheim

P: Hvor henter du inspirasjon, og hvordan vet du hva som vil engasjere et barn?

EMG: Først og fremst fra egen fantasi og erfaringer, jeg bruker meg selv som utgangspunkt. Men også fra bøker, filmer og annet jeg har kommet over opp gjennom årene og som har festet seg hos meg. Jeg husker godt hvordan det var å være barn, jeg brukte fantasien og hadde et sterkt forhold til tingene mine. Barn har mye overskudd, og deres oppgave er å leke og fantasere og utforske. Det er en grenseløshet i barndommen, en glidende overgang mellom fantasi og virkelighet, og barn forholder seg parallelt til begge deler.

MHR: Det eg skriv for barn har nok røter i historier eg sjølv likte som barn, som til dømes bøkene til Roal Dahl, Tove Jansson og Astrid Lindgren, og filmane av Hayao Miyazaki og Pixar. Ellers blir eg inspirert av folk rundt meg og situasjonar frå kvardagen, i tillegg til film, tv, teater og litteratur. Eg veit vel eigentleg ikkje heilt sikkert kva som engasjerer eit barn, så eg må i grunn berre følgje magekjensla medan eg skriv. Stort sett tenkjer eg at viss eg synast noko er gøy eller spanande, så er det ein sjanse for at nokon andre vil synast det same, også barn. 

P: Hvordan forholder du deg til barn som målgruppe?

EMG: Barn er egentlig det ideelle teaterpublikum. De kan være nådeløse i sin tilbakemelding, men også totalt hengivne hvis man treffer blink. De kommer til teatret med et åpent sinn, og hvis man evner å engasjere dem, gir de seg hen og lever seg inn i historien uten forbehold og med hele seg. Kunsten skal engasjere, og jeg legger situasjoner og handlinger på toppen av en tematikk som engasjerer meg selv. Jeg prøver å bruke humor for å nå gjennom til barna. Det er ikke kunstens oppgave å være oppdragende, det mener jeg veldig sterkt.

MHR: Når eg skriv for barn tenkjer eg ikkje noko særleg over at målgruppa er barn medan eg skriv, men historiene formar seg jo rundt ein hovudkarakter, og ofte er jo denne hovudkarakteren eit barn i barnedramatikk. Eg tenkjer at det å sjå på barn som ei samla målgruppe er litt som å sjå på alle vaksne som ei samla målgruppe. Barn har like forskjellige personlegdomar, interesser, perspektiv og oppfatningar av verda som vi vaksne har. Når det er sagt, er det ein ting barn som målgruppe har til felles, nemleg mangel på livserfaring. Her tenkjer eg at dramatikk kan påverke dei på ein positiv måte, og at dei gjennom teateret kan lære ting om livet.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·