Fra krusedull til bok til scene til barnehager

– Narrativet til En Fisk til Luna ble født da datteren min var 3-4 år – derfor står det til Aurora i boken. Vi så alltid månen veldig godt når hun skulle legge seg, og hun sa alltid Natta, månen min, og hadde et slags eierskap til månen. Det fikk meg til å tenke på alle barna der ute som så den samme månen hver kveld, og trolig følte mange det samme; fra Gambia til Russland til USA. Månen knyttet barna sammen – og det var så fint. I det samme tidsrommet laget jeg et bilde av en jente i rød kjole med stirrende øyne som holdt en ballong som var en fisk. Jeg begynte å skrive en historie om bildet og koblet historien sammen med min datters eierskap til månen. Jenta på bildet ble Luna, og senere coveret på boken, forteller Lisa Aisato.

Enorm suksess

Lisa Aisato (f. 1981) sitter i huset sitt på Hvaler, der hun har atelier, galleri, familien sin og tre ansatte + ektemann som daglig leder i bedriften.

Siden 2008 har hun gitt oss de vakreste visuelle leseopplevelser med sin særegne verden av undring, detaljer, sårbarhet og farger og livet tatt på kornet – store øyne, krumme neser, magiske verdener og det lille litt rare, ensomme og nysgjerrige barnet i denne litt for store voksen-verdenen.

Det har blitt syv egne titler og illustrasjon av over 40 bøker, Dagbladets spalte gjennom 11 år, nominasjoner og mottagelser av alt som kan oppdrives av priser i litteratur-Norge, kortfilm, teaterstykke av boken Snøsøstre på Det norske teateret og oversettelser til 43 språk. I 2015 ble hun kåret til en av de ti beste forfatterne under 35 år av Morgenbladet og hun var den første illustratør noensinne som har vunnet Bokhandlerprisen. Og nå: Teaterpremiere på En fisk til Luna som kom i 2014 på Gyldendal forlag.  

– Da jeg så stykket likte jeg veldig godt hvordan regissør Lene Helland Rønningen har adaptert stykket til noe annet, samtidig som det var gjenkjennelig. Fisken var ennå denne rare, litt stygge og merkelige karakteren som kun kan ett ord. Det var også fint løst det at man ikke vet om reisen til Luna foregår i virkeligheten eller inne i Lunas hodet. Dette ville jeg også ha frem i boken.   

Tenker du målgruppe når du tegner? At det er annerledes å tegne til barn?  

– Jeg tenker egentlig mest på meg selv når jeg tegner, også når jeg skapte Luna. Jeg lager de bildene jeg synes fungerer best. Jeg kan liksom ikke tenke på mottageren hele tiden. Dessuten er barn så utrolige ulike. Mens jeg illustrerte i spalten i Dagbladet gjennom 11 år, med de voksne som målgruppe, spilte jeg nok på andre strenger enn i barneillustrasjonene mine. Men egentlig, når jeg tenker meg om, er det meg og min kreativitet det handler om uansett og som er kilden.    

90 % forkastes

Lisas arbeidsprosess starter ofte med en krusedull.  

– Jeg lager en krusedull, lukker øynene og ser så hva det ligner. Fisken til Luna startet slik, og boken Odd er et egg. Noen ganger blir krusedullen til noe mer – men 90 % forkastes. Det handler om leke. Jeg er ikke så god på å se meg selv utenifra; jeg har jo endret litt stil oppigjennom, men folk kjenner likevel igjen bildene mine gjennom mange år. Når jeg illustrerer til voksne, og til tekster, starter jeg motsatt; med teksten og intellektet. I 2019 kom boken Livet – illustrert på Kagge forlag. Dette er en bok for alle, men primært til voksne. Det er ikke alle som forstår det, de tenker at alle billedbøker er for barn. Jeg fikk en melding av en dame som var sur fordi det var nakne personer i den og ikke barne-innhold! Boken skulle også kommet ut i Russland med 18 års grense, men Putin har nye regler – så nå får den ikke gis ut i det hele tatt, ler Lisa. – Ikke på grunn av nakenhet men fordi det er to menn og to kvinner som kysser. 

Er du en observatør? For hvor kommer alle karakterene dine fra? Det er som om de allerede lever?  

– Jeg er ikke tegneren som sitter med en blokk på trikken. Jeg hater nemlig at folk kikker meg over skulderen – da får jeg en slags nervøs tegnedysleksi. Men jeg elsker å kikke på folk. Og jeg kan nok stirre litt ekstra lenge … se på nesene, hvor tett øynene sitter, holdningen, hvordan man holder hendene når man er usikker, hvordan du står når du er utrygg. Ja, jeg kan reise meg opp og prøve selv når jeg tegner. Så jeg observerer, men primært mennesker. Ber du meg tegne en BMW eller sykkel etter minnet, så er jeg dårlig på det. Jeg syntes biler og sykler kan være litt kjedelig å tegne. Vi bor jo på Hvaler, og folk sier at det må være så inspirerende. Men det er ikke det som inspirer meg mest. Gi meg en trikkeholdeplass i Brugata! Det inspirerer! I egne bilder prøver jeg også å få inn noe mer poetisk. Jeg liker å tegne barn og levd liv, rynker og lubne barnehender. De får for store ører, knekk på nesa, noe uperfekt.  

I 2013 kom boken Fugl på Gyldendal; nok en underfundig historie med mange tolkningsmuligheter:  

– Fugl startet også som en krusedull som ble til noe som lignet en person med løs-nebb. Historien kom da jeg kom på en jente i klassen som jeg som voksen har tenkt ikke hadde det så bra i livet. Som barn gjorde jeg ikke noe for å hjelpe, så denne boken er kanskje inspirert av min dårlige samvittighet ovenfor henne. På slutten blir jenta en fugl – og den åpner opp for flere tolkninger: at hun blir syk og dør eller at hun kommer i puberteten og går fra barn til voksen. Noe ser på den som trist og noen som et innlegg i kjønnsdebatten. Og noen synets den har et håp med den siste setningen: Snart kommer våren.  

Tegneår  

I 2024 blir det stille fra Lisa på bokfronten. Hun skal gjøre noe hun har gledet seg til i mange år.  

– Jeg skal kun skape egne bilder. Jeg har ikke vært forberedt på at det skulle ta av på denne måten. Før covid klarte jeg ikke å henge med alltid og følte toget kjørte så altfor fort. Så kom epidemien og jeg lærte hva som ladet meg: Å være her på Hvaler med mannen min og barna mine. Så i 2024 vil jeg ikke jobbe med bok, men bare lage bilder, og så har jeg lyst til å ta med teamet mitt og reise rundt med noen utstillinger. Jeg bruker alle verktøyene i kassen: Ofte jobber jeg på upreparerte lerret eller papir med blekk og goach, som så digitaliseres og jeg tegner videre på et stort tegnebrett. Det er ekstremt mye prøving og feiling. Heldigvis har jeg stor skapertrang og jobber effektivt – men det meste av det jeg tegner ser aldri dagens lys.  

Men hvor kommer denne tegnegleden fra og ønske om å skape for barn? Hvem var Lisa som barn – og er du tilbake der nå?  

– Jeg vokste opp i et hjem med lite penger og mye bøker. Mamma jobbet i bl.a. i forlag og bokhandel, og det var alltid masse lydbøker og høytlesing. Jeg lå på gulvet og tegnet og tenkte at jeg ville leve av å tegne. Jeg husker spesielt en bok med alle disse detaljene der du fant nye ting hver gang du leste boken, Ophelias Skyggeteater av Mikael Ende, fra jeg var 10-11 år – som også har betydd mye. Sånn sett kan du si jeg er tilbake der jeg var som liten – jeg hører på Podcaster og driver med det jeg hadde håpet på. Driven er en nysgjerrighet inne i meg og tanken på hva jeg kan skape fra denne. Historiene. Etter ett år på kunstskole på begynnelsen av 2000-tallet gikk jeg på en smell, og hadde lyst til å gi opp kunsten. Jeg jobbet ett år i en barnehage, og i ettertid ser jeg hvor viktig dette ble som et bakteppe for det jeg har gjort siden. Dette året gjenoppdaget jeg barnebøkene gjennom barnas øyne. Du kan kanskje si at jeg lager de bøkene jeg selv alltid ønsket meg!   

Fra bok til scene og barnehager

– Jeg leste en analyse av Cecilie Fodstad og Ingvild Alfheim om hvordan man kan lese En fisk til Luna av Aisato med to perspektiver: Mindscape og Landscape. Hvordan boken er en faktisk beskrivelse av Lunas reise eller en reise inne i hodet hennes der hun utforsker gjennom leken – slik barn ofte gjør. Jeg tenkte at det kanskje ikke var fisken, men Luna, som følte seg utenfor, og hun fant ut av dette gjennom leken hun manet frem, forteller Lene Helland Rønningen som har regi og ide på Unge Viken Teaters forestilling til Aisatos bok. 

Medvirkning hele veien

Det hele startet under covid, og vært en langdryg prosess med aktiv bruk av barn i utviklingen. De to første scenen ble spilt ut foran barnegrupper, og justert frem til premieren: 

– Å oversette en bok til scenen, krever helt andre valg og jeg er takknemlig for at Aisato har vært positiv til at vi har adaptert og lekt med hennes bok. Vi så tidlig at fisken måtte være mer aktiv og få en fri vilje, og at relasjonen mellom Luna og fisken var det som kunne drive handlingen på scenen fremover. Da vi viste scenen der Luna avvises av foreldrene som sover og der de sier at hun må legge seg; kom det mange forslag fra barna på hvordan Luna skulle løse dette: Ta på fisken klær! Og når vi stoppet scenen og spurte barna hva man skal gjøre når Luna ikke forstår hva fisken sier – hadde de alle svar klare og masse kompetanse og strategier: Prøv engelsk! Et annet språk? Lær hverandres språk? Da alt var prøvd sa de: Du må bruke tegn! Dere må herme etter hverandre! 

En annen utfordringen i overgang fra bok til scene var Aisatos billedverden: 

– Jeg visste at det var umulig å konkurrere med det poetiske universet til Lisa. Jeg måtte legge inn det poetiske på et annet nivå – derfor ble det egenkomponert musikk og dans og bevegelse som minnet om lek. I dansen var det også lagt inn tegn til tale – så alle kan forstå forestillingen. Akkurat som månen er universell, er dansen og musikken også et universelt språk.  

Forestillingen er en teknisk, timet produksjon med to skuespillere der det hvert tredje sekund skjer en endring. For de voksne i salen ser man en ekstremt planlagt bruk av rekvisitter og scenografi og en villet arkitektur gjennom hele de 30 minuttene forestillingen varer: 

– Vi kunne ikke oversette scene for scene. Og det var først bestilt inn en prøvescenografi basert på hundre tusen mulighetene et barnerom kan gi. Er det havet vi er i, eller er det Lunas gardin som flagrer? Er det en rokkering og et hoppetau – eller en sykkel? Alt skulle lages på et format på 3 x 3 meter i en barnehage og fraktes rundt. Utøverne hadde en knapp i lommen som skifter lyd og lys.  

Hvordan er det å skape for små? 

– Vi voksne ønsker ofte å løse ting mer subtilt, men barnereferansegruppen ga os en pekepinn om vi måtte være tydelige. De eldre barna vil nok følge narrativet; mens de minste vil fortape seg i det sanselige: musikken, dansen, tekstilene og den lysende fisken som Luna tegner på. Den er i epoxy og skifter farge og en liten nøtt å knekke. Vi oppdaget at alle barna istarten fikk en veldig lojalitet med Luna. Da hun la seg til å sove på slutten av forestillingen, gjorde barna også dette. Men fisken likte de ikke så godt. De var på Lunas parti i konfliktene. La henne være alene, ropte de til fisken, når Luna var sint og gjemte seg. Så her måtte vi jobbe frem et nærmere forhold mellom Luna og fisken. Etterhvert balanserte barnas lojalitet seg.  

Stykket er god på en ting: Strategier for å passe inn: 

– Det handler også om å få andre til å passe inn. Luna prøver først å bruke klær på fisken for at den skal passe inn. Så finne hun miljøer hun tror fisken kan føle seg hjemme: Dyrehage og havet. Lisa brukte i boken en sushi-bar der man hakket opp fisk og dette var veldig skummelt; men dette skjønte ikke barna når vi testet denne scenen. Dette ble en for voksen referanse. 

Og de voksne – hvor er de? 

– I boken er foreldrene som skygger, men vi har valgt å la de være de dumme voksne i form av føtter som stikker frem bak et forheng og utenfor Lunas univers. Enten om vi er i hennes hodet denne natten eller om hun drar ut på denne reisen konkret … det må barna avgjøre, avslutter regissøren. 

Formidling av scenekunst i barnehager

– Teater i barnehagen (TIB) er Unge Viken Teaters abonnementsordning for kommuner i Viken, som sikrer fast levering av opptil to profesjonelle scenekunstforestillinger til deres barnehager hvert år. Utfra et prinsipp om utjevning og fordi kommunene er svært forskjellige når det gjelder beliggenhet, størrelse og organisering, tegnes abonnement i utgangspunktet av den enkelte kommune og ikke av hver enkelt barnehage. På denne måten ønsker vi å sikre at alle barnehagebarn får samme mulighet til å oppleve god og variert scenekunst tidlig i livet, forteller prosjektansvarlig Thomas Møller. 

– Unge Viken Teater produserer alle forestillinger og koordinerer turneene i TiB. Teatret har driftsmidler fra Viken Fylkeskommune, Lillestrøm Kommune og over statsbudsjettet via Kulturdirektoratet. For TIB har de i tillegg mottatt et ekstra engangstilskudd fra KUD for 2023. Selve formidlingen finansieres ved at mottakerne betaler en egenandel på 94 kr per barn (3-6 år) per forestilling . Møller forteller at det varierer fra kommune til kommune hvilken enhet som faktisk betaler denne egenandelen; noen ganger kultur – andre steder barnehageenheten og oppvekst. I tillegg bidrar Sparebankstiftelsen DNB og lokale sparebanker med økonomisk støtte, avslutter Møller til Periskop.