Miniøyas seier over markedet
Så lenge det offentlige ikke tar hele regninga, og publikum ikke har lyst til å betale tusenvis av kroner for å gå på festival, viser Miniøya vei for både arrangører og sponsorer.
↑ Illustrasjon av Flu Hartberg
Festivaler opererer i grenselandet mellom markeder i fenomenets opprinnelige forstand, som fysiske møteplasser hvor selgere og kjøpere møtes, og kunst i ordets idealistiske forstand, hvor kulturuttrykk utvikles og framføres for meningen alene, fritt fra tanken om økonomisk vinning. Markedsføring mot barn er underlagt særlige bestemmelser. Men når markedet for barnefestivaler øker og festivalene blir stadig proffere, finnes det ingen vei utenom mer sponsing. Kontrasten mellom markedslogikken og idealet om kunst for kunstens skyld kan gjøre at det kommersielle blir stående i veien for det kunstneriske og for den totale festivalopplevelsen.
Gipp du glipp av denne? Flinkisfestival og storkapital
Miniøya, som kaller seg for «barnas festival», har klart å sjonglere markedslogikken og kunstlogikken på en måte som både publikum, artister og sponsorer kommer godt ut av. Til tross for at «hovedpartnerne» DNB og Rema tydelig er til stede, og at den tredje, Matstart, er PR-apparat for Opplysningskontoret for egg og kjøtt, blir festivalen aldri klamt preget av det kommersielle.
Fra Miniøya 2016. Foto: Gundersen og Meg / Miniøya.
Opplading med Kulturfest Tøyen
Forut for helgefestivalen Miniøya den 11. og 12. juni var det to dager med «Kulturfest Tøyen». Festen var arrangert av Miniøya i samarbeid med Den kulturelle skolesekken, og med utdanningsetaten i Oslo som viktig organisator. Vi var der torsdag, dagen da 9. trinn og tredjeklasse i videregående skole var publikum. Stemningen var så god at vi ble enige om der vi gikk rundt under en skyfri himmel, at dersom vi hadde vært utsendinger fra en fremmed planet, måtte rapporten tilbake til moderplaneten ha blitt at i Oslo rådet den perfekte balanse mellom elementene, uansett hvilken sfære de var hentet fra. Sola skinte, ungdommen dansa, prata, opptrådte, spiste, sang, vevde, lagde vennskapsbånd, gjettet notene på Take on me og viste kildesorteringskunnskapene sine ved å kaste baller i riktig hull. Ikke en kontrovers var i sikte noe sted. Elevene inviterte lærerne med på hip hop-dansing, og det så ut til å være full forbrødring mellom elever på tvers av kjønn, alder, etnisitet og hodeplagg.
Scener med gitarbasert rock så ut til å skape en viss differensiering i publikummet, mens sanitetsboden var den eneste som virkelig sto ensom, ubesøkt og alene på festivalen. Rema delte ut mat, Matstart holdt kurs i matlaging og den tredje hovedsponsoren, DNB, var først og fremst til stede som en logo på de krumbøyde ryggene til søppelplukkerne som sørget for at bananskallene fra de utleverte matposene ikke ble liggende lenge på bakken. DNB sto riktignok også bak de mest populære og køskapende tilbudene på festivalen, idet de arrangerte vennebåndfletting og tilgang til en fotominneautomat. Påtrengende ble sponsorene aldri, kanskje fordi de gjennom utlevering av mat og bortrydding av søppel så ut til å sette smidig arrangementsavvikling framfor egen posisjonering.
Kulturfest Tøyen er en del av skolens tilbud og er derfor underlagt reglene i opplæringslova om at «[s]koleeigaren skal sørgje for at elevane ikkje blir utsette for reklame som er eigna til å skape kommersielt press, eller som i stor grad kan påverke holdningar, åtferd og verdiar». Den eneste muligheten for å svi av penger meldte seg da også først på vei ut av festivalområdet, der en tigger utkledd som Mikke Mus hadde stilt seg opp med hatten foran seg. Miniøya har derimot større muligheter for å trekke inn det kommersielle. Riktignok lover de at de «tar barn på alvor i alle ledd og holder samme kvalitet som voksenfestivaler. Miniøya arrangeres på barnas premisser». Et slikt løfte utelukker ikke tungt press fra sponsorer.
Miniøya, som kaller seg for «barnas festival», har klart å sjonglere markedslogikken og kunstlogikken på en måte som både publikum, artister og sponsorer kommer godt ut av.
Miniøya – festivalleder med kontroll
Lørdag var vi på Miniøya. Nå var det foreldre og barn som preget festivalen. Stemningen var nesten like god, både hos fedre med kule t-skjorter over kulemagene, og hos barna i sommerklær. Mindre dansing var det riktignok, til tross for at programmet fortalte oss at bandet Skam hadde ambisjonene i orden: «Og hver eneste gang er målet det samme: Ingen skal stå stille!». Men publikum, som stort sett hadde valgt å sette seg i skråningen og lytte, så ut til å like musikken. «Dans med rumpa som vi gjør i Venezuela», instruerte en av fiolinistene i strykekvartetten QUAR2D2. Barna smilte av oppfordringen, men ble sittende, på IKEA-sponsede krakker og med ørene på stilk, konserten ut.
Mange av artistene og aktivitetstilbudene var de samme på festivalen som på kulturfesten. Men på festivalen var det mulig å kjøpe mat, sukkerspinn, plakater, bærenett og t-skjorter. Så lenge du har litt penger, er det en del av festivalsjarmen å blåse noen kroner. Også de kommersielle partnerne var de samme, men DNB så fortsatt ut til å legge vekt på søppelplukkingsoppgaven, og bankens lager av garn til vennearmbåndene virket utømmelig.
Sponsorenes dempede tilstedeværelse, både på kulturfest og festival, skapte inntrykk av at de var der på festivalens premisser; de har fått være med, men får ikke styre. De kunne preget festivalen så mye mer, og det kan være grunn til å tro at de hadde gjort det dersom de fikk lov. På Kulturfest Tøyen fortalte DNBs utsending at de gjerne skulle delt ut premier på kunstquizen som de arrangerte, dersom de bare hadde fått lov. Nå var de nødt til å forklare ungdommen at økt kunnskap var å betrakte som en premie i seg selv.
Følger vi lenke fra Miniøyas hjemmesider til DNB, er det mulig å se DNBs kultursamarbeid i en mindre behersket utgave. «Vår dekningsgaranti sikrer deg at ingen gir deg bedre dekninger enn oss. Så da lot vi like godt Erlend Loe skrive en historie med bokstavene fra avtalevilkårene våre», sier DNB der. Det er vanskelig å få øye på noen begrunnelse for påfunnet i denne setningen, men den som ønsker, kan i alle fall klikke seg videre til en mangesiders novelle av Erlend Loe, som presumtivt skal være en ny sammenstokking av bokstavene som inngår i DNBs avtalevilkår.
Sponsorenes dempede tilstedeværelse, både på kulturfest og festival, skapte inntrykk av at de var der på festivalens premisser; de har fått være med, men får ikke styre.
På Miniøya framstår DNB som en aktør som har så mye penger at den faktisk kan gjøre noe for kulturen. Det er fint for publikum, men det kan vel også være gull verdt for DNB å få oppmerksomhet for at de bidrar til samfunnslivet gjennom ydmyk søppelplukking framfor gjennom tvilsomme pengeplasseringer.
Kunst og næringsliv
Kunstnerisk arbeid med «big business» som oppdragsgiver trenger ikke å resultere i uinteressant og lydig kunst. Den marxistiske kunstneren Diego Riveras jobb for Ford på 1930-tallet kan tjene som eksempel på det. Loes arbeid for DNB viser imidlertid at kultursponsing kan bli en snublefelle for både kultur og næring. Loe risikerer med forsøket på bokstav-ekvilibrisme å vekke assosiasjoner til en sirkusartist som næringslivet har betalt for å gjøre kunster.[1] I tillegg ble oppgaven litt for vanskelig. Loe gikk tom for j-er halvveis i teksten, og sier i et intervju med forfatterforeningen at han ikke orket å begynne på nytt, så den «begrensningen ble da en del av teksten».
Bokstaven s ser det derimot ikke ut til å være mangel på i DNBs avtalevilkår, og deler av overskuddet er i Loes tekst sluset inn i «syk»: «Rosa, som eg var blitt knyttet til, var ssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssyk. Dødsssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssssyk.»[2]
Kanskje kunne dette grepet fra Loes side ha blitt forstått som en bevisst synliggjøring av den ugjennomtrengelighet som ofte preger forsikringsvilkår. I så fall burde DNB heller ha brukt penger på en klart språk-konsulent enn en novelleforfatter. Men det ser ikke ut til å ligge noen subtil maktkritikk bak den iøynefallende språkføringen. Oppgaven ble rett og slett såpass vanskelig at «det er litt juks på slutten». Ifølge Loe var dessuten tanken bak teksten at «DNBs forsikring er såpass bra at folk ikke trenger å lese dem. De kan heller lese en tekst av for eksempel meg». Det er jo i så fall en litt rar måte å forholde seg til både litteratur og avtalevilkår på.
Problemet for DNB, i denne saken, er imidlertid at banken først og fremst framstår som en aktør som har så mye penger at den kan få kulturfolk til å gjøre overraskende ting for seg. «Forfatterkolleger har nok gnidd seg i øynene», men «det hadde på en måte vært uanstendig for familieøkonomien å takke nei».
Miniøya – næringsliv på kulturens premisser
På Miniøya framstår derimot DNB som en aktør som har så mye penger at den faktisk kan gjøre noe for kulturen. Det er fint for publikum, men det kan vel også være gull verdt for DNB å få oppmerksomhet for at de bidrar til samfunnslivet gjennom ydmyk søppelplukking framfor gjennom tvilsomme pengeplasseringer. Miniøya ble en ordentlig og fin festival for barn, ungdom og voksne, ikke en markedsplass eller en reklamearena. Så lenge det offentlige ikke finansierer ubegrenset, og vi ikke har lyst til å betale flere tusen for å få familien på festival, viser Miniøya vei for både arrangører og sponsorer; arrangørene må stå på sitt og sponsorene må holde igjen på behovet for kontroll over arrangementet. Da vinner alle.
[1] Oppdraget beskrives av Loe her: http://www.forfatterforeningen.no/artikkel/derfor-skriver-erlend-loe-dnb#.V2HHIChJxBE
[2] Teksten er tilgjengelig gjennom videreklikking fra denne lenken: https://www.dnb.no/privat/forsikring.html
Foto: Gundersen og Meg / Miniøya
Annonser
Lisbeth Fullu Skyberg
Lisbeth Fullu Skyberg er sosiolog og har en phd i rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Skyberg er ansatt som forsker ved Universitetet i Bergen, hvor hun jobber med prosjektet Norsk politirettshistorie 1686-2016. I tillegg jobber hun som forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), i barne- og ungdomsseksjonen.
Andre tekster av skribenten
Karl Fredrik Tangen
Karl-Fredrik Tangen (f. 1969) er samfunnsgeograf med spesialisering i økonomisk geografi. Tangen er førstelektor ved Høyskolen Kristiania og underviser samfunnsvitenskap og strategi. Han skriver for Dagens Næringsliv. I sitt arbeid er han opptatt av å vise hvordan innsikt i omgripende strukturer kan gi en bedre forståelse for konkrete begivenheter og fenomener i folks liv.
Andre tekster av skribenten
