Går det egentlig an å lage samtidskunst for barn?

Mens litteratur, musikk, teater og film er tydelige i barnekulturen, står den visuelle kunsten svakere. Der andre kunstarter lager verker spesielt for barn, henviser museene gjerne barnas perspektiv til formidlingsavdelingen. Der legges det enten opp til at barna skal lage kunst selv – eller få hjelp til å møte de voksnes arbeider.

Et hederlig unntak er Kunsthall Oslos utstillingsserie rettet mot barn, der Periskop tidligere har anmeldt The Brutalist Playground (2018) og How the Universe Works (2019). De to utstillingene ble også nylig drøftet i essayet «Må kunst tilrettelegges for barn?» av Mina S. Haufmann, publisert på Periskop i august.

Haufmann nevner samtidig Kunsthall Oslos vårseminar om kunst og barn, noe som fikk meg til å hente fram notatene derfra. I mars rakk de aldri å bli til en artikkel, siden korona få dager senere stengte kulturlivet. Temaet er fortsatt aktuelt og verdt en rekapitulering: Går det egentlig an å lage samtidskunst for barn?

Barnekunst – en pengemaskin?

Både kunstnere og andre fagpersoner innledet på seminaret, noe som gjorde det mulig å ta opp spørsmålet om hvorvidt prosjekter for barn kan være kunstnerisk interessante også for den som lager dem. Eller handler det stort sett om en kjærkommen biinntekt for kunstneren?

Are Mokkelbost er kunstner, designer og komponist. Han deltok på How The Universe Works med en rekke frittstående skulpturer, og designet også utstillingsrommet i samarbeid med Kunsthallen. Tanken var å forene kunstnerisk utprøving med barnas behov.

– Skulpturene var basert på skisser jeg hadde jobbet med i lang tid. Det var noen snodige intuitive greier jeg gjorde et utvalg av, og tenkte at barna kunne bruke som moduler for lek. Dette er nok ganske symptomatisk for hvordan kunstnere jobber, og må jobbe. De har sin vanlige virksomhet, og så dukker det opp en pengesekk med mulighet til å lage noe rettet mot barn. Hvor godt det funker, er alltid et spørsmål, medgir Mokkelbost.

Fabulering eller forskning

Han foreslår å skille mellom kunst som faktisk er myntet på barn, og kunst som riktignok er lagd for dem, men like mye for kunstneren selv. Enten kan man bygge på empirisk forskning om hva som fungerer, eller innta en mer fabulerende holdning.

– Det siste er nok foreløpig mest vanlig blant kunstnere. Man går inn på barnas arena og lager noe man tror at kan fungere. At et slikt spekulerende frirom kan bli bra viser for eksempel Astrid Lindgrens barnelitteratur.

På den annen side finnes barnemøbler og leketøy voksne tror at barn vil like, uten at de nødvendigvis fungerer godt i praksis. Mokkelbost nevner undersøkelser omkring barns fargeopplevelse, som tyder på at babyer oppfatter svake farger som hvitt – så hvorfor omgi barna med pasteller? At Bauhaus-bevegelsen lagde barneprodukter i primærfarger, var heller ikke bygd på forskning.

– Kunstnerne har gjerne en kronisk motvilje mot målbarhet. Dette kan føre til at ting som ikke fungerer videreføres, mens det som fungerer ikke fanges opp. Det fokuseres gjerne for mye på intensjonen bak, og for lite på hvordan det oppleves, mener Mokkelbost.

Knust av leken

Han forteller at prosjektet med lekeskulpturene endret seg underveis. Objektene ble nedskalert av praktiske grunner, og tre ble forkastet som materiale, til fordel for Corian. Det hadde større egentyngde, slik at skulpturene kunne stå av seg selv.

– Det ble et slags mini-Stonehenge av lekeskulpturer, tenkt for de minste barna.

Men da skulpturene møtte barna, var det duket for overraskelser. Allerede under fotograferingen fikk ei lita jente en skulptur over seg. Senere ble fire av skulpturene knust gjennom barnas lek.

– Barna gjorde jo ikke noe annet enn de skulle. Så det ble et dyrt designproblem fra min side. Corian er et plastmateriale man lager kjøkkenbenker av, så vi tenkte at det var robust. Det kan varmes opp og formes, men viste seg å være ganske sprøtt.

En fra publikum spør om prosjektet sluttet å være interessant for ham selv som kunstner, ettersom tilpasningen til barna ble viktigere. Mokkelbost benekter dette, men innrømmer at dialog og tilpasning betyr kostnader.

– Jeg visste ikke hvordan installasjonen skulle bli før vi var ferdige. Hvor solid det ville bli, hva skulpturene måtte tåle. Å planlegge dette i detalj ville ha krevd empiri, og det er ressurskrevende. Jeg skulle gjerne sett en utstillingsform 2.0, der man kunne ha bygget på erfaringene fra første gangen.

Lekeplass eller utstilling?

Hvor tilrettelagt barns opplevelse bør være i en kunstnerisk hendelse, var et annet spørsmål som ble diskutert. Ifølge Mokkelbost flytter ledsagende foreldre gjerne fokus fra kunsten til barna selv, på en måte som ikke gagner barnas fordypning.

– Mange av dagens voksne husker den typen lek hvor de var helt i fred for voksne. Dette finnes nesten ikke lenger. Barna filmes med mobiltelefoner mens de leker, og får masse feedback underveis. Dette kan vi også se i dokumentasjonsvideoen fra utstillingen.

Flere var inne på at det finnes en fare for at kunstneren bruker barna. Barna kan være med på å skape kunsten, uten at deres opplevelse er hovedsaken. Betyr det at de «instrumentaliseres», blir til midler for kunstneren og galleriet? En person i salen formulerer det slik:

– Kunsten er bare en utstilling for den som ikke leker. For barna er den en lekeplass, for de voksne en utstilling.

Filmen nedenfor viser barn som leker i utstillingen «How the Universe Works». Artikkelen fortsetter etter filmen.

Må barn delta for å oppleve?

Kunst for barn minner ofte om en lekeplass. Men må barn leke for å oppleve kunst? Helen Eriksen fra kunstnergruppen Tenthaus går enda lenger:

– Må barn alltid være deltakende for at kunst kan formidles?

I en artikkel på Periskop for et par år siden drøftet Kristina Ketola Bore dette spørsmålet, og konkluderte med at «dersom vi bare gir barna opplevelser, men glemmer å gi dem verktøy til å fundere over disse opplevelsene, er det i beste fall problematisk».

Også Helen Eriksen er opptatt av ubalansen i makt mellom barn og voksne. Hun mener begrepet «formidling» bør redefineres til å romme barns egen kompetanse.

– Man må se på «det kompetente barnet», individet som møter kunstprosjektet.

Eriksen forteller om et Tenthaus-prosjekt på Høstutstillingen i 2017, der et møte mellom ungdom og kunst ble oppgradert fra formidling til selvstendig kunstverk. Noen ungdommer skulle velge hvert sitt kunstverk, og fortelle andre hvordan de oppfattet det. De ble ivrige og snakket høyt, men da kom voksne formidlere og hysjet på dem.

– De sa at ungdommene snakket for høyt og forstyrret andre. Slik møtte de det aktive barnet, som engasjerte seg i objekter andre hadde laget. Det var skuffende å se hvordan maktforholdet ble tydelig; forventningen om hvem som bestemte, sier Eriksen.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Barn som maktbrikke

Også kunstneren Eirik Sæther er opptatt av makt. Han forteller at en venn i forkant av seminaret sa han gledet seg til å høre hvorfor Eirik ikke kan fordra kunst for barn.

– Dette stemmer ikke helt, for jeg har selv barn, og er opptatt av kulturformidling til barn. Derimot kjenner jeg en stor ambivalens overfor at barn blir brukt som passiv maktbrikke i spillet som kalles kultur.

Interessen for makt preger flere av Sæthers kunstprosjekter. Til en konkurranse arrangert av Oslo kommune og UKS plasserte han overdimensjonerte, lett deformerte sparegriser på Romsås. De var ment som symboler på indoktrineringen av barn i en kapitalistisk logikk: Putt penger på sparegrisen, så vil det gå deg godt. For barna ble de først og fremst morsomme klatrestativer, på linje med de tradisjonelle dyreskulpturene til Skule Waksvik (1927-2018).

– Hva er kunst for et barn? Det er ihvertfall noe helt annet enn for voksne, som har med seg hele kunsthistorien og diskursen rundt kunst. Barn har en langt mer direkte tilnærming, påpeker Sæther.

Han mener at kultur for små barn handler mest om å lære seg kategorier, og ape etter stereotypiene. Men på et tidspunkt kommer kreativiteten inn.

– Når jeg forteller historier eller viser kunst til mitt eget barn, så handler det veldig ofte om at hun begynner å fortelle videre. Eller hun gjenforteller historien senere, og jeg oppdager at hun har funnet på noe nytt.

Barn og ytringskultur

«Det kompetente barnet» er også et viktig begrep for Kulturrådets Rolf Engelsen, blant annet fordi det sto sentralt i Kunstløftet (2008-2015). Kunstløftet var utviklingsprosjekt som handlet om at alle, også barn, har gode forutsetninger for å forstå og oppleve kunst. (For en evaluering, les mer her.) I Kulturrådets innspill til den nye stortingsmeldingen om kunst- og kulturtilbudet for barn og ungdom (som skulle ha kommet i høst, men er utsatt til våren 2021), var et viktig poeng at barn har rett til frie ytringer.

– Det er viktig å anerkjenne denne rettigheten, som barn og unge trenger å utvikle evnen til å bruke. Gjennom kunst og kultur kan de få tilgang til en felles ytringskultur, påpeker Engelsen.

I dagens samfunnsdebatt ser han mange positive tendenser.

– Den pågående miljø- og klimakrisen har vist at barn og unge ikke venter på å bli invitert til å delta, men sier klart ifra. De benytter seg av ytringskulturen, og utøver muligens i større grad enn tidligere en kritikk av voksenverdenen. Det handler om holdninger og måten vi lever på, som barn og unge protesterer mot fordi den kan hindre dem fra tilgang til ren natur og naturressurser, sier Engelsen.

Barn kan bruke, men ikke forstå

I paneldebatten til slutt gjentar ordstyrer Ruben Steinum spørsmålet fra invitasjonsteksten: Er det mulig å lage samtidskunst for barn? Den første som svarer er svenske Maria Lind, som tidligere på dagen har presentert en rekke mangfoldsprosjekter ved Tensta Konsthall utenfor Stockholm. Hun sier:

– Det går. Men det er ikke sikkert at det er en god idé.

Også Eirik Sæther er skeptisk, og kommer tilbake til spørsmålet om diskurs.

– Språket i samtidskunsten er av en type barn ikke har forutsetninger for å tilegne seg. Barn kan være brukere av samtidskunst, og man kan tilrettelegge slik at de kan oppleve noe. Men samtidskunsten er ikke lagt opp til at barn skal forstå. Dette er nok den typen kunst som er minst tilgjengelig for barn. Og som er kjedeligst.

En propp i kunstdiskursen

Helen Eriksen er mer optimistisk.

– Jeg tror det er mulig, men da må man ta barnet inn som medskaper. Man må lage kunsten med barn, ikke for barn, mener Eriksen.

Are Mokkelbost lander et sted midt imellom.

– Hvis man bryr seg om barnets opplevelse, må man starte der. Men kunsten holder seg med narrativer det kan være vanskelig å forstå. Den krever en skolering som kommer sent i et menneskes utvikling. Barna kan ikke komme inn i den forløsende fortellingen kunstneren er opptatt av. De kan bare oppleve objektene. Barnet blir en propp i en kunstnerisk diskurs, uansett om det handler om lekeskulpturer eller annen kunst.

Formidling versus kunst

Spørsmålet om behovet for skolering engasjerer også Rolf Engelsen.

– Kan man lage samtidskunst for barn? For meg blir svaret et massivt ja. Men diskusjonen blir først interessant når man snakker om hvordan, om enkeltverk og hvor grensene går for hva som kan lages. Et viktig spørsmål er om man trenger forkunnskaper. Mye kunst rettet mot barn er idag tilknyttet Den kulturelle skolesekken (DKS). Men at den kan skje innenfor pedagogiske rammer betyr ikke at det blir dårlig kunst, mener Engelsen.

Også Maria Lind er opptatt av forskjellen på opplevelse og kunstforståelse.

– Jeg har erfaring som formidler på mange ulike museer, og er overbevist om at man kan snakke med absolutt alle mennesker om kunst, og få dem til å bli nysgjerrige. Det avhenger av hvordan man gjør det. Det jeg virkelig ikke tror på er målgrupper for kunsten. Man kan jobbe med formidling, men kunst rettet mot barn fungerer ikke. Det kan bli en lekeplass, men som kunstprosjekt blir det helt dødt, hevder Lind.

Skepsis mot målgrupper

Størst uenighet oppstår i panelet når det gjelder spørsmålet om målgrupper. Rolf Engelsen er den eneste som mener målgruppetenkning kan være fruktbart.

– Jeg vil ikke si nei til enhver form for målgruppe. Men da tenker jeg ikke på målgruppe som barn mellom seks og åtte år, for eksempel. Derimot kan det finnes kunst som er egnet for familier, eller en annen sosial enhet.

Eirik Sæther påpeker faren ved å redusere kunsten til et spørsmål om tilbud.

– Vi må skille mellom kulturtilbud og samtidskunst. Det er stor mangel på kulturtilbud for barn. Men som samtidskunstner er man nok litt redd for å lage en utstilling rettet mot barn, siden man også vil snakke til kolleger.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Om å formulere et spørsmål

Are Mokkelbost henviser til både status og makt.

– Jeg deler skepsisen mot målgrupper. På sitt beste fungerer kunsten på flere plan samtidig, for eksempel tidlig Disney, som ble en kultur både for barn og voksne. Men kunstverdenen, særlig de offentlige museene, legger gjerne for stor vekt på en type formidling som undervurderer det fysiske møtet. Det betyr at man sier: Det finnes en nøkkel til dette verket, og den er det vi som kan gi deg. Men formidling og opplevelse trenger ikke være noen motsetning. Problemet er at kunstverdenen ikke bryr seg om å måle hva barn har opplevd. Det er liksom noe som ikke angår oss.

Det er likevel publikum som får siste ordet på seminaret. Etter å ha hørt diskusjonen mener en kvinne at svaret på dagens hovedspørsmål må være et forsiktig tja. Men kanskje, innvender hun, er spørsmålet dårlig formulert?

– Neste gang bør vi snakke om hvorfor vi skal lage kunst for barn!