Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kaster lys over bekmørk paternalisme og sekteriske hersketeknikker

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 4. oktober 2019

Likevel er Disco mest av alt en tankevekkende utforskning av personlig tro.

↑ Josefine Frida spiller hovedrollen i Jorunn Myklebust Syversens film Disco. Foto: Mer Film

Mirjam (Josefine Frida) flyter på vannet, med ansiktet ned under skorpa, inntil hun løfter hodet og røsker seg opp, tilbake til livet. Så gjennomgripende dystert velger regissør og manusforfatter Jorunn Myklebust Syversen å starte Disco, en fortelling om dans og bevegelse, overgrep og stengsler, og tro og tvil.

I neste scene mottar Mirjam sin syvende førstepremie i verdensmesterskapet for freestyle discojazz, til tonene av «Ja, vi elsker». Nasjonalsangen peker mot filmens kritiske blikk på gammeldags paternalisme: Vi befinner oss i et gladkristent miljø der voksne menn styrer unge, utkårede kvinner inn i sin manesje for å manipulere et måpende og betalingsvillig publikum av seksuelt frustrerte tenåringer med internalisert gudstro og kroppslig uro. Velkommen til menigheten Friheten, der alle ønskes velkommen til å kjenne på gleden over å være til i Guds bilde, med Jesus nært til hånds – og hvor det alltid er mulig å betale seg ut av problemer med Vipps.

Utad er nittenåringen Mirjam et forbilde, en talentfull skjønnhet med ydmykheten i behold, som gledelig øser av fritiden for å lese Jesus-eventyr for barna og er i ett med seg selv når hun fremfører kristen-EDM for trollbundne tilhørere. Men bak fasaden er jenta plaget av bulimi, traumatisert av seksuelle overgrep, fremmedgjort og på randen av selvmord. Frikirkens godhetstyranni har etterlatt Mirjam i en eksistensiell krisetilstand der ute på dansegulvet, badet i neonlysenes falske glød.

Disco


Norgespremiere: 04.10.2019

Originaltittel: Disco

Skuespillere Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjeldal, Andrea Bræin Hovig, Espen Klouman Høiner, Fredericke Rustad Hellerud, Terje Syversen

Regi og manus: Jorunn Myklebust Syversen

Produsent: Maria Ekerhovd

Foto: Marius Matzow Gulbrandsen

Nasjonalitet: Norge

Originalspråk: Norsk

Lengde: 1 t. 35 min.

Produksjonsår: 2019

Produksjonsselskap: Mer Film

Distribusjon: Mer Filmdistribusjon

Aldersgrense: 12 år

Sjelden har hore og madonna-komplekset blitt tydeligere adressert i norsk film.

Hore og madonna

Stefaren Per (Nicolai Cleve Broch) er menighetens predikant. Selv om han nyter godt av Mirjams talenter, er han kritisk til hva den utfordrende dansen representerer, i alle fall utenfor Frihetens grind. Medienes objektivering og utbytting av unge kropper fordømmes med oppsperrede øyne, og med list forsøker han å innskrenke Mirjams bevegelsesrom (inkludert øvingslokalet «Cream», der Mirjam daglig slynges mellom guder og jævler).

Jeg minnes selv hvor stort fenomenet freestyle discojazz var da jeg vokste opp, i Halden, den metaforiske «grensebyen» – hvordan dette underlige amalgamet av svett idrett, et slags kunstuttrykk og ren overskridelse formelig skrevet over oss, som opptreden på disko eller når skoleåret ubønnhørlig gikk mot sin ende, i gymsalen. For de av oss som ennå ikke hadde fylt ti, fremstod de tettsittende paljettdraktene, frikete sminkeansiktene og umiskjennelig seksuelle bevegelsene mer truende enn noe vi hadde kommet i skade for å se på MTV.

Sjelden har hore og madonna-komplekset blitt tydeligere adressert i norsk film: Fantasien om den salige, men også «deilige» Mirjam er Frihetens vei til ungdommenes hjerter og lommebøker – hun er rene kortterminalen for sin hallik og forsøksvise frelser, Per. Kors på kors henger han rundt halsen hennes, som for at disse pliktene skal sikre avstanden mellom kroppen som handelsvare for det godes sak (målet helliger midlet!) og seksuell oppvåkning.

Foto: Mer Film

Nattverdsgjestene

Disco bærer preg av regissørens humoristiske skråblikk, uten å falle for fristelsen det er å sette løsneser på rollefigurene. Vi kan le av formidlingens teatralitet og de sleipe lokkemidlene (techno! disco!), men jeg tar meg i å spisse ørene straks Per med karisma og inderlighet forkynner om hva det vil si å tro, at det å tro er det å tvile, at «tro er full visshet om det vi håper». «Det er i tvilen troen utvikler seg, hvil i tvilen, vær tålmodig i tvilen», roper han, og anbefaler Bibelen i en kameratslig tone: «Den er ikke så verst, skjønner dere». Emballasjen er idiotisk, men innholdet er interessant, bare man hører etter.

Syversen fremstiller maktmisbruk i den forestilte Guds navn, men anerkjenner også at behovet for å søke seg forbi det håndgripelige ligger dypt nedfelt i oss alle. Tvilen som gnager på beina til Mirjam er ikke knyttet opp mot spesifikk religiøs praksis, men det å være et tenkende menneske – den er enkel å identifisere seg med.

Med «Nora fra Skam» i hovedrollen kan Disco gi inntrykk av å henvende seg til et ungt publikum, men når sant skal være sagt er Ingmar Bergmans Nattverdsgjestene (1963) den mest opplagte referansen. For som hos presten Tomas (Gunnar Björnstrand) åpner bakken seg under Mirjam idet hun gradvis kjenner at troen er i ferd med å briste under vekten av en altomfattende eksistensiell krise. Flere ganger tok jeg meg i å konfrontere mine egne nevroser og tvangstanker – det var som om filmen låste opp dører jeg til vanlig holder stengt med rasjonelle forklaringer og skjerpende læresetninger. Det føltes godt.

Om Mirjam, som selv er opphøyd til objekt for tilbedelse – eller noen i hennes selvbevisste generasjon, for den saks skyld – egentlig er i stand til å hengi seg til andre guder enn seg selv,
forblir et ubesvart spørsmål. For det er noe utpreget narsissistisk over både henne og stefaren, ved måten de liksom svever rundt og plukker litt her og der på, uten å egentlig forplikte seg til verken ytre identitetsmarkører eller indre overbevisninger. På sitt mest patetiske påpeker Per at han opplever Mirjams treningsdrakt som provoserende ekshibisjonistisk, imens han selv sjekker epost i en avslørende rosa singlet. Han snakker om at alt materielt – det som er «skapt av det synlige – er forgjengelig, men leiligheten deres ligner et tredimensjonalt interiørmagasin. Det er en avgrunn mellom tanke og handling.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Tvilen som gnager på beina til Mirjam er ikke knyttet opp mot spesifikk religiøs praksis, men det å være et tenkende menneske.

Andrea Bræin Hovig spiller partneren til menighetens pastor. Foto: Mer Film

Uten å henfalle til tykke streker blir Disco en film med aksent.

Målrettet filmspråk

Syversen er en kløpper på å finne noe overraskende i kjente fjes, og gi ny klang til stemmer vi har hørt før. Nicolai Cleve Broch briljerer i rollen som Per med sitt vennlige, men alvorstunge oppsyn, og bytter masker i høyt tempo uten overtydelige fakter. Han skjenker nyanser og troverdighet til en arketyp som ved ørsmå feiltrinn ville tippet over i ufarlig karikering, fantasert frem av noen som ikke egentlig vet hvem disse menneskene er, hvor de kommer fra og hva de vil. Espen Klouman Høiner er like god som pastoren Samuel (for anledningen utstyrt med årets mest urovekkende nudelkrøller) fra en konkurrerende menighet – med sin bløte balsamrøst og hvite tenner ligner han et barn strukket utover en lang og stilkete voksenkropp.

Samuels livsledsager Birgitta, tolket av Andrea Bræin-Hovig, er utsøkt retorisk når hun kritiserer Friheten for å være staffasjeorienterte («litt lang vei inn til Gud»), og forførende når hun strør sukker over eget trossamfunn, der alt er «så fint». Skikkelser som gjemmer noe bak ryggen er Bræin-Hovigs spesialitet, og Birgittas forvandling, fra tillitvekkende menneskekjenner til isnende ekstremist, gjør Disco til skrekkfilm i siste akt, med scener snytt ut av busenesen til Ari Asters Midsommar.

Josefine Frida var ikke det mest opplagte talentet i NRK-serien Skam, men underspiller på en måte som gir tilskueren noe å arbeide med; det er som Mirjam holder oss på armlengdes avstand fordi hun nettopp er et hologram projisert frem av andre, som ennå ikke har funnet noe sentrum i seg selv. I stedet for å definere rollefiguren, inviterer Frida oss til å delta aktivt og bli en del av dannelsesreisen.

At Syversens spillefilmdebut, Hoggeren (2017), ble noe langt mer minneverdig enn bare enda en fortelling om maskulinitet i krise, skyldtes i all hovedsak to scener, der hun briljerte som skuespillerinstruktør. De to amatørene og slektningene Bjarne og Terje Syversen hadde en magisk tilstedeværelse foran kamera. Sistnevnte returnerer i Disco, som pengegrisk TV-healer med varme hender og solide overtalelsesevner. Scenene som etterligner Visjon Norge er imponerende i sin detaljrikdom og kvalmende livaktige.

Syversen har sin bakgrunn fra videokunstfeltet og arbeider grundig med bildene sine. Denne gangen har hun slått seg sammen med fotograf Marius Matzow Guldbrandsen, som tidligere har gjort seg bemerket med Dryads – Girls Don’t Cry (Sten Hellevig, 2015) og Skyggenes dal (Jonas Matzow Gulbrandsen, 2017). Selv om Disco er skutt på digital video, er den teksturert og fyldig, og hver eneste komposisjon og kamerabevegelse fremkaller respons hos tilskueren – filmspråket virker målrettet uten være konvensjonelt.

Uten å henfalle til tykke streker blir Disco en film med aksent, ved å skildre et konkret miljø og ta for seg en relativt inngjerdet tematikk. I seg selv en vesentlig kvalitet, jamfør hvordan altfor mange norske filmer kjevler ut seg selv for å tekkes et bredt publikum, og dermed går i ett med tapetet.

Discos tydelige fascinasjon og avgrensede fokus befester Jorunn Myklebust Syversen som en viktig og annerledes stemme.

Annonser

Stikkord:
· · · · · ·