Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Museumsomvisernes uforløste potensial

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

tirsdag 21. mai 2019

Internett og digitalisering har for lengst revolusjonert kunstformidlingen. Ligger det fortsatt et potensial i den tradisjonelle museumsomvisningen?

↑ Illustrasjon: Andreas Reinert Helgesen

Kunstformidling for barn har de siste 30 årene gått gjennom en enorm forvandling. Fra å være nærmest ikke-eksisterende, har det blitt en integrert og viktig del av de fleste museer og kunstinstitusjoners virke.

Parallelt med at oppmerksomheten ble flyttet «fra verk til betrakter» – altså at publikums subjektive opplevelse fikk like stor eller større betydning enn verket i seg selv – har også barnets plass i kunstverden vokst. Utviklingen har gitt en rekke nye og spennende formidlingsmuligheter, men blant dem står fortsatt den tradisjonelle omvisningsformen, der en gruppe (barn eller voksne) ledes rundt i en utstilling av en omviser.

Ligger det fortsatt muligheter i denne formidlingsformen? På hvilken måte kan den tradisjonelle omvisningen møte de utfordringene kunstformidling til barn og unge står overfor i dag?

Omvisningen kan ha en form som gjør at den kan møte noen av utfordringene som formidlingsfeltet står overfor i dag.

Jeg har snakket med to omvisere for å finne ut hvordan de løser de praktiske utfordringene de støter på i sitt arbeid med å omsette formidlingskonsepter rettet mot barn og unge til handling.

Liga Legzdina Olsen ved Vigeland-museet og Marianne Karlsen som tidligere jobbet ved Munchmuseet, beskriver hvordan de benytter egen kompetanse for å forsøke å gjennomføre museenes intensjoner med formidling rettet mot barn og unge.

Hensikten med denne teksten er ikke å holde en forsvarstale for omvisningen som sådan, men å vise at omvisningen kan ha en form som gjør at den kan møte noen av utfordringene som formidlingsfeltet står overfor i dag: Anerkjennende, mellommenneskelig kommunikasjon og filosofiske samtaler kan gi publikum eierskap til kunsten. Oppgaver og aktiviteter i utstillingen kan imøtekomme ulike læringsbehov og legge til rette for ulike former for publikumsopplevelse.

Lige Olsen. Foto: Privat

Samtale og trygghet

– Det barn ser og tenker er viktig for museet, ikke bare for barna selv, sier Liga Legzdina Olsen.

Hun er omviser på Vigeland-museet, hvor hun tar imot grupper i alle aldre, også barnehagebarn og klasser fra småtrinnet. Hun har en master i kunsthistorie fra universitet i Oslo og en master i «Kunst i samfunnet» fra OsloMet.

Olsen er opptatt av at det hun sier og gjør som omviser må samsvare med hvordan institusjonen forstår sitt samfunnsansvar og den relasjonen den vil ha til publikum. Slik er hun på linje med den interesseforskyvningen som har skjedd i kunstfeltet de siste tiårene: Kunstverkets mening er ikke lenger noe som omviseren skal avkode for et uinnvidd publikum. En utbredt oppfatning nå er at mening oppstår i betrakterens møte med kunstverket og konstrueres ved hjelp av den kunnskapen og erfaringen han eller hun allerede har. Betrakteren, om den så er barn eller voksen, er blitt en meningsprodusent.

– Barns måte å betrakte kunsten og institusjonen på er undervurdert. Vi må gjøre det tydelig at de er invitert til en dialog hvor vi som representanter for museet er oppriktig interessert i deres tanker om kunsten. Det første møtet barn har med museet kan åpne opp for ting som vi som har vært inne i institusjonen en stund har blitt blinde for, sier Olsen.

Det krever imidlertid at omviseren skaper en trygghet i situasjonen. Olsen har observert at omviseren kan skape utrygghet hos publikum, noe hun mener henger sammen med en forestilling om at kunst tilhører et «høyere» refleksjonsnivå.

– Formidling er en sosial situasjon, og med tanke på skoleklasser kan en dynamisk dialog mellom omviseren, læreren og elevene, brukes for å etablere et annet sosialt samvær enn det som er på skolen. Nettopp ved å synliggjøre betingelsene for denne situasjonen kan jeg forsøke å skape et trygt grunnlag for museumsbesøket. Siden en omvisning ofte bare varer en time må jeg kjapt etablere en ny handlings- eller dialogarena, hvor regler kan reflekteres over, tøyes eller utfordres, sier Olsen.

Det første møtet barn har med museet kan åpne opp for ting som vi som har vært inne i institusjonen en stund har blitt blinde for.

Deltakelse i samtaler kan gi barn og unge en forståelse av seg selv, både som en del av en gruppe og som en del av samfunnet.

Dialoghandling

Olsen inviterer barn og unge til en «dialoghandling» for å åpne kunsten som en refleksjonsarena. Hun bruker begrepet dialoghandling for å få frem at dialog er mer enn spørsmål med svar som omviseren kjenner på forhånd, men heller en dialog hvor barn og unges tanker om det de ser og opplever er interessant for museet.

– Deltakelse i samtaler kan gi barn og unge en forståelse av seg selv, både som en del av en gruppe og som en del av samfunnet. For å oppnå en tilstedeværelse som handling må barna føle at situasjonen de befinner seg i er sånn at sann dialog er mulig.

Olsen forklarer at med sann dialog mener hun ikke at alle må snakke, men at alle har en viktig plass i situasjonen. Å være tilstede og å lytte er også en del av dialogen.

Omviseren i denne situasjonen sammenligner hun med en fasilitator, en som ser hvert eneste gruppemedlem, har øyekontakt og hele tiden sørger for at gruppen aktivt tilstede.

– Formidling er en arena hvor kunst som profesjonelt felt kan møte publikum i en samtidsdialog. Alle temaer som publikum tar opp kan være en tverrfaglig inngang for å utvikle nye formidlingsopplegg.

Olsen understreker at selv om barn og voksne har ulike kunnskaper og erfaringer er de likeverdige som publikum.

– Det barn bringer inn i dialogen bør derfor være like viktig for museet som det en vokser tenker og mener, sier hun.

Illustrasjon: Andreas Reinert Helgesen

Ønsker man at elevene skal være deltagende kan man ikke avspise spørsmål fra dem med svar om at «ingenting er rett eller galt».

Må være villig til å ta diskusjonen

Marianne Karlsen har bakgrunn som grafiker og en master i «Kunst i samfunnet» fra OsloMet. Hun har arbeidet som omviser på Munch-museet og opptatt av å legge til rette for barn og unges deltakelse slik at de kan få en helhetlig forståelse for kunsten. Med en helhetlig forståelse mener hun en forståelse for hvorfor kunsten er som den er, og sammenhengen mellom kunst og det barn og unge ser og opplever utenfor museet.

– Forestillinger om hva et museumsbesøk innebærer kan hindre elevene i å delta. Jeg er derfor nøye på å fortelle dem hva som skal skje, for eksempel at omvisningen ligner mer på en samtale enn på et foredrag. Jeg forteller dem også at jeg er interessert i hvilke tanker de gjør seg om kunsten de skal se, sier hun.

Siden kunst har både en historisk og en nåtidig kontekst, mener Karlsen at en av omviserens oppgaver er å prøve å finne det som finnes i barn og unges hverdag som kan gi dem muligheter til å forstå utstillingen, og å finne det i kunsten som kan gi dem innspill til å forstå sin samtid. Men selv om Karlsen har en regi for omvisningen, kan kommentarer og innspill fra elevene føre omvisningen i en annen retning enn den hun har planlagt på forhånd.

– Ønsker man at elevene skal være deltagende kan man ikke avspise spørsmål fra dem med svar om at «ingenting er rett eller galt». Da må man være villig til å ta de diskusjonene som oppstår, sier hun.

Marianne Karlsen. Foto: Privat.

Erfaring og eierskap

Karlsen begynner gjerne sine omvisninger med enkle spørsmål for å avdekke ulike interesser eller kunnskaper og samtidig peke ut en retning for resten av omvisningen.

– Åpne spørsmål om hva vi ser i et bilde kan aktivisere barn og unges interesse for det de ser i kunstverket. Når denne plattformen for deltakelse er etablert, konsentrerer jeg spørsmålene mer rundt utstillingen. Vi kan for eksempel snakke om hvordan farger påvirker motivet, men også hvordan farger påvirker oss. Eller vi kan snakke om hvordan to figurer i et kunstverk forholder seg til hverandre, og finne paralleller til egne følelser.

Ved å referere tilbake til ting barna allerede har sagt ønsker hun å anerkjenne barnas tanker og signalisere at mange spørsmål ikke har faste svar, men er avhengige av betrakteren.

– Ved å gi elevenes erfaringer og kunnskaper relevans i samtaler om kunst kan de også oppleve eierskap til kunsten. Jeg håper at ved å fokusere på sammenhenger mellom det elevene ser og opplever i museet og hverdagen utenfor gir dem et verktøy til å oppleve videre, sier hun.

Karlsen vil legge til rette for at elevene kan lære gjennom å ta aktivt del i museumsbesøket. Selv utdyper hun deltakelse slik:

– Deltakelse kan være mange ting. Det kan være samtaler i utstillingen. Men det kan også være oppgaver og aktiviteter. I et verksted kan barn og unge få en direkte opplevelse hvor de både kan se, ta på og gjøre noe, og gjennom dette kan de få en helhetlig forståelse for en prosess. Når barn og unge får mulighet til å bruke egne erfaringer i samtaler om kunst blir opplevelsen mindre styrt av omviseren.

Deltakelse kan være mange ting. Det kan være samtaler i utstillingen. Men det kan også være oppgaver og aktiviteter. I et verksted kan barn og unge få en direkte opplevelse hvor de både kan se, ta på og gjøre noe, og gjennom dette kan de få en helhetlig forståelse for en prosess.

Når omvisernes kunnskap og publikumskontakt foregår i periferien av museets virksomhet, utnyttes ikke hele potensialet som ligger i omvisningen.

Uutnyttet potensial

Olsen og Karlsen er begge opptatt av å inkludere betrakteren i formidlingen og snakker om formidling på en måte som ikke egentlig skiller mellom barn og voksne. Tilpasningen skjer ved at de prøver å tune seg inn på de ulike gruppene de har foran seg.

Slik viser de begge at omvisning er ikke en formidlingsmetode, men snarere en formidlingsform som kan inneholde ulike metoder. Omviseren må, som resten av formidlingsfeltet, balansere mellom å ivareta kunsthistorisk kunnskap eller kunstfaglighet, og samtidig inkludere betrakterens erfaringer og kunstopplevelser på en respektfull måte.

Tradisjonelt har kunsthistorisk kompetanse vært et krav for å jobbe som omviser. Selv om dette er i endring, finnes det ingen formell opplæring i å være omviser. Sjelden finnes det effektive forum hvor omvisernes erfaringsbaserte kunnskap tas vare på og deles. Siden omviserne ofte er ansatt på frilanskontrakter, og gjerne jobber i kortere perioder mellom avsluttede studer og fast ansettelse, er de ofte eksterne ressurser i museet. Dermed deltar de heller ikke nødvendigvis i museumsinterne diskusjoner hvor formidlingsmål og konsepter utvikles.

Når omvisernes kunnskap og publikumskontakt foregår i periferien av museets virksomhet, utnyttes ikke hele potensialet som ligger i omvisningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kunnskapshierarki

Fokusskiftet fra verket til betrakteren har ført til utvikling av nye metoder og nye måter å tenke formidling på, men også en vilje til å undersøke hvordan formidling virker. Teoretisering, forskning og evalueringer bidrar til å produsere ny kunnskap om formidling, som igjen styrker formidling som et eget fagfelt.

Samtidig synliggjør dette at formidling, spesielt når det gjelder barn og unge, er tverrfaglig. Kunsthistorisk kunnskap er ikke tilstrekkelig når barn og unge er målgruppen. Kompetanse fra en rekke andre fagfelt, som pedagogikk, kunstneriske praksiser eller samfunnskunnskap, er også nødvendig i møter mellom barn og kunst.

Når formidlingsfeltet begynner å produsere kunnskap om egen virksomhet klatrer det også oppover i museumshierarkiet. Samtidig oppstår det et hierarki innad i formidlingsfeltet, hvor de som definerer formidlingens mål og utvikler formidlingskonsepter befinner seg høyere oppe, og mer integrert i systemet enn de som utfører formidlingen. På tross av at omvisningen gjerne tenkes på som en gammeldags aktivitet, er det åpenbart at omvisningen fortsatt har et uforløst potensial.

Mot et bakteppe av nytenking og utvikling av nye metoder som på forskjellig vis inkluderer publikumsmedvirkning er omvisningen bare en av mange muligheter. Omvisningen er, med sin menneskekontakt og mulighet for spontan, individuell tilpasning til de besøkende, fortsatt en virkningsfull formidlingsform med rom for videre utvikling.

Denne teksten er produsert som en del av skribentens eksamensprosjekt for masterprogrammet «Kunst i samfunnet» ved OsloMet.

På tross av at omvisningen gjerne tenkes på som en gammeldags aktivitet, er det åpenbart at omvisningen fortsatt har et uforløst potensial.

Annonser

Stikkord:
· · · · · ·