Høstens debutanter: Ny vri på hverdag og høytid

Denne høsten debuterer flere artister som barnebokforfattere. Sondre Lerche og Christine Sandtorv gir henholdsvis ut bildebøkene Snømannens jul og Pelle Propell klarer faktisk alt helt selv. Begge forfatterne innfrir forventningene til et lekent og poetisk språk, men det er samspillet mellom tekst og bilde som virkelig gjør at jeg vil lese igjen og igjen.

«Snømannens jul»: Vakker vri på ei kjent julefortelling

Snømannen som blir levende er en kjent barnefigur i både film og TV, foreviga i alt fra klassikeren The Snowman til Jack Frost eller Frosts Olaf. I Sondre Lerches barnebokdebut finner vi igjen dette motivet, men med en vri: Vår snømann står ute i kulda, og lengter inn til det fellesskapet vi favner om i jula. Hvem er egentlig vi, og hvilke snømenn er det som holdes utenfor?

Ved første øyekast befinner vi oss i en verden som ligner vår egen, befolket av mennesker som oss selv. Men verden – og de som bor der – er ikke helt som vi kjenner den. For selv om boka åpner med barn som bygger snømenn, blir vi snart fortalt hvor alle disse snømennene egentlig kommer fra. Snømenn hører tross alt til i den norske vinteren, og en opprinnelseshistorie om figurer som dem er sjelden vare.

Snømenn på flukt

I denne fortellinga får vi imidlertid vite at også de lengter inn i varmen. Det vises best i Victoria Sandøys illustrasjoner, hvor den kalde, blå byen kontrasteres mot det gule lyset som stråler ut av husenes vindu og dører. Foran dem står snømenn på rekke og rad, tittende inn.

Halvveis i Snømannens jul får vi nemlig vite at også snømannen har hatt et hjemsted en gang, men at han måtte reise «en dag allting blåste bort». Her brytes illustrasjonene opp, og helsidene skiftes ut med en tegneseriesekvens. Over tre ruter får vi se at snømannen bodde i en iglo, som ble ødelagt av uvær. Den siste ruta viser en åpen båt på havet, tettpakket med snømenn.

Det er et bilde vi har sett mange ganger før: mennesker på flukt, overfylte plastbåter på vei mot Europa. For en erfaren leser er allegorien for flyktningkrisa åpenbar. Den kobler de kjente snømennene, nært forbundet med norsk vinter, julefeiring og barnelek, med flyktninger og katastrofer som kan virke så langt unna. Det er en vellykket sammenstilling, fordi den overrasker.

Samtidig er verbalteksten åpen nok til at et barn som ikke forstår meningen bak båt-motivet, likevel forstår budskapet om å inkludere de andre i julefeiringa, enten snømannen representerer flyktninger, hjemløse eller de som bare er litt ensomme.

På rim

Det poetiske språket skaper et stemningsfullt bilde av juletida, som både barnet og voksenleseren kan kjenne igjen. Teksten er skrevet på rim, og her er Lerche best når han leker litt, som i skildringene av snømannen: «en lue som er blitt litt slitt / en istapp som en nesetipp (…) og snømannen har smeltet litt / så frosset til / og pussig blitt».

Mot disse passasjene fremstår vers som «Nå pynter vi vårt nabolag / og kler oss til den store dag» mer klisjéfylt. Disse eksemplene er likevel sjeldne. Teksten flyter godt, og rimene nærmest roper etter å bli lest høyt. Av og til tar jeg meg i å tenke at teksten også kunne vært tonesatt. Kanskje skyldes det forfatterens bakgrunn like mye som det lyriske språket, men en barneleser får nok også assosiasjoner til tradisjonelle julesanger under høytlesningen.

Talende illustrasjoner

At julens idyll skaper et utenforskap, er slett ikke en ny tanke. I Snømannens jul kan vi også finne paralleller til Piken med svovelstikkene i det som må være bokas flotteste illustrasjon. På et dobbeltsideoppslag ser vi ned på en snødekt bakke. Snøen blir som et lerret der lys fra familiehjemmet prosjekteres. På den kalde bakken skimtes skyggene av det som foregår innendørs: Smilende ansikt henger opp girlander i vinduene, barnehender som pynter juletreet.

Mens piken i H. C. Andersens eventyr rakk å se familiehjemmet med det grønne, glitrende treet i lyset fra fyrstikken sin før hun døde, sitter vår lille snømann på bakken og legger kvister til en stjerne på skyggen av juletre-toppen. Skyggen av greinene har han pyntet med runde steiner, og snøballer stablet oppå hverandre ligner en girlander av miniatyr-snømenn som holder hender. Han er som en ensom snømann i Platons hule, der den virkelige julefeiringa kun er tilgjengelig i skyggene huset kaster fra seg.

Et nytt lys

Sandøys illustrasjoner er full av disse små detaljene. Noen er komiske, som når snømenn med gulrot-nese spiser gulrotkake. Blå fargetoner og spillet med lys og skygge er gjennomgående i boka, og her glir tegningenes form og fortellingas budskap sømløst sammen.

Stilen ligner en trend som har befestet seg i internasjonale bildebøker de siste årene. Det er en dekorativ stil, men den blir sjelden noe mer enn bare dekor. Her er Sandøy langt bedre. Illustrasjonene utfyller ikke bare verbalteksten, men bildenes symbolikk stiller også hele fortellinga i et nytt lys mot slutten av boka. Et par oppslag kunne til og med stått seg vel så bra uten verbalteksten, fordi illustrasjonene taler for seg selv. Det er likevel samspillet mellom tekst og bilde gjør Snømannens jul til ei fortelling som kan leses igjen og igjen, og fortsatt by på noe nytt.

«Pelle Propell klarer faktisk alt helt selv»: Hvem bestemmer at det er finest når det er ryddig?

Det er lett å skjønne hvor hovedpersonen i Christine Sandtorv og Ella Okstads nye barnebokserie har fått kjælenavnet sitt fra. Når Pelle Propell og storesøster Henny må rydde før mammas såkalte damebesøk, setter det i gang Pelles fantasi, og skillet mellom rydding, rot og lek viskes ut. Jo verre han roter, dess mer stiger spenningen: Hva skjer når mamma kommer hjem og oppdager kaoset?

Det er kanskje ikke et uforutsigbart plot, men Pelles rote-rydding er likevel underholdende. Det stiller i tillegg spørsmål ved de voksnes definisjonsmakt. Hvem bestemmer hva som er fint, eller hvordan man rydder?

Veslevoksent

Med unntak av ei dør som går opp på bokas siste oppslag, er det ingen voksne til stede i boka. Det er i utgangspunktet befriende, og åpner for at barnas lek og fantasi får utspille seg, fri for en voksen rettesnor. Men hvem trenger en voksen når man har en så veslevoksen storesøster som Henny?

Det er Henny som bestemmer at de må rydde, og det er hun som er fortellerstemmen i boka. Det kan være utfordrende å legge fortellerstemmen til et barn. Den veslevoksne stemmen Henny gis er både gjenkjennelig og komisk. Men av og til ligner hun mer på en voksen stedfortreder enn en troverdig barnekarakter. Når de skal rydde, og Pelle repliserer med: «Hvorfor det? Ser du ikke jeg er et tusenbein?!», er dette Hennys reaksjon:

Jeg smiler. «Kan tusenbeinet rydde gangen, da?» spør jeg, og går for å hente støvsugeren.

Er det egentlig barnet Henny som smiler – og selv påpeker det – her, eller er dette et voksent blikk?

Enkel og effektfull strek

Illustrasjonene til Ella Okstad gir personlighet til både Pelle og Henny. De kulørsterke fargene og vekslende utsnitt gjenspeiler først og fremst Pelles fantasi. Men de gir også en følelse av tempo. Boka er også gjennomillustrert med små, fargerike prikker, som viser hvordan Pelles lek bokstavelig talt setter farge på tilværelsen.

Streken er enkel, og Okstad arbeider lite med dybde eller tekstur. Det gir et litt raskt preg, som kler både handlinga og hovedpersonen. Illustrasjonene er likevel fulle av detaljer, og sidene flyter over av hverdagslige objekter som gis liv etter hvert som handlinga utspiller seg.

Pelles lekenhet skisseres allerede på bokomslaget, der han strekker armer og bein i lufta med en flagrende dorull i hånda. Mens Pelle etableres som en artig unge allerede her, blir Hennys personlighet skissert opp som brorens motstykke. Med kryssede bein og armene i kors kikker hun ned på lillebroren gjennom store, runde brilleglass. Det er kanskje ikke plass til to spøkefugler – eller tusenbein, for å bruke Pelles egne ord – i et søskenspann.

Artig ordkløveri

Sandtorv leker med språket gjennom hele fortellinga, slik at verbalteksten gjenspeiler Pelles kreativitet. Når han knytter sko og klær sammen leker han for eksempel med tungekrøller, noe både voksen og barn vil gjenkjenne i høytlesinga:

SOKKESKO VOTTESKO JAKKESKO LUESKO SKO SKO SKO /

SKO SKO SKO KOS KOS KO KOS KOS KO

I noen passasjer kunne teksten vært strammere. Det gjelder hovedsakelig alle utropsordene som går igjen, som når utallige varianter av «WOW» brukes for å vise Hennys begeistring over lillebrorens fantasiverden. Dét klarer illustrasjonen fint alene.

Språket har likevel en rytme som gjør at teksten flyter godt, når hvert av Pelles nye påfunn følges opp av gjentakende svar fra naborommet: «Så bra, Pelle, svarer jeg». Her er fortellerstemmen både gjenkjennelig og komisk. Når hun bare jatter med fra sidelinja, oppstår det et gap mellom det leseren ser at Pelle gjør, og det fortelleren ikke får med seg. Det øker spenningen, og vi venter på at Pelles rydding blir avslørt ved de voksnes katastrofale ankomst.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Skjønn uorden

Men før fortellinga kommer så langt, har Pelles fantasiverden åpenbart seg for både leseren og Henny: Badet blir til et undervannsrike, og støvsugeren en elefant. Metaforen om tusenbeinet, eller skoene som knyttes sammen i starten av boka, plukkes imidlertid ikke opp. Her savner jeg en tydeligere rød tråd i leken. Budskapet kommer likevel fram, og barneleken viser oss det skjønne i uordenen.

Det er veldig gøy for Pelle, men jeg tar meg i å lure på hvorfor det må være så innmari kjedelig å være storesøster.