– Du er kjempeflink, Marit Larsen!

Marit Larsen ler. En begeistret tilhører roper over applausen. Sannsynligvis den fineste komplimenten hun kommer på.

– Du er kjempeflink, Marit Larsen!

Et bukk fra artisten, en halv piruett med gitaren over skulderen. 

– Tusen takk, stråler Marit Larsen. Det ser genuint ut. Hvorfor skulle det ikke være det? Et hundretalls barn med sine voksne, badet i ettermiddagssol foran Miniøyas Amfiscene. 

De minste er slitne, det har vært en lang dag. Men stemningen er varm. Motiverte foreldre deler plass på piknikpledd. De støtter de små med fang, hørselsvern og smoothieposer. Litt større barn har klumpet seg sammen foran scenekanten. Det er festivalvibb, rett og slett.

Marit Larsen har et halvtimessett som strekker seg til tre kvarter. Kjente låter som både barn og voksne synger til. Med seg har hun Oslo Strings, og sammen skal de spille på en rekke festivaler i sommer. Piknik i Parken, Trollrock, Risør Kammermusikkfest. 

Marit Larsen passer liksom for alle anledninger. Også for barn.

Mestrer fortsatt kjerneoppgaven

Det er 13 år siden Miniøya inntok Oslo for første gang, initiert av Linn Cathrine Lunder. Fra å være en ren musikkfestival er det blitt en større kulturfestival i Tøyenparken – den største barnekulturfestivalen i Norge.

I år er det musikk, teater, visuell kunst, litteratur, sirkus, standup og dans på programmet. Ansiktsmaling og foodtrucks. Blått sukkerspinn og kaffe fra Fuglen. Et overflødighetshorn av tilbud over en helg i juni. Omtrent 11.400 publikummere er innom til sammen.

Marit Larsen er headliner denne lørdagen, da jeg ledsager en åtte måneder gammel festivalgjenger. Konserten blir vårt høydepunkt. Den er ikke særlig tilpasset barn, Larsen spiller det jeg antar at hun også spiller andre steder i sommer. Det er bare fengende musikk i en setting der barn både får være barn og publikum samtidig. 

Litt trening for voksenlivet, kanskje, men ikke på en restriktiv måte. Ingen blir bedt om å sitte ned eller være stille. Plass til å bevege seg, både til musikken og etter andre, urelaterte behov. Et fellesskap der hierarkiet er slik, fra toppen: Musikken, barna, de voksne. Og de voksne er ikke bare til stede for å «passe på», de er også med. Det er viktig, barn merker sånt.

Det har vært Miniøyas kjerneoppgave fra starten. Profesjonelle produksjoner som tar barnet på alvor. Gode kunstopplevelser på tvers av alder. Selv om denne måten å tenke barnekultur på har spredt seg siden 2010, er det fortsatt ikke selvsagt. På Amfiscenen denne ettermiddagen holder Miniøya blikket på mål og leverer det de lover.

Reklame eller egenverdi?

Det gjelder ikke alle postene på programmet. Miniøya har vært gode til å skaffe relevante samarbeidspartnere og sponsorer uten at det har spist opp den kunstneriske egenverdien. Det er ikke lett – særlig når det er snakk om barn, som har særlig beskyttelse mot en del reklame.

Men noen ganger bikker det over. Overraskende nok er det selveste Nationaltheatrets bidrag som føltes aller mest som reklame i dag. 

Under en kopi av den forgylte buen fra teaterhuset går forestillingen Ibsens ripsbusker (dramatisert av Cathinka Nicolaysen), en kort fortelling om at Henrik Ibsen får skrivesperre. Opptredenen er sponset av Obos, men det er ikke boligbyggerlaget som får profilert seg mest. Nationaltheatret har samlet karakterer fra populære barneforestillinger som Rockeulven, Alice i Eventyrland og Dyrene i Hakkebakkeskogen. Disse må hjelpe Ibsen ut av sperren. 

Litt vittig, men ikke spesielt. Levende smaksprøver. Og kjedelig når forestillingen blir avsluttet med en oppfordring til å komme til Nationaltheatret, liksom for å se ekte teater. Jeg klør meg i hodet mens min festivalgjenger spiser litt gress. Det er irriterende å betale inngangspenger for å se noe som føles som reklame.

Hiphopforvirring

For Miniøya er ikke gratis. Billettprisen er 430 kroner pr. dag, og voksne kommer ikke inn uten følge med barn. Billig i forhold til «voksenfestivaler». Dyrt for familier med flere barn. Men fjorårets rabalder gjentok seg ikke: I år kom barn under to år gratis inn. I fjor måtte babyer helt ned til åtte uker betale inngangsbillett.

Kanskje fordi det er lite spesielt rettet mot de aller minste i år. En annen sponsor er Lillego babyprodukter, og Stelleteltet tilbød både bleier og smoothies for de små. Vi gleder oss til babydans i teltet med Soul Sessions Oslo, men blir forvirret da vi endelig finner riktig telt. Rask reggaeton strømmer fra høyttalerne foran sofakroken – en liten utfordring for dem som prøver å amme – og et knippe smårollinger danser. Noen på egne ben, andre på medbragte armer og skuldre. Men jeg klarer ikke å finne ut om noen leder det hele. En DJ eller danseinstruktør? Er vi for sent ute? Jeg tror ikke det.

Vi danser likevel. Hvorfor ikke. Noen (hvem?) skifter låt. Retro hiphop, Vanilla Ice. Vi fniser og hoppet rundt sammen med de andre. Dansing er jo gøy, selv om det ikke er helt hva vi forventet. Det blir et fellesskap.

Krisesituasjon

Fellesskap. Det er jo den egentlige kjernen i all kultur. Å komme sammen om en opplevelse, å glemme seg selv og gå opp i noe annet, sammen. Barn er generelt flinkere til det enn voksne, er mitt inntrykk. Det gjør at de kan ha gode opplevelser med ting som kanskje ikke er helt finpusset.

The Flying Seagulls er en internasjonal organisasjon som lager underholdning for barn i kriser. De reiser rundt med sirkus, klovning, musikk og akrobatikk til asylmottak, flyktningleirer og barnehjem. Målet er å tilby lek og glede til barn som står i vanskelige situasjoner.

Miniøya er på ingen måte en krisesituasjon. Tvert imot, jeg tror flyvemåkenes deltagelse på programmet er mer for å rette oppmerksomhet mot arbeidet de gjør andre steder, og å oppfordre til donasjoner. Skal man dømme etter engasjementet i teltet, var dette en hit. Og forestillingen fikk meg til å tenke på hvordan kvalitetsparametre flytter seg i ulike kontekster.

Barna strømmer til teltet der en mann i bukseseler, flosshatt og langt skjegg ropte og veivet med armene, som en ringmester på sirkus. De voksne blir holdt på avstand. Barna oppfordres til å danse, rope og delta på scenen. Konseptet er enkelt: Mannen prøver å vise barna at han kan trylle, men forsøkene på magi mislykkes gang på gang, avslørt av barna.

Kvalitet er ikke kvalitet

Det gir god medvirkning, selv om det er løst gjennomført. Etter nærmere 20 minutter er min festivalgjenger på vei inn under en busk bak teltet, mens jeg lurer på om konseptet noen gang skal gå noen vei. En velvillig far har stått lenge på scenen og gjort som han ble fortalt, uten at noe særlig har skjedd. Ingen trylletriks, ingen egentlige vitser. Bare stor kroppslighet og litt slapstick. Men barna er i hundre. 

Da ringmesteren plutselig ser på klokken og roper at tiden er ute, forestillingen er over, tenker mitt kritiske jeg at her manglet det en del på dramaturgien. 50 buende barn er ikke enige. Hvem har rett?

At kvalitetskriterier forandrer seg med kontekst, betyr ikke at barn i flyktningleirer tåler «dårligere» kunst enn barn på festival. Det betyr at det kunstneriske tyngdepunktet flytter seg med formålet. I noen tilfeller, som her, fysisk, fra scenen og ut i publikum. Det viktigste med denne forestillingen er ikke hva som er skrevet i manus, men hva som skjer blant tilskuerne. 

Spørsmålet blir ikke «Hvor god er denne forestillingen?», men «Hvor godt klarer denne forestillingen å gjøre det den setter seg fore for publikum?».

For The Flying Seagulls er svaret veldig godt.

Saken fortsetter etter bildet og annonsene.

Hummer og kanari

Miniøya er hummer og kanari. Både kunstnerisk og kommersielt. Slik må det kanskje være. Skal man holde billettprisene overkommelige og samtidig ha et variert tilbud, må sponsorer få plass. Bidragsytere må få profilere seg selv, til en viss grad. Det er en vanskelig balansegang.

Derfor er det fint å se at kjernevirksomheten – konsertene – fortsatt beskyttes som fullverdige opplevelser. Vi får med oss begynnelsen på Kamaras sett på Amfiscenen. Også hun leverer det hun gjør best, uten kompromiss: Energisk, skinnende popmusikk. Det fører til dansende, hoppende barn.

Behovet for en ettermiddagslur blir imidlertid overveldende før Kamara er ferdig. Men soveforholdene i Tøyenparken er ikke optimale. Vi vandrer langs yttergjerdene på jakt etter nok avstand til bassen fra Amfiet, men hetebølgesolen driver oss ned igjen under trærne foran Nasjonalmuseets sanseinstallasjon, Eventyrskogen. Vi får en halvtime før Ibsens ripsbusker starter opp igjen. Sukk. Litt lite, men vi er vel ikke her for å sove.

Til slutt går vi hjem, litt øre i hodet, med skitne klær og søvnunderskudd. Selv om ikke hver enkelt post er helt på toppnivå, sitter følelsen av å ha vært med på noe fint, sammen med andre, lenge i kroppen. Det er en spesiell opplevelse, som ikke finnes på samme måte for barn så mange andre steder enn på Miniøya. Det er rart hvordan én og én noen ganger kan bli tre.